Jorun STIANSEN:
«Om du ønsker deg Volvo stasjonsvogn og unger, blir det ikke med meg»
Da Jorun Stiansen vant Idol, kom angsten – og skammen. Først etter 15 år føler hun seg helt klar for å stå på scenen igjen. Ildprøven blir NRKs Stjernekamp: – Gjett hvem som skal sitte på første rad? Jo, samboeren min Egil Furre. Da er jeg trygg. Han tar imot meg uansett hvordan det går.
Vennesla 1987: I et oppblåsbart, lite badebasseng sitter en treåring og pludrer fornøyd. Det er sommer og sol, og kjernefamilien på fire er alle gylne i huden. Foreldrene er bare langt lysere i håret enn barna.
Det yngste barnet ble fløyet til dem fra Colombias hovedstad. Fire år tidligere hadde de selv tatt turen dit, for å hente storebroren til jenta i bassenget, Nicolay. Slik ble Else og Sven Olav Stiansen tobarnsforeldre.
Et halvt år før hun kom hadde de fått et bilde av henne. Det hang på kjøleskapet hjemme i Vennesla. Den vakre jenta het Marina Zalazar Franco. De bestemte seg for å gi henne et heilnorsk navn, Jorun – med én n.
Ventet i spenning
Jorun Stiansen
Født 20. januar 1984 i Columbia, oppvokst i Vennesla.
Norsk sanger og artist, og vinner av Idol 2005.
Høsten 2017 kom hun på 4. plass i Skal vi danse på TV 2.
Denne høsten blir hun å se på Stjernekamp på NRK.
Under nedtellingen til de skulle få overøse datteren med kjærlighet, ble små rosa klær kjøpt inn og et rom med vugge gjort klart. Det var ikke bare foreldrene og broren som ventet spente, men også besteforeldrene på morssiden, far Johan og mor Lillian, og farens mor – Besta.
Og nå satt hun der i bassenget, nesten tre år senere, godjenta deres. Det virket som overgangen fra Sør-Amerika til Sørlandet hadde gått sømløst.
Hun viste en indre trygghet. Kanskje fordi det var av kjærlighet den biologiske moren hadde adoptert henne bort? Fordi hun selv ikke kunne gi barnet de mulighetene hun ønsket for henne.
Den lille var bedårende blid og utadvendt, og denne sommeren avslørte hun også sitt «sydlandsk» temperament.
Plutselig hørte de et øredøvende vræl fra bassenget. De små, lubne armene plasket opprørt. Problemet viste seg å være at det hadde kommet noen gresstuster oppi badevannet. Det var ingen tvil om hva hun syntes om det! Badeidyllen var over.
Les også: – Jeg var den usynlige jenta i skolegården
«Perfeksjonist»
Senere i livet vil Jorun kalle seg en perfeksjonist som er født med «ekstreme forventninger til seg selv».
Slik som da hun fire år gammel skulle tegne «halen på katten», og ikke ga seg før den var perfekt, eller da hun i første klasse gikk inn for å lese feilfritt.
Hun ble aldri presset til å yte. Den oppgaven tok hun selv.
«Du skal ha det mest mulig gøy», mente pappaen.
Og hun var positiv, energisk, jordnær og fornuftig. Temmelig lik faren.
«Hun er som snytt ut av nesen på deg», sa folk til ham. At de ikke lignet av utseende, ble ikke nevnt.
Adopsjonen var ingen hemmelighet. Åpen-heten til foreldrene avmystifiserte det å være adoptert.
De opplyste barna om at «det bor mange forskjellige folk i verden».
Om Colombia sa de at «det er mange fine dyr der». Jorun likte å høre det. Hun elsket dyr, alle slags, og tenkte at «det må være et veldig fint land». For øvrig ble hun aldri nysgjerrig på hvem som hadde født henne. Hennes ekte mamma og pappa var Else og Sven Olav.
«Jeg har til og med arvet det musikalske genet til pappa», tenkte hun tilfreds.
Allerede som bitte liten fikk hun lyst til å følge i hans fotspor.
Faren hadde spilt gitar og sunget i band siden han var 11 år, 50- og 60-tallsrock. Jorun så hvilken glede det ga ham.
I hennes øyne hadde han en slags aura rundt seg, et sterkt energifelt.
Hun var en pappajente. Broren var mammas gutt. Jorun syntes alle i familien var utrolig fine. Med et nært forhold til tre besteforeldre var det som hun hadde fem foreldre. Den sprudlende jenta elsket dem alle.
– Jeg fikk angst
Barndommen i Vennesla kunne ha blitt beskrevet som pur idyll. Om det ikke hadde vært for dem som ikke likte at andre var mørkere i huden enn dem selv.
På norske småsteder på 1980-tallet var det få fargerike innslag fra fjernere strøk. Jorun og broren skilte seg ut ene og alene fordi huden deres også var brun om vinteren.
For øvrig satt det standhaftige venneslamålet like godt hos søskenparet som de andre i bygda. Jorun sang på sørlandstonene og kunne ord folk utenfra slet med å forstå.
Da hun var seks, fikk hun høre de første styggordene om den «brune huden». Sin unge alder til tross – hun syntes synd på mobberne.
«Stakkars barn som er så slemme», tenkte hun trist.
Broren måtte tåle mest. Selv hadde hun gode venninner og sangen. Hun våget også å møte de onde blikkene. Latineren i henne ga uttrykk for hva hun mente om den slags.
Hun skulle ønske flere barn hadde foreldre som deres, sunne voksne som forklarte hvor viktig det er å favne om ulikheter.
Jorun fant styrke i farens ord: «Du kan klare hva som helst.»
Den kvikke jenta tok det til seg og satte seg klare mål. Ett av dem var å vinne Idol, og 20. mai 2005 gjorde hun det. 20-åringen fra Vennesla ble hele Norges idol.
Men da sangdrømmen ble realisert, gikk sceneteppet ned for Jorun.
Som gresset i badevannet ble situasjonen ukontrollerbar. Lykken i øyeblikket, en berusende letthet, forsvant over natten. Hun ble tvunget til å ta et valg som preger henne fortsatt.
I 2017 dukket den folkekjære jenta på nytt opp i TV-ruten, denne gangen iført dansesko og paljetter.
– Jeg er klar for rampelyset igjen, erklærte hun og tok en fjerdeplass i Skal vi danse.
Jorun var tilbake i offentligheten. Hva hadde skjedd i mellomtiden?
Vi møter henne en solfylt, men kjølig sommerdag på Malmøya, Oslos sørlandsperle.
– Tempoet ble for høyt og inntrykkene for mange, reflekterer hun tilbake i tid.
– Livet ble brått svært lite fleksibelt. Det spente ben for gleden. Inni meg var det ikke plass til de gode følelsene, glede og nysgjerrighet. Det var umulig å følge opp pappas formaning om å ha det moro.
Les også (+): – Mitt stille og fredelige ekteskap ble til en krig
– Den gangen var det et indre skrik. Hjernen min gikk i alarmberedskap og varslet «fare».
Morgenen etter finalen i Idol våknet hun som allemannseie. Utenfor porten hos foreldrene sto journalister, fotografer og fans.
– Døgnet rundt gjette de meg. Jeg fikk angst.
– Det verste var skammen. Jeg følte meg svak og utakknemlig. «Du svikter alle som har stemt på deg», kritiserte jeg meg selv. «Skjerp deg! Det er jo dette du ønsket.»
Men kroppen nektet å lystre.
– Det første året ville jeg helst sove. Sammen med mamma og pappa skjerpet jeg meg. Jeg løy og sa at alt var bra. De lot meg ta tiden til hjelp.
Året etter Idol-seieren fikk hun profesjonell veiledning.
– Jeg fant en veldig fin dame å prate med, en livsstilsveileder. Hun lærte meg å takle opphavet til angsten, negativt stress. Jeg fikk et verktøy å trene på i hverdagen.
I tre år jobbet hun i en skobutikk i Kristiansand.
Har kommet langt
– Det gjorde meg godt å komme ut blant folk. Jeg elsker serviceyrket og stortrivdes.
Deretter fulgte fem år som ungdomsarbeider.
– I starten var jeg livredd for ungdommene. Ville de be om autograf og selfie, og syntes de det var feigt at jeg hadde hoppet av karusellen? De møtte meg med å si: «Det e jo hu Idol-Jorun. Ta en sang!» Da meldte kaldsvetten seg. «Hent en bøtte og la meg kaste opp», tenkte jeg. Da husket jeg verktøyet mitt. «Pust dypt, Jorun! Inn og ut – langsomt.»
Gradvis ble både ungdommene og livet for øvrig mindre truende. Etter hvert stilte hun seg spørsmålet: «Er jeg klar for å stå på scenen igjen?»
– Jeg elsker jo å stå på scenen og synge!
Det vakre ansiktet skinner som en stjerne verdig.
– Jeg er stolt av min egen innsats. Mentalt har jeg kommet veldig langt, men det er ikke en avsluttet prosess. Jeg har ennå til gode å slå meg selv på skuldra og si: «Jeg tilgir deg, Jorun.» Kanskje vil det skje i løpet av høsten? Jeg har bestemt at frykten og angsten ikke lenger skal få holde meg tilbake. Målet er å hente tilbake gleden ved å opptre.
Den varme og kloke jenta ønsker også å formidle et budskap.
– Vit at det finnes hjelp å få, hold fast ved håpet, sier hun.
Les også: Tore Petterson om bruddet, innleggelsen og Skal vi danse-exiten
Hennes store trygghet
I høst blir Joruns store ildprøve NRKS Stjernekamp.
– Gjett hvem som skal sitte på første rad? Jo, samboeren min Egil Furre. Da er jeg trygg. Han tar imot meg uansett hvordan det går.
De to har vært et par i 11 år.
– Han er min store kjærlighet. Ingen kan erstatte Egil. Han er bare så god.
De møttes på «afterski» i Hovden og deler 97 kvadratmeter i Grimstad sentrum.
– Grimstad er helt kanon! Jeg er en ekte sørlandsjente.
Nå har de kjøpt tomt og skal bygge hus.
– Det var Egils store skrekk, men jeg har vennet ham til tanken. Jeg lot det dryppe noen ord om å finne en tomt nær sjøen. «Tenk så fint det hadde vært», fristet jeg.
Jorun kaster det lange, mørke håret bakover og smiler skøyeraktig.
Det hører med til historien at kjæresten er flere ganger norgesmester i wakeboard. Det vil si å surfe på et brett i 30–40 km/t bak en motorbåt og utføre triks. Så sjøen var lokkende for ham.
Men til slutt falt valget på en tomt i innlandet på Løddesøl.
– Der vokste Egil opp med skogen som nærmeste nabo.
Når huset er ferdig, skal de kjøpe seg hund.
– Jeg vokste opp med kattene Musti og Moses, men har alltid ønsket meg hund.
– Det skal heller ikke bli en liten hund. Jeg er ikke typen til å ha en påkledd «veskehund».
Hun ler godt. Slik hun ofte gjør.
Uoppfordret nevner hun at husdrømmen ikke innebærer barn.
– Jeg har ingen drøm om å bli mamma, deler hun åpenhjertig.
– «Om du ønsker deg Volvo stasjonsvogn og unger, blir det ikke med meg», sa jeg tidlig klart fra til Egil. Han svarte at det var en lettelse å høre.
– Kanskje gifter vi oss en dag. Vi har pratet om det. I så fall blir det i all enkelhet på rådhuset, bare vi to og vitner. Vi er hverandres beste venner. Det er en gave stor nok for oss.
Denne saken ble første gang publisert 09/09 2021, og sist oppdatert 09/09 2021.
