En overdose Borrell
Razorlights tredje sikter høyt, men lander i ingenmannsland.
Razorlight
Slipway Fires
Mercury Records
(SIDE2): Britiske Razorlight var sammen med The Libertines i spissen for den britiske avdelingen av de mange garasjerockerne som dukket opp rundt årtusenskiftet.
Der mange av dem, som for eksempel The Hives og The Strokes har slitt med å opprettholde samme momentum, har Razorlight blitt større og større.
Men som så mange ganger før viser deres tredje skive «Slipway Fires» at større ikke nødvendigvis betyr bedre.
De to åpningssporene bekrefter i hvert fall at det ikke er mye igjen av den livlige garasjerocken som gjorde Johnny Borrell og hans svensk/britiske kolleger til indiestjerner tidlig på 2000-tallet. Pianodrevne «Wire To Wire» og den mer folky «Hostage Of Love» er begge godt gjennomarbeidede låter. Borrells vokal er også sterkere og mer selvsikker enn tidligere, men det hele føles likevel så altfor voksent og trygt.
Og akkurat den følelsen sitter i gjennom hele røkla, kanskje spesielt på «Monster Boots» og «Tabloid Lover». Sistnevnte låter sågar som en slags musikal-låt, og burde definitivt blitt stoppet i kvalitetskontrollen av Borrells kolleger.
«Slipway Fires» byr naturligvis også på et par høydepunkter. Johnnys ego er kanskje i Bono-klassen, men popteften hans kan ikke betviles. «Burberry Blue Eyes» er en ekstremt catchy låt jeg egentlig ikke bør like, men jeg klarer ikke dy meg. Også «60 Thompson», en folkinspirert liten sak hvor Borrell merkelig nok låter svært likt vår egen Morten Abel kiler godt i øregangene hos undertegnede.
Men det blir gjennomgående for mye patos og plumpe tekstlinjer, som for eksempel «Im really nothing special, but Im in my prime». Faktisk vil jeg påstå at det blir for mye Johnny Borrell.
Jeg likte deg bedre da du sammenlignet deg selv med Bob Dylan og skrev perfekte poplåter som «Golden Touch», Johnny.