Åpner opp om barndommen: – Fikk meg noen på trynet

Ingvild Tennfjord overrasket både ­kollegaer, venner og familie da hun – i en alder av 35 – forlot en lovende karriere som journalist i Dagbladet for å utdanne seg til vinkelner.

I dag er hun fast vinspaltist i Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad, ­skriver bøker om vin og holder vinkurs – med en grunnleggende overbevisning om at alle kan trene opp sansene sine til å bli gode på vin.

Nå hender det at hun smaker seg gjennom hundrevis av viner i løpet av en uke. Det er en del av jobben.

Privat er det imidlertid noe langt enklere som daglig ­setter sanseapparatet i sving, nemlig morgenkaffen.

Den håndbrygger hun selv, en gang mellom halv syv og syv, og nyter den som regel alene.

– Det har blitt et fast ritual, og det nærmeste jeg kommer mindfulness, sier hun og ­smiler.

– Jeg er en effektiv dame og holder høyt tempo. Men jeg blir sur av yoga, og tai chi gjør meg rett og slett aggressiv. Når jeg håndbrygger kaffe, derimot, er jeg helt til stede i øyeblikket.

Arven etter farmor

I høstferien var Tennfjord i Japan, hvor hun deltok i en tradisjonell teseremoni – et langsomt, presist ritual som tar år å mestre. Likheten med hennes eget morgenritual slo henne umiddelbart.

– Der og da skjønte jeg at det er noe av det samme jeg holder på med på kjøkkenet her hjemme, bare i en mye ­enklere versjon.

Akkurat som i den japanske teseremonien, der bestemte redskaper er uunnværlige, har også Tennfjord én gjenstand som er essensiell i dette morgenritualet: kaffeboksen hun har arvet etter sin farmor.

En beholder i tynt metall, dekorert med blomster i dempede pastellfarger. Mot en svart bakgrunn er blomstene omgitt av ornamentale border i gull, med slyngende, symmetriske mønstre som gir et elegant og litt romantisk uttrykk.

Denne typen bokser var ­populære i mellomkrigstiden, så muligens ble den innkjøpt da Borghild Nybø giftet seg og stiftet bo med Jens Sverre Tennfjord mot slutten av 1930-tallet.

– Etter at min farmor døde, havnet den i en kartong sammen med serviset hennes. Da jeg kom over den for noen år siden, var det som om den snakket til meg, sier Tennfjord, tar av lokket, løfter boksen opp mot nesen og trekker inn duften av nykvernet kaffe.

Bevisst bryggeprosess

Det er tidlig ettermiddag når Hjemmet ankommer kjøkkenet til Ingvild Tennfjord på Tåsen i Oslo. Her bor hun i rekkehus med ektemannen – som hun gjerne omtaler som «Klausen» – og deres to tenåringsbarn, Olivia og Samson.

Morgen­ritualet er for lengst unnagjort, og dagens kaffe allerede ­drukket, men nå rigger hun til for å demonstrere metoden.

Foruten farmorens kaffeboks har hun satt frem kaffekanne, filterholder og en ­elegant kanne med lang, slank tut. Nå heller hun det varme vannet langsomt over den ­malte kaffen, i rolige sirkler, slik at alt pulveret fuktes jevnt.

Hun forklarer at den slanke ­tuten gir henne full kontroll. Resultatet er en langsom og bevisst bryggeprosess som ­ gir en renere og mer aromatisk kaffe. De gode smakene – sødme, fruktighet og aroma – trekkes ut først, mens bitterheten kommer senere.

– En personlig fornærmelse

Tennfjord forteller at en slektning syntes synd på henne, der hun sto og håndbrygget kaffe, og ga henne en Mocca­master i gave.

– Det tok jeg som en personlig fornærmelse. Maskinen kom aldri ut av esken, men ble gitt videre til et loppemarked.

– Hva slags kaffe foretrekker du?

– Jeg liker de litt Pinot-aktige kaffene, sier vinkjen­neren, og forklarer at Pinot Noir er en rød drue med svært tynt skall, noe som gjør at ­vinen ser ganske lett ut når du heller den i glasset – slank i kroppen, men likevel svært konsentrert på smak. Slik liker hun også kaffen.

– Du bruker en vindrue for å beskrive en type kaffe. Kan man sammenligne vinsmaking og kaffesmaking?

– Ja, men man blir god på det man trener på, sier Tennfjord og trekker paralleller til idretten.

Selv de største toppidrettsutøverne kan ikke uten videre overføre ferdighetene sine fra én disiplin til en annen.

– Riktignok har jeg hatt ­undervisning i kaffe under kelnerutdanningen, men jeg har ikke øvd nok til å bli virkelig god. Derfor er jeg ­heller ikke fanatisk når det kommer til kaffe. Jeg koser meg med morgenkaffen min. Vin, derimot, er noe helt annet. Der øver jeg konstant, og jeg har referansene og språket inne. Det har jeg ikke på samme måte når det gjelder kaffe.

Trives på asfalt

– Men la oss snakke om kaffeboksens tidligere eier. Hvem var din farmor?

– Jo, nå skal du høre, sier hun og begynner å fortelle om Borghild, prestefruen som fikk tvillinger som 44-åring og oppdro fem barn på en gård uten strøm.

Der hadde hun frukthage, dyrket jorda, og siden mange kom innom for å besøke presten, fungerte huset nærmest som et lite pensjonat.

– Det som slår meg er hvor kunnskapsrik farmor var. Hun behersket dyrestell, sydde og strikket alt det familien trengte av klær. Hun kunne safte og sylte, speke kjøtt og tove ull, og hun laget blomsterdekorasjoner. I tillegg var hun utdannet sykepleier.

Hun innser at denne typen multi-kompetanse nesten er borte i dag.

– Nå snakkes det jo veldig mye om beredskap. Og når ­jeg ser på overlevelsesprogrammer som «Kompani Lauritzen», slår det meg at jeg ikke engang hadde klart å tenne et bål. Jeg hadde jo ikke hatt sjans til å overleve ute, sier hun, strekker frem høyre hånd og viser frem sine rødlakkerte negler.

– Jeg trives absolutt best på asfalt og i plysjtrukne møbler. Farmor og farfar var av et helt annet kaliber.

– Alt var eksotisk

Somrene tilbrakte lille Ingvild ofte hos besteforeldrene på Sunnmøre, og barndoms­minnene er mange.

– Alt de gjorde var eksotisk for meg: å plukke bær, fiske, være ute. Jeg tror også de ­syntes det var gøy å få besøk av en byjente – veldig bergensk – som lot seg begeistre av ting de selv hadde gjort tusen ­ganger før.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som barn?

– Veslevoksen! Jeg vokste opp som enebarn på Nordnes i Bergen og snakket mye med voksne, så allerede i første klasse brukte jeg ord som «komfortabel» og «ubehagelig».

Tennfjord forteller at Nordnes den gangen over­hodet ikke hadde dagens akademikerpreg, men at strøket var preget av sosial uro.

– Det var tøffe omgangs­former, og jeg var den eneste med overbitt. Jeg var kristen og spilte piano. Og det at jeg snakket som en liten professor, gjorde at jeg fikk meg noen på trynet.

Tennfjord bøyer seg frem og peker på neseryggen.

– Jeg har faktisk en liten knekk her, etter å ha blitt slått ned av en kretsmester i svømming. Så nei, barneskolen var ikke kjempegøy, konstaterer hun nøkternt.

Kylling med fire ben

Et fristed fant hun i musikk- og dramaskolen som moren drev – og fortsatt driver. Allerede som femåring var hun en del av virksomheten.

Som trettenåring begynte hun å akkompagnere, og som ­attenåring startet hun egne ­teatergrupper. Hun omtaler det som en uvurderlig skole, og selv om hun hverken jobber med musikk eller teater i dag, mener hun erfaringene er ­direkte overførbare.

– Det handler om gruppedynamikk – et lite sexy ord – men det å lese rommet, åpne, avslutte, løfte stemningen og dempe den igjen. Det har jeg hatt stor nytte av når jeg for eksempel holder vinkurs.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– I bunn og grunn er det formidling som er mitt fag. Og så ble det vin. Men det kunne like gjerne vært noe annet.

– Av våre fem sanser tenker jeg ofte at smak og lukt kanskje er de lavest rangerte?

– Jeg er helt enig. Nå lever vi jo i en ekstremt visuell ­kultur, og veldig mye læring er lesing eller lytting, ikke sant? Men det er jo veldig sjelden at vi sier til barn: «Snus på dette!» Mange lurer på om jeg har en spesielt god luktesans. Det har jeg ikke. Det er bare en helt vanlig nese som er systematisk trent. Og den gode nyheten er at det kan alle gjøre. Og det er kjempegøy!

– Lukt er jo også tett knyttet til minner. Hvordan er det med deg?

– Jeg har sterke barndomsminner knyttet til noe så roman­tisk som duften av nylagt ­asfalt midt i Bergen sentrum. Og murpuss i kjellere. Kritt på skolen. Men også somrene hos besteforeldrene mine ved Tennfjorden: tang, sjø, tørrfisk og bær. De hadde jo en helt annen tilgang på natur enn det jeg hadde. Så lite peiling på natur hadde jeg at jeg på barneskolen tegnet en kylling med fire ben. Og jeg skjønte ikke hva som var galt. He-he.

Duft er relasjon

Stadig vender hun tilbake til lukt som noe grunnleggende menneskelig. Tennfjord mener vi alle bærer med oss et rikt duftarkiv fra barndommen – lenge før vi lærer å sette ord på det.

– Senest i går møtte jeg en nyfødt baby, og allerede der er jo luktesansen tydelig virksom. Barnet har én sterk duftreferanse – moren. Og det er her det begynner. Duft handler om tilknytning. Duft er relasjon.

Nettopp derfor kan hun også bli litt trist på vegne av vinfaget, som i lange perioder har vært et lukket og ekskluderende felt der mange har følt seg dumme og underlegne.

– Når det skjer, stenges en dør som egentlig burde stå åpen, sier Tennfjord, som mener dette handler om læring.

Eller rettere sagt: om trening. Sansene er ikke noe man enten har eller ikke har, mener hun – de kan utvikles. Da hun begynte på vinutdanningen i godt voksen alder, kunne hun ingenting. Absolutt null. Det avgjørende ble å forstå at dette faktisk var noe hun kunne lære – og like raskt miste igjen dersom hun ikke holdt det ved like.

– Nesten som en superkraft

En eksamen i musserende vin ble et vendepunkt. Det holdt ikke å si at vinen luktet eple. Sensoren ville vite hvilket eple. Opplevelsen var ­brutal der og da, men tvang henne til å øve på en ny måte: vrenge en appelsin, gni fingrene mot skallet, undersøke forskjellen på sitron og lime.

Det var da hun forsto at vin kunne lære henne noe som rakk langt utover faget. Sansetreningen begynte å sive inn i hverdagen. Små øyeblikk – en regnvåt morgen, for eksempel – ble noe hun stoppet opp og luktet på.

– I starten opplevdes sansetreningen nesten som å få en superkraft, forteller Tennfjord og legger til at hun kunne bli i overkant intens. Mannen ­måtte be henne slutte å snuse på avisen når de satt på kafé.

Samtidig var det en gave, særlig da barna var små. Før de kunne fortelle om dagene sine i barnehagen, kunne hun lese dem på kroppen: leverposteien på kinnene, sanden på buksene, parfymen til den nye vikaren.

Livskvalitet

I dag er det denne oppmerksomheten hun tar med seg inn i morgenritualet på kjøkkenet på Tåsen. Håndbrygget kaffe. Rolige bevegelser. Kaffe­boksen etter farmoren – en gjenstand ladet med minner, håndverk og en annen form for kunnskap enn den målbare og akademiske.

Hun forklarer det med et enkelt bilde: Du kan smøre på deg bodylotion raskt og bli ferdig med det – eller gjøre det langsomt og bevisst. Det er den forskjellen hun snakker om. Ta seg litt mer tid, være mer oppmerksom.

Det samme gjelder kaffen: Du kan trykke på en knapp og gå videre – eller ta et lite sniff av kaffeboksen først.

For henne handler det derfor egentlig hverken om vin eller kaffe. Det handler om livskvalitet. Om å ta inn verden slik den er.

– Jeg mener mange ser og hører, men sjelden bruker ­luktesansen aktivt. Når man først begynner å gjøre det, skjer det noe. Kaffen smaker mer – uansett hvilken kaffe man drikker. Mat og drikke blir mye mer interessant. Sansene våkner.

Hun tar en liten pause før hun nikker bestemt.

– Og det er denne typen mindfulness jeg synes er ­meningsfull – og gøy å holde på med.