Vi meldte vår egen datter til barnevernet

Mannen min, Even, og jeg har lest brevet fra datteren vår, Siri, mange ganger i kveld. Det er på over ti sider, og endelig kan vi puste ut. 

Hun forteller at hun har fått hjelp til å finne tilbake til seg selv, og hun vil gjerne møte oss, for hun ønsker forsoning. Det er dette vi har ønsket skulle skje i snart tre år nå.

Vi har ikke sett Siri på lenge. For fire år siden ble hun alenemor for Thea, som den gangen var fire år. Samboerforholdet røk, og grunnen var at Siri traff menn via nettet og bedro samboeren Geir.

I etterkant av bruddet mistet Siri totalt fotfeste. Hun hadde oppdaget at hun var attraktiv og at hun kunne velge og vrake blant menn på nettet, og dette eskalerte etter at hun ble alene.

Hun hadde hovedomsorgen for Thea. Even og jeg var ofte innom henne, og vi fant snart ut at hun ikke klarte å ta vare på sin lille datter. På den tiden ble også Siri arbeidsledig. Hun følte nok at livet hadde raknet, for hun tok ikke hensyn til noen rundt seg lenger, ikke engang barnet sitt.

Vi oppdaget at menn kom og gikk, og at Thea gikk for lut og kaldt vann. Hun sov ofte til langt på dagen og leverte ikke i barnehagen. 

Jeg vet ikke hvor mange menn vi møtte hjemme hos Siri i løpet av noen uker, men det var mange, og tilsynelatende ikke mors beste barn. 

Det var alkohol og høy musikk. Naboene klaget, ikke bare fortalte de oss om all festingen, de ringte også politiet flere ganger. Og midt oppi alt dette var Thea.

Jeg prøvde å få Siri til å bryte ut av det destruktive livet mange ganger. Jeg truet med å ringe barnevernet, og jeg tok med meg Thea hjem flere ganger, for å gi henne kjærlighet og omsorg. 

Geir var bekymret han også, og prøvde å snakke fornuft med Siri, noe som endte i masse krangling og bråk.

Les også (+) Datteren min har ikke tid til å være mamma

Krigen var i gang

Til slutt tok Even og jeg grep. 

Vi meldte datteren vår til barnevernet for å få Thea i trygghet. Vi hadde ikke mulighet til å ta oss av henne selv, og tenkte derfor at barnevernet var den rette instansen for å få hjelp. 

Geir kom mer på banen, og barnevernet bestemte at han skulle få omsorgen. Dermed var den store krigen i gang.

Siri var sint. Hun følte seg forrådt, og hun viste en skremmende aggresjon. Det endte med at Siri flyttet ut av byen og fortalte i klartekst at hun aldri ville se Even eller meg igjen. 

Vi kunne bare våge å ta kontakt med henne, sa hun, og vi bestemte oss for å la henne være i fred. Vi visste at hun var i ubalanse og at hun slet med seg selv. Aller helst ville vi selvfølgelig ha vært der for henne, men hun flyttet, og tiden gikk.

Geir hadde sporadisk kontakt med henne ettersom hun hadde samvær med Thea noen få ganger i året. 

Selv har vi sett barnebarnet vårt ukentlig, og det har vært vår trøst midt oppi alt. Hele tiden ønsket vi at det skulle skje en endring med Siri, og at hun skulle ta kontakt. Nå har altså brevet kommet.

Siri vil ha kontakt med oss igjen. Hun erkjenner at hun slet psykisk på den tiden, og at hun ikke hadde kontakt med seg selv. Hun skriver også at det var riktig det vi gjorde, hun takker oss faktisk for at vi beskyttet Thea mot livsførselen hennes.

Vi gleder oss til å se henne igjen, og jeg merker gjennom hennes skrevne ord at hun er på et helt annet sted i dag, mentalt sett. Hun har gått i terapi, og hun skriver at hun føler seg både sterkere og tryggere på seg selv.

Som familie har vi vært igjennom en tøff tid, og vi har måtte gjøre noen brutale valg underveis. Derfor er dette en gledens dag for oss. 

Vi har nå et stort håp om å kunne bli en samlet familie igjen, hvor alle har det så bra som det er mulig å ha det. Ut ifra brevet fra Siri, ser det ut til at vi snart får ønsket vårt oppfylt.