Kvinnene bak 70-tallssuksessen: – En av verdens beste serier
Da den første episoden i den danske serien «Matador» ble vist på TV i 1978, var det ingen som kunne forestille seg hvor populær den skulle bli. Slik går det med noen av skuespillerne nesten 50 år senere.
København: For et par år siden fikk skuespiller Malene Schwartz et brev. Det var fra en mann som er formann i en «Matador»-klubb bestående av eldre menn. Klubben møtes to ganger i året på Dyrehavsbakken utenfor København, hvor de spiser lunsj og tar seg et par øl.
Hittil hadde klubben hatt Lise Nørgaard – kvinnen som skapte den populære TV-serien «Matador» – som sin høye beskytter, men nå var hun død. Formannen i klubben ville høre om Malene ville overta.
– Det var jo logisk at Lise hadde vært beskytter for en slik klubb, men jeg kunne aldri finne på å si ja til noe sånt. Det var jo ikke meg de spurte, de spurte Maude. Men hvordan skulle jeg få sagt det til dem uten at de ble fornærmet? Jeg satte meg ned og skrev et brev: «Takk for at dere spør, men det er ikke meg dere spør. Dere spør Maude, og jeg kan ikke fortsette med å spille Maude i hele mitt liv.» De ble heldigvis ikke fornærmet, tvert imot, de skrev tilbake og sa tusen takk for at jeg hadde gjort dem oppmerksomme på det, for det var jo helt riktig.
Historien om brevet fra «Matador»-klubben sier det meste om hva slags forhold mange dansker – og sikkert også nordmenn – har til karakterene fra den til dags dato mest populære danske TV-serien: «Matador». Vi synes vi kjenner Maude, Hans Christian, Ingeborg, Mads, Agnes, Røde, Vicki, Arnesen, Laura, tante Møhge og alle de andre ut og inn.
Ja, så godt kjenner vi dem, faktisk, at det kan være vanskelig å skille skuespillerne fra rollene de spiller. Derfor er det da også ganske spesielt plutselig å sitte overfor Malene Schwartz, Ghita Nørby, Kirsten Olesen og Sonja Oppenhagen denne morgenen i Ghitas hyggelige hjem utenfor København hvor stjernene er samlet fordi de er aktuelle med boken «De stærke fra Matador». Jeg må minne meg selv på at det er jo ikke Maude, Ingeborg, Agnes og Vicki jeg intervjuer – det er skuespillerne som ga dem liv.
Kan replikkene
«Matador» ble vist på dansk TV første gang i november 1978, og de 28 episodene har gått i reprise utallige ganger. I årenes løp er det også kommet både bøker og musikaler som er bygget på Lise Nørgaards historie om den lille byen Korsbæk. Boken som nå er aktuell er blitt til gjennom en rekke talkshow om «Matador» som Ghita, Kirsten, Sonja og Malene har medvirket i.
Ghita: – Det har vært veldig gøy å lage de talkshowene. Uten prøver, uten noe som helst.
Kirsten: – Vi bare tok hverandre i hendene og gikk på scenen.
Malene: – Og underveis kom vi plutselig på masse greier fra «Matador» fordi vi fikk spørsmål fra dem som intervjuet oss. Og hvis det var noe vi ikke husket, spurte vi bare publikum.
– Og de kunne svare?
Ghita: – Ja, ja, og de kunne også alle replikkene fra serien.
Sonja: – Og man skulle kanskje tro at publikum var fra vår egen generasjon, men det var de ikke. Det var også middelaldrende, barn og unge, og de ville ha autografer etterpå. Det var litt som før i tiden når man gikk på en Kim Larsen-konsert – der var det også alltid fire generasjoner til stede.
– Hvorfor tror dere «Matador» appellerer til alle generasjoner?
Ghita: – Rett og slett fordi det er en av verdens beste serier. Du blir aldri lei av å se den, det er alltid noen nyanser du ikke har lagt merke til før.
Kirsten: – Og alle figurene har en historie. En historie som er under utvikling og som er spennende å følge.
Sonja: – Det handler også om at selve kjernen i mennesker ikke forandrer seg. Uansett tid og sted er menneskets følelse av kjærlighet, sorg og glede den samme. Derfor kjenner vi igjen oss selv når vi ser «Matador» – fordi vi kjenner igjen følelsene.
Vanskelig å finne roller
Kirsten, Ghita, Sonja og Malene har gjennom et langt arbeidsliv spilt en lang rekke roller i film, TV og teater, og det er de takknemlige for. Men det er også litt malurt i begeret.
Sonja: – Som skuespillere har vi vært heldige som har fått lov til å jobbe hele tiden, for på den måten har vi hatt mulighet til å utvikle oss og følge med i tiden. Vi har jobbet med unge mennesker og med nye instruktører, noe jeg synes har vært en gave.
Kirsten: – Hvis de bare kunne finne ut hva de skulle bruke oss til.
Malene: – Jeg synes ikke du kan klage.
Kirsten: – Nei, jeg klager ikke. Men jeg har mange ganger fått høre at ‘åh, det er litt vanskelig å finne roller til deg’. Det er noe med at kvinnelige skuespillere over en viss alder ...
Ghita: – Får det vanskeligere, ja, ja. Sånn er det.
– Men man trenger jo stadig vekk noen som kan spille karakterer på deres alder?
Sonja: – Ja, men da tar de bare noen unge, og plutselig er det en helt ung skuespiller på 30 år som spiller moren til en tenåring på 16-17. Det er det de gjør. Og de gjør det hele tiden.
Malene: – Det blir for øvrig heller ikke skrevet særlig mange roller til eldre kvinner. Men til eldre menn er det roller i massevis.
Sonja: – Når menn blir gråhåret, blir de interessante. Når kvinner blir gråhåret, blir de gamle. Sånn har det alltid vært i vår bransje, og det har ikke forandret seg. Det ligger også et press på unge kvinnelige skuespillere i dag. De føler at de må fylle kunstige stoffer inn i ansiktet sitt for å se ut på en bestemt måte, og når de først har begynt med det, er det vanskelig å slutte.
Etter mitt syn handler dette om at vi kvinner fortsetter å finne oss i at det er noen som bestemmer at vi skal være evig unge. Har vi virkelig ikke kommet lenger? Hvor ble det av 70-årene, da vi kjempet på barrikadene for å ha frihet til å se ut som vi ville og gjorde? Jeg synes det er synd for de unge at de ser ut til å ha glemt den kampen.
Sterke kvinner
En som virkelig kjempet for kvinners rettigheter var skaperen av «Matador», Lise Nørgaard, som alle de fire skuespillerne har et forhold til. Hun var en kjent forfatter og journalist, og beundret av mange.
Kirsten: – Lise var vennlig, klok og begavet. Hun hadde en skarp penn og var morsom å være sammen med. Hun var alltid flott å se på, og man la alltid merke til henne når hun av og til dukket opp på settet til «Matador».
Sonja: – Lise var sjenerøs, morsom og skarp til det siste.
Malene: – Og aldri gammel. På slutten, da hun var på sykehjem, skrev vi til hverandre, for hun hadde nesten ikke stemme lenger. Hun ville alltid gjerne høre siste nytt.
Sonja: – Lise sa alltid at hvis man vil bli gammel, så skal man sørge for å ha yngre venner. Og det hadde hun.
De kvinnelige karakterene i «Matador» er gjennomgående sterke kvinner, og de gjennomgår alle en stor utvikling i løpet av serien.
Kirsten: – Jeg er glad for at de utviklet Agnes› karakter, så hun ikke bare skulle gå der og servere og passe barn. Det var selvsagt bra for meg som skuespiller å få litt mer å jobbe med, men det var også bra for serien å få inn en arbeiderfamilie som skulle kjempe seg opp fra ingenting. Som ikke hadde arvet noe, og som ikke hadde en familie som kunne hjelpe dem på vei. Et motstykke til overklassen og borgerskapet.
Malene: – Jeg tror det vil være vanskelig å finne en «Maude» i vår tid.
Sonja: – Det tror ikke jeg. Det er bare å begynne å se seg om i rikmannsstrøkene.
Blir hos sin mann
Malene: – Det fine ved Maude er at hun etter hvert blir en veldig interessant skikkelse i serien. Vi beundrer henne når hun redder herr Stein. Men så faller hun tilbake i sin vante rolle. Kanskje ikke fullt så tåpelig som hun var i starten, men jeg kan ikke tenke meg at hun går ut i verden og får seg en jobb. Hun blir hos Hans Christian.
Sonja: – Jeg tror det handler om hva som var vanlig på den tiden. Kvinnene skulle være hjemme og stelle huset. Men Maude hadde jo tjenestefolk, så hun skulle ikke stelle huset. Så hva skulle hun gjøre? Hun kunne male og tegne små bordkort.
– Og Maudes gamle tegnelærer dukker opp på et tidspunkt, det setter noe i gang i henne?
Malene: – Åja, det gjør det. Og når hun tror hun skal ha et stevnemøte med ham og kommer hjem til ham, så ligger det en annen kvinne i sengen hans.
Alle fire ler høyt.
Malene: – Og jeg må si at jeg elsker den scenen som kommer like etterpå. Maude løper hjem og møter Hans Christian, som akkurat selv hadde kommet hjem fra et stevnemøte med en annen kvinne. Hun omfavner ham og sier: ‘Vi er de eneste ordentlige mennesker i verden, Hans Christian’.
– Og så ser man det skyldige blikket hans?
Ghita: – Ja, det er genialt.
Sonja: – Og når vi snakker om hvorfor den serien er så god, så er det nettopp også fordi man tar seg tid til å la ting skje. Det blir ikke klippet bort, man får se de talende ansiktsuttrykkene. Og man hører ordene.
Kan dikte videre
Ghitas karakter, Ingeborg, elsker jobben sin i ektemannens butikk. Men da familien etter hvert får god råd, vil han ikke ha henne der lenger – han vil at hun skal være hjemme og passe hus og barn. Hun har en god venn, baron von Rydtker, og Ghita er overbevist om at forholdet deres er rent platonisk og intellektuelt.
De tre andre rundt bordet er ikke så sikre på at det er riktig, men det er igjen en av de fine tingene ved «Matador» – man kan selv dikte med. Ghita likte veldig godt å spille Ingeborg, og hun sier at hun beundrer Ingeborg. Kirsten har det på samme måte med sin Agnes.
Malene: – Og jeg elsker min karakter. Jeg vil forsvare Maude til det siste. Jeg synes hun er kjempemorsom.
– Og hva tenker du om Vicki, Sonja?
Sonja: – Jeg liker henne godt. Det er ikke en like stor og bærende rolle som de andres, men Vicki går også gjennom en utvikling i serien. Hun har det helt forferdelig i den lille byen hvor hun er i ferd med å bli kvalt i ekteskapet med sin mye eldre mann. Til slutt – etter å ha vært gjennom veldig mye vanskelig – utdanner hun seg til lærer for å kunne klare seg økonomisk. Og det er jo det Lise Nørgaard hele tiden viser oss i «Matador»: ‘Kvinner, gjør noe, vær selvstendige og sørg for at dere klarer dere selv økonomisk!’
Konfliktsky menn
– De kvinnelige karakterene i «Matador» er generelt sterkere enn de mannlige. Hva ligger det i det, tror dere?
Sonja: – Det er helt bevisst fra Lises side, det er jeg sikker på. Mennene er konfliktsky, og sånn sett er det ikke mye som har forandret seg.
Kirsten: – Mennene har sine mest strålende øyeblikk når de sitter på Jernbanerestauranten.
Sonja: – Og når de sitter med sine sigarer og med sherry i glasset i banken.
– Så de viktige tingene er det kvinnene som tar seg av?
Sonja: – Ja, det var jo Lises kongstanke. Men for å gå tilbake til det jeg sa i sted, så er det fortsatt mennene som styrer kvinnerollene.
Ghita: – Ja, sånn er det. Det er mennene og pengene som bestemmer.
– Hva skal vi gjøre med det?
Ghita: – Jobbe videre. Det er ikke annet å gjøre.
– Har dere alle et feminist-gen?
Sonja: – Ja, vi er jo fra den tiden.
Malene: – Vi finner oss ikke i hva som helst.
Kirsten: – Husk at du snakker med fire damer som alltid har vært selvstendige og klart seg uten hjelp.
Var på barrikadene
Malene: – Da jeg giftet meg første gang i 1961, var min manns venner veldig skeptiske til og forarget over at jeg fortsatte å jobbe. Ti år senere var alle de kvinnene som hadde ment at det var så fælt at jeg jobbet, selv i jobb. Men altså, så sent som på 60-tallet var det altså vanlig i visse kretser at kvinnene var hjemme og lagde mat og stelte for mann og barn.
– Du har også vært på barrikadene, Sonja?
Sonja: – Ja, etter at jeg hadde levd et veldig beskyttet liv. Da jeg ble skilt fra Klaus, oppdaget jeg plutselig livets alvor. Jeg sto der med en tom leilighet og en liten baby.
– Han tok med seg alt?
Sonja: – Jeg fikk tre kofferter med klær til meg og barnet og noen leker. Sånn var det. Jeg fikk noen møbler av Malene, som hjalp meg mye, og vi begynte også å spise lørdagskylling sammen. Men jeg sto i bunn og grunn helt alene og uten penger, og det gjorde meg veldig samfunnsbevisst.
Malene: – Vi ble politisk vekket sammen, Sonja.
Sonja: – Ja, det ble vi.
Ghita: – Foreldrene mine var kunstnere, så jeg hadde aldri kjent til noe annet enn deres verden før de sendte meg på folkehøyskole. Det var der jeg ble til som menneske.
– Hvordan?
Ghita: – Fordi jeg kom ut av den bittelille kunstneriske verdenen i Nyhavn, hvor vi bodde, og Det Kongelige Teater, som lå et steinkast derfra. Jeg møtte en helt annen type mennesker på folkehøyskolen, noe jeg er veldig takknemlig for. Det gjorde at jeg begynte å tenke.
Les også: Husker du disse norske TV-programmene?
Fikk ingen støtte
Kirsten: – Da jeg ville bli skuespiller, sa faren min at hvis jeg virkelig mente det, så ville han overhodet ikke hjelpe meg økonomisk med utdannelsen – det måtte jeg klare selv. Og så snakket han ikke til meg på et år. Han oppfattet det som en skam at jeg skulle bli skuespiller.
– Hva drev han med selv?
Kirsten: – Han var direktør i et tekstilfirma. Og jeg hadde søren ikke mange penger den gangen. Jeg fikk 8000 kroner i året i studielån – det var det hele.
Ghita: – Fri og bevare meg!
Kirsten: – Jeg tok alle mulige slags småjobber for å tjene penger. Men heldigvis fikk vi varm mat på skolen, Sonja. Den var god og sunn. Og tung.
Sonja: – Det gjorde vi, ja. Men vi drakk også rødvin for matbongene vi fikk. Litt moro skulle vi jo ha!
Både Sonja, Kirsten og Ghita jobber fortsatt med teater, film, TV, foredrag og flere andre ting.
Malene: – Men jeg er blitt for gammel.
Ghita: – Du er da på samme alder som meg?
– Og du har ikke tenkt å slutte, Ghita?
Ghita: – Nei, ikke så lenge jeg får oppdrag. Jeg elsker det jo, det gjør jeg virkelig. Men jeg sier nei til ganske mye.
Ut og knekke nøtter
– Hva er det som driver dere andre tre til å fortsette?
Kirsten: – Jeg liker fortsatt å få nye utfordringer. Også ting hvor jeg først tenker at dette orker jeg ikke. Men når jeg først er i gang, så elsker jeg å knekke nøtter, som jeg sier. Jeg liker det som er litt vanskelig.
Malene: – Unnskyld, men hvor gammel er du?
Kirsten: – Jeg fyller snart 75.
Malene: – Åja, da er jeg jo 12 år eldre enn deg, og det betyr en del. Jeg jobbet til jeg var 80.
Ghita: – Malene, synes du ikke det åttetallet gjør noe med oss?
Malene: – Jo, det gjør det. Det forandrer hele livet. Og det er jo også noe som heter alderdom. Noe med at kroppen forfaller litt etter litt, selv om man gjør alt mulig for å holde seg i gang. Men vi holder oss jo godt!
– Sonja, du jobber også fortsatt?
Sonja: – Ja, jeg gjør det. Og jo eldre jeg blir, jo bedre liker jeg å holde foredrag. Jeg jobber en del med demens, både i form av foredrag og forestilling, og det liker jeg godt. Til våren skal jeg spille på Folketeateret, og det er jeg glad for, men jeg må si at jeg nyter også kveldene jeg har fri og kan være hjemme. Jeg vil gjerne spille forestillinger, men kanskje ikke i veldig lang tid av gangen. Jeg er fortsatt nysgjerrig som Kirsten og vil også gjerne ut og knekke nøtter.
Kirsten: – Jeg er alene og synes det er deilig å komme meg litt ut og treffe mennesker.
– Så jobben dekker også et sosialt behov?
Kirsten: – Ja, det er viktig for meg. Jeg tror jeg ville råtne opp hvis jeg ikke jobbet.
– Malene, selv om det forhåpentlig er lenge til din siste dag kommer, så har du allerede tenkt på hva som skal stå på gravstøtten din?
Malene: – Det stemmer, og det står også i testamentet mitt. Jeg vil ha en liten messingplate hvor det står navnet mitt og årstallene, og så skal det stå: Nå går jeg opp og legger meg!
