– Enkelte dager følte jeg på et stort mørke

– Unnskyld, bare et ­øyeblikk, sier skuespiller og forfatter Linn Skåber (55) og bøyer hodet over en rosa ­pelargonia som er i ferd med å takke for seg.

Hun knipser profesjonelt av noen visne stilker og betror oss at hun er litt vaktmester her i bakgården. Klarer ikke å la være.

Solsikker og likhus

– Jeg liker at det ser ordentlig ut, fortsetter Linn og hilser i forbifarten på to solsikker som henger med stilken.

– Visste du at solsikker snur seg mot hverandre når de står i et mørkt rom, spør hun plutselig og svarer selv.

– De snur seg mot lyset. Fantastisk, ikke sant?

Vi er i en frodig bakgård på Grünerløkka i Oslo der Linn har bodd de siste tyve årene, og der stamstedet Noahs ark ligger rett rundt hjørnet. Linn ville helst at vi skulle møtes på Noahs der hun ofte sitter og skriver, men fotografen synes det var så fint i bakgården hvor hun bor, så vi dro hit. 

Her er det foruten solsikker og pelargonia også grønne plener, et lysthus med grill, digre trær som snart fyller to hundre år og et likhus.

– Dette er noen av Oslos eldste arbeiderboliger, forteller Linn, og føyer til at likhuset, som ligger plassert omtrent i midten, nå er omgjort til flotte leiligheter.

Bygården ble bygget på 1880-tallet og kunne da skilte med både felles baderom, vaskerom, forsamlingshus og altså et likhus. Det var harde tider for arbeids­folk, mye sykdom og død, men antageligvis også mye samhold og fellesskap. 

– Det har vi nå også, forklarer Linn, som elsker å bo her. Så mye liv, så mange historier.

Er det noe Linn er svak for, så er det nettopp historier. Linn har fortalt historier siden hun var knøttliten. Både til seg selv og til venner. Hun drives av nysgjerrighet og har stor appetitt på livet, er glad i mennesker og elsker jobben sin.

Gråt da hun kom inn

– Jeg liker historier som andre forteller og liker å finne på mine egne. Har alltid gjort det. Lå i senga i leiligheten på Oppsal og tittet opp på ­vinduene i blokka rett overfor vår. Hvem bor der, hva gjør de nå, lurte jeg på og diktet i vei. Jeg leste Donald for fetteren min da jeg var tre år. Kunne jo hverken stave eller lese, men så på bildene og fant på underveis, ler Linn, som gråt da hun kom inn på tekstlinja på Westerdals reklameskole. Dessverre ikke av lettelse og glede.

– Mamma og pappa ville sprette champagnen, men jeg gråt for det var jo ikke dit jeg ville. Jeg ville på Teater­høgskolen, sier Linn, som aldri ga opp.

Mens hun gikk på Westerdals og studerte skrivekunsten, forsøkte hun igjen og igjen på opptaksprøvene til Teaterhøgskolen. På femte forsøk kunne hun endelig sprette champagnen og har ikke angret siden. 

Slik ble hun både tekstforfatter og skuespiller, og i dag hylles hun for bøkene hun har skrevet og rollene hun har bekledd.

Les også: Slik møttes Petter og Mari: – Vi fant hver­andre veldig fort

Høyt elsket

Allerede i 1993 markerte Linn seg på Lompelandslaget, en humorgjeng bestående av blant andre Thomas Giertsen, Siw Anita Andersen, Atle Antonsen og flere. 

Siden ble humor en stor del av karrieren. Drømmen var imidlertid hele tiden å gjøre både humor og mer seriøse roller slik som forbildene hennes, Kjersti Holmen og Anne Marit Jacobsen.

Humor og satire ble likevel Linns sterkeste varemerke. Hun er sprudlende og usedvanlig kvikk i replikken, og i NRK-serien «Nytt på Nytt» var hun høyt elsket både av medprogramlederne og hele Norge.

Så i 2007 kom TV-serien «Hjerte til hjerte» på NRK. Linn spiller en ufordragelig ­utgave av seg selv. Folk måpte. Det var en skrekkblandet fryd å se på, mente mange, og var det ikke egentlig litt over streken?

– Det var en som ringte inn til NRK og lurte på hvorfor de lot den gærne dama slippe til på TV, humrer hun.

– Det var faktisk en god del seere som trodde jeg var sånn, legger hun alvorlig til.

– Nei, er du gær'n, ler Linn. Men når det er sagt, synes jeg vi burde være mer åpne og ­ærlige med hverandre. Ikke kaste bort tiden med å snakke om selvfølgeligheter. I en av episodene til reiseprogrammet «Null Stjerner» forsket vi på om det gikk an å hoppe over høflighetsfraser og bullshit, så vi spurte en sjåfør som skulle ta oss fra A til B om han hadde hatt kjærlighetssorg, og om hvem han gikk til hvis han trengte trøst. 

– Vi fikk bare den fine samtalen i bilen. Han åpnet seg og vi åpnet oss, og så slapp vi å snakke om duskregn og hvor lenge det var til vi var fremme og så videre. Det ble en fin tur, og det syntes han også.

Utenfor komfortsonen

Spør du Linn om noe, får du klare svar. Hun var selv medforfatter på serien «Hjerte til hjerte» sammen med Terje Solli og Line Fougner Christensen, og samme år som de hadde premiere ble serien kåret til årets nyskapning under «Gullruten». Veldig hyggelig for Linn som fascineres av folk som tenker nytt.

– Jeg liker å bevege meg utenfor komfortsonen. Liker å utfordre meg selv, og ikke minst, prøve ting jeg aldri har gjort før. Det synes jeg vi alle burde gjøre mye oftere. Tenk på alt som kan skje da, sier hun som nettopp har pakket kofferten for å dra til nok et sted hun knapt hadde hørt om for en uke siden. 

Steder med absolutt null stjerner og ingen anbefalinger. Mer om det – om litt.

Da Linn for et år siden ble bedt om å spille Marit – ­moren til Benjamin Hermansen – i NRK-serien «Etter Benjamin», som handler om det rasistisk motiverte knivdrapet på den unge Holmlia-gutten i 2001, takket hun ja.

– Det var en stor oppgave og en rolle som berørte meg veldig sterkt. Kanskje en av de vanskeligste rollene jeg har spilt, medgir Linn.

Under arbeidet med rollen var det lett å identifisere seg.

– Marit er en mor som ­mister sin eneste sønn. Hun hadde bare Benjamin, og jeg har bare Niels, sier Linn.

Linns sønn på 23 år har for øvrig gått i mammas fotspor. Han har spilt på teater, i film og i flere serier. Sist i «I kjærlighetens navn» på Prime Video og i filmen om Blücher.

Det skjøre livet

– Vi mødre har alle den samme sterke kjærligheten til ­barna våre. Marit måtte gå ­videre uten sønnen sin. Jeg er så imponert over hvor mye kraft hun hadde i seg, og at hun klarte å bruke den kraften til å kjempe aktivt mot rasisme etter sønnenes død og helt frem til hun selv døde av sykdom i 2019. 

– Det var så mange sterke scener som det var umulig ikke å bli påvirket av. Enkelte dager følte jeg på et stort mørke. Særlig da vi spilte inn scenen der Benjamin sier han gjerne vil ut en liten tur. Marit sier først nei fordi han har vært syk og hjemme fra skolen. Men så maser Benjamin, og Marit gir etter.

Benjamin går glad ut døren, og de sier et muntert «ha det» til hverandre – uten å vite at det er siste gang de sees.

– Det ble så sterkt, og minnet meg på hvor utrolig skjørt dette livet er, sier Linn.

Les også: (+) Mads Mikkelsen er verdens mest kjente danske. Men kunne ikke brydd seg mindre

En høyere makt

Hun har invitert oss innenfor. Vi sitter rundt et vakkert antikt kjøkkenbord behagelig plassert i gode designerstoler. Her er gammelt og nytt om hverandre, personlige gjenstander og bilder på veggene med kule motiver. 

Atmosfæren er lun med gjennomgående lys som fosser inn fra bakgården og fra den travle bygaten på den andre siden. Linn skjenker nytraktet kaffe og ser usedvanlig godt ut. Huden er gyllen, leppene knallrøde og håret bølger seg muntert nedover skuldrene.

– Du holder deg veldig godt?

– Takk, smiler Linn og legger kvikt til: 

– Det har jeg for øvrig lært av mamma. Hun sa alltid at den dagen du ser meg med ettervekst, Linn – den ­dagen er jeg død. Og hun fikk rett. Mamma stelte seg fint hver dag inntil det siste. Ingen grunn til ikke å gjøre det beste ut av seg selv mens man lever. Jeg takker jo for livet hver kveld, og minner meg selv på at det er viktig å leve her og nå – i øyeblikkene. Det er jo ikke alltid jeg får det til, men likevel, sier Linn og lar ordene henge litt i luften.

Om hun er religiøs?

– Jeg har aldri vært opptatt av å fortelle hva jeg tror på, men jeg tror ikke på misjonering. Er vokst opp med en mamma som trodde på Gud og en pappa som var ateist.

Mamma og pappa

Linn er enebarn. Pappa Willy Skåber, som alltid spylte asfalten om våren og forårsaket at Linn den dag i dag forbinder vår med nyspylt asfalt, var en viktig bidragsyter til en lykkelig barndom. 

Og ikke minst mamma Ragnhild som var omtrent like kvikk i replikken som Linn er, og mammas tvillingsøster Astrid som bodde i etasjen over og sørget for at Linn fikk en kusine og en fetter som hun regner som sine nærmeste.

– De tvillingsøstrene gikk inn og ut hos hverandre hele tiden, satt rundt kjøkkenbordet, røyka, lo og pratet om alt og ingenting. Det var så trygt og deilig. Jeg føler meg heldig som hadde dem. Men så døde de alle sammen i løpet av tre år. Først pappa, så tante Astrid og så mamma. Mamma sa ­alltid at det går tre om gangen, hun fikk rett. De reiste alle tre rett etter hverandre.

– Tre om gangen?

– Ja, spør meg ikke hvor det kommer fra, men mamma sa at når en dør, følger gjerne to til kort tid etter. Sånn er det bare, gammel østkant-overtro, kanskje? Men det stemte med de tre.

Til ungdommen

Linn er født nysgjerrig. Spør og graver der hun ikke vet, men har for lengst akseptert at livet ikke er til å begripe seg på.

– Mamma sa alltid «Vite kan vi gjøre i grava!» Og det har hun jo rett i, hvis det finnes noe svar på livets gåter, da. Men vi kan vel leke litt underveis, synes Linn som ofte kjenner på melankolien, men sjelden blir deppa.

– Til det er jeg altfor glad i folk og livet, sier damen som har skrevet kritikerroste bøker til alle aldre.

I boken «Til Ungdommen» intervjuet hun et hundretalls ungdommer om livet med kviser og usikkerhet. Hun stilte spørsmål – hva er verst, hva er best, hva burde være anner­ledes? Og ungdommene svarte.

Resultatet ble rørende og ­innholdsrike monologer om ­livsmestring i den vanskelige tiden før voksenlivet. Så fulgte «Til de voksne» og ikke minst «Til oss fra de eldste» der vi voksne får vite at alvoret først starter når vi er åtti, og at vi ikke må bekymre oss så mye.

Les også: Petter Schjerven: – Husmødrene var heltene som aldri ble hedret, men som åpenbart holdt Norge i gang

Litt forelsket likevel

– Er du redd for å bli gammel?

– Nei, overhodet ikke. Jeg håper jeg holder meg sånn noen­lunde og blir husket som den rare gamle dama som tuslet gatelangs her på Grünerløkka på vei til Noahs ark, og at de der fremdeles har den samme menyen som de har hatt i tyve år, og som jeg må se på hver eneste gang jeg bestiller noe. 

– Er det ikke herlig, smiler Linn som er singel for tiden, men ­likevel litt forelsket etter sitt siste besøk i Albania, eller?

– He, he. Er det statsministeren i Albania du sikter til? Ja, vi var så heldige å få treffe Edi Rama som han heter. En flott mann med mange fine tanker om landet sitt. Hvis han kommer hit på statsbesøk, ringer jeg Jonas og sier at den mannen må jeg møte igjen. Vi fant tonen alle tre; Ine, Edi og jeg, smiler Linn.

Sammen med ungdomsvenninnen Ine Jansen lager hun TV-programmet «Null stjerner», der de reiser til steder de færreste har hørt om og legger seg inn på hoteller som absolutt ingen har hørt om. Helt i Linns gate, og absolutt utenfor enhver komfortsone.

– Veldig spennende, og så mange nye og hyggelige mennesker. Vi våkner opp og aner ikke hva dagen vil bringe.

«Draumen me ber på»

Linn er opptatt av at vi aldri må slutte å drømme, men når du spør hva hun selv drømmer om, tygger hun litt på svaret før hun ender opp med å siterer det kjente diktet til Olav H. Hauge:

«Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje ...»

– Det er så vakkert. Personlig drømmer jeg aldri om noe stort. Jeg har aldri ­ønsket meg digert hus, stort bryllup eller andre voldsomme greier. Jeg drømmer om de små ting i hverdagen, at noe fint skal skje, kanskje i dag, i kveld eller i morgen. Men kanskje er det fine her i livet nettopp det å gå og vente på at noe fint skal skje, sier hun filosofisk.

Nylig hadde hun da også stor suksess med det selvskrevne skuespillet «Mens vi venter på no' Godt», en satirisk, eksistensiell komedie hun fikk oppført og spilt på National­theatret sammen med venninnen Ine Jansen.

Det uforutsette

Fremover har Linn inngått en avtale med seg selv. Hun skal kaste seg ut i det uforutsette og ukjente, nok en gang.

– Jeg skal jobbe med en ung og spennende regissør som ­heter Tani Dibasey. Han mener at teateret skal være et sted der du får livet midt i fanget. Tani er et menneske som heller vil at noe skal gå dønn galt enn at alt skal være perfekt. Han er mer fornøyd hvis taket faller ned enn at publikum går likegyldige ut fra teatersalen, sier Linn.

Hun forteller at Tani fikk Hedda-prisen for beste teaterforestilling med «Sorte gutter gråter ikke».

– Han fornyer teaterkunsten og er en regissør som inviterer oss til å utforske komfortsonen. Utrolig spennende å jobbe med sånne folk, smiler Linn lykkelig.

– Jeg er fornøyd med å få lov til å gå på jobben hver dag og utforske menneskesinnet gjennom de rollene jeg får, uansett om rollen er stor eller liten. Det er det som er så fantastisk med å være skuespiller, sier Linn, som samtidig tenker på et teaterstykke hun skriver på, men som hun ikke vil si noe om foreløpig. Det er bare for publikum å glede seg.