– Husmødrene var heltene som aldri ble hedret, men som åpenbart holdt Norge i gang

«En Notodd-mann, ansatt ved jernbanen, var så heldig i et Drammens-lotteri å vinne en halv gris. Gleden over hellet forvandledes fort til skuffelse. For da gevinsten ankom var den halve grisen redusert til bare noen kilo. 

Den uheldige, eller skal vi tross alt si heldige vinner, tok situasjonen filosofisk, idet han meget fornuftig resonnerte slik, at særlig i disse tider er noe bedre enn intet. Og da spesielt når det gjelder flesk!», sto det å lese i lokalavisen Telen midt under krigen.

Avisoppslag om mat

At saken om lotterivinneren – som ikke fikk sin fulle matpremie – ble slått stort opp i pressen, vitner om hva folk i landet vårt var opptatt av under andre verdenskrig.

– Ved siden av krigshandlingene var avisene fulle av saker om mat, rasjoneringskort, tobakk og alkohol. Det var oppmuntringer om å prøve annerledes i matveien. Hvorfor ikke teste kråker som erstatning for rype? Å spise kanin ble også veldig populært. Og villagrisen, selvfølgelig. Den var også regulert – som alt annet – og måtte meldes inn. Myndighetene var beinharde på reguleringer, det var helt vilt, forteller Petter Schjerven (58).

Les også: Espen Eckbo: – Jeg har noen litt mystiske ting under utvikling

En liten oase

Den populære programlederen er blant annet kjent fra serier som «Typisk norsk», «Typisk deg» og «Top Gear Norge». Ved siden av TV-karrieren har Petter også skrevet flere bøker, og denne julen er han aktuell med sin nye bok om et tema han er blitt godt bevandret i: Hvordan feiret nordmenn jul under krigen?

– Det har vært gitt ut noe litteratur om hverdagslivet under krigen, men stort sett er det heltedåder og motstandskampen som har fått fokus. Men for folk flest var krigen stort sett hverdag, og den var preget av mangel på varer og køståing. Julen ble et lysglimt, som folk forberedte seg til i lang tid for å få tak i godsaker. For jul skulle man feire uansett. Den var en liten oase i all elendigheten, forteller Petter.

Komplisert rasjoneringssystem 

I boken «Jul under krigen – julefeiring i krisetid» har han samlet avisoppslag, personlige beretninger og dagboknotater. Petter har vært fast inventar på biblioteket, og har saumfart krigsarkiver. 

Og han har konkludert med at det nærmest ble en fulltidsjobb for husmødrene å holde styr på rasjoneringskortene.

– At folk klarte å manøvrere seg i rasjoneringssystemet og mylderet av reguleringer fra myndighetene er utrolig. For alt kunne fort endre seg. Det var stadig nyheter i avisene om at man nå kunne bruke kortet til noe annet enn det det var ment for, og om hvor mange merker som ble «brukt» om man ønsket seg en spesiell vare. Så det gjaldt å følge godt med. Det ble nærmest en vitenskap å holde orden på rasjoneringene, utdyper forfatteren.

Et kreativt folk 

Petter Schjerven skriver i boken at det var ikke mangel på penger det sto på. Overraskende nok jevnet krigen ut mye av de sosiale forskjellene fra mellomkrigstiden, siden tyskerne satte folk i arbeid. 

Det ble bygget veier, flyplasser og toglinjer, og arbeidsledigheten sank. Det hjalp likevel lite med noen ekstra kroner mellom hendene når det ikke var varer å få kjøpt.

– Så folk ble kreative. Etterbarberingsvann kunne for eksempel drikkes som sprit, som selvsagt ikke var å anbefale. Det ble også laget en del dårlig tresprit og hjemmebrent som førte til blindhet og dødsfall. Pol- og tobakks- køene var alltid veldig lange, og spesielt til jul var dette ettertraktede varer. Men folk fikk faktisk tak i ting. De brukte kontaktene sine, det var byttehandler og mye salg under bordet, bemerker Petter – og legger til at det var lite nåde å spore om man ble tatt av myndighetene.

– Det var for eksempel ikke lov til å ta overpris. Det ble faktisk rettssak da en fyr tok seg altfor godt betalt for en gammel frakk. Det ble tre måneders fengsel. 

Les også (+): Mannen jeg elsket og hadde barn med, var en bedrager og løgner

Motstandsmenn 

Petters interesse for krigshistorie begynte i ung alder. Hans farfar, Reidar Schjerven, meldte seg inn i motstandskampen og ble en del av Milorg. Petters grandonkel, Kjell Staff, er viet plass i Max Manus’ selvbiografi. 

Onkel Kjell var krigsheltens barndomsvenn, assistent og makker i sabotasjeaksjoner. Unge Petter syntes det var spennende å høre historier fra både farfaren og grandonkelen, og intervjuet dem også til særoppgaver på skolen.

– Fascinasjonen for krigen har ligget der lenge, og som så mange andre nordmenn er jeg vokst opp med disse historiene. «Alle» har hatt besteforeldre og andre eldre som forteller om krigen, som er såpass nære i tid at det er mulig å relatere til den, forklarer Petter.

Nøysomhet 

Om man ikke har hatt besteforeldre som har havnet i krigsbøkene, har mange hørt historier fra den eldre garde om hverdagslivet. Som den kjære villagrisen, som barna ble så knyttet til. Den ble slaktet til jul, og for at man ikke skulle spise «familiemedlemmet», inngikk man gjerne avtaler med naboen om å bytte gris.

– Og ribben kunne syltes. Var det litt kjøtt igjen fra julen, ble den syltet og satt på glass, og spist til neste jul. Det var spinking og sparing og nøysomhet. Etterkrigsgenerasjonen har jo vært preget av denne nøysomheten, forklarer Petter.

Overflod av gaver var det heller ikke, men desto større var gleden over å få nyttige presanger. Under juletreet kunne man finne både kosteskaft og piperensere. Fikk man en flaske brennevin eller sigarer, var det en ekstravagant gave.

– Så var det mye selvlaget. Å være fingernem var høy status. Dessuten var folk observante på rasjoneringen gjennom høsten. Hvis det var lang kø utenfor en butikk, kunne forbipasserende stille seg i køen uten å vite hva som ble solgt. Men nyttig ville det bli uansett, enten som gave eller byttehandel, forteller Petter.

Strenge reguleringer 

Mange av dagboknotatene han har funnet starter med: «Jeg var i byen i dag og fikk tak i …» som kunne være noe helt tilfeldig. Som damen som stilte seg i en ukjent kø, og oppdaget at det var synåler og tråd som var til salgs. «Det visste jeg ikke at jeg trengte, men det kan være en fin julegave til mor».

Ekstra gjevt ble det også om man fikk tak i sjokolade eller noen eksotiske appelsiner til jul. Da 50 kasser appelsiner kom til byen i julen 1940, ble dette selvsagt en avisnyhet. Prisen lå på to kroner kiloen.

Det gjaldt samtidig å være årvåken for å overholde alle reguleringer fra myndighetene. For det var ikke rent lite de skulle ha kontroll på.

I Møre og Romsdal hadde Forsyningsdepartementet lagt ned forbud mot utførsel av ved. På vinmonopolet fikk man kun kjøpe én flaske vin eller brennevin, mot klipp i kaffekortet. Og da tekstilrasjoneringen trådte i kraft i januar 1941, måtte man søke om å få kjøpe sko – som ble strengt vurdert. Blant annet måtte man oppgi hva man hadde av sko fra før.

Selv ikke vaffelsalget fikk foregå i fred fra byråkratene. «Oslo kontrollnemnd har den 9. desember 1943 fastsatt en detaljpris av kr 0.17 pr. plate inkludert omsetningsavgift. Vekten må være mindre enn 65 gram», sto det å lese i avisen.

– Det er klart det ble mye svarthandel, spesielt i julen, med så mange reguleringer, forteller Petter.

Les også: «Team Pølsa»: – Kongen er en legende

Kaster ingenting 

Selv om folk hadde mindre å rutte med under krigen enn i dag, har forfatteren en klar oppfatning av at de satte større pris på det lille de hadde.

– Det har gitt meg en bevisstgjøring på hva som er viktigst i jula. Det er roen, familien, tradisjoner og god mat. Med overfloden vi har i dag, mister man kanskje respekten for høytiden. Selv er jeg blitt mer asketisk med årene. Jeg kaster ingenting, reparerer og syr om i stedet for å kjøpe nytt. Nøysomheten har jeg arvet av krigsgenerasjonen, som farfar og foreldrene mine – som begge er født under krigen, sier Petter, som håper at boken gir noen lærdommer også.

– For det som overrasket meg mest var den ukuelige optimismen nordmenn hadde. Troen på at dette skulle gå over. Husmødrene var heltene som aldri ble hedret, men som åpenbart holdt Norge i gang. Der handlet det ikke om aktiv motstandskamp eller sabotasjeaksjoner, men å klare å få til mye med lite. Det er imponerende!