– Jeg har vært så redd at jeg har dødsangst
Hos Ingrid Gjessing Linhave rommer jula både glede og savn. Etter et år med store endringer, finner hun ro i tradisjonene, og fyller hjemmet med duften av dansk juleribbe – og minnene fra de man ikke har rundt seg lenger.
– Julaften da jeg var seks år gammel, satt jeg sammen med mamma på trappa i 20 minus og hylgråt fordi kvelden snart var over. Det skjedde ofte i jula – jeg ble så overveldet av sorgen over at den snart tok slutt at det rant over for meg. Jeg hadde så høye forventninger at jeg ofte ble syk, forteller en lattermild Ingrid Gjessing Linhave.
I dag, i en alder av 48 år, klarer hun å komme seg gjennom julefeiringa uten de store følelsesmessige utskeielsene. Misforstå oss rett: Følelsene ligger fortsatt utenpå, og viser seg jevnlig i all sin prakt. Men nå er det Ingrid og ektemannen Jakob som sitter bak roret når høytida melder sin ankomst, og det har gjort jula i all sin høytidelige prakt lettere å navigere.
– Men den gangen var jeg helt fortvila, for jeg elsket følelsen av at vi pyntet oss, treet og gavene. Det var en overflod vi som en nøktern familie ikke så resten av året. Der resten av familien greide å holde nervene i sjakk, var jeg en slags termostat som alltid sto på for høy kurs, forteller Ingrid, som har vokst opp i en søskenflokk på fire.
Slekt skal følge slekters gang
Det er tirsdag formiddag på Smestad i Oslo. Utenfor er en travel hverdag i gang, men inne er det som å stige inn i en lun julefortelling. Lukta av kanel og smør fyller huset, varm og inviterende, som en velkomstklem i duftform. På kjøkkenet står en kurv med nystekte kanelboller.
– Det er dattera mi som har bakt! Det skal ikke jeg skryte på meg, melder Ingrid raskt.
Rundt oss er stua et fargesprakende vitnesbyrd om personlig stil og lekenhet. Her finnes ingen spor av beige minimalisme, men interiørdetaljer som vibrerer av liv og farger, som får oss til å trekke på smilebåndet. Over kjøkkenskapene står alle keramikkvasene på rekke og rad som fargerike prikker over i-en.
– Mannen min blir helt gal. Jeg er så glad i vaser, krukker og keramikk og smugler det med hjem fra Danmark, innrømmer hun.
Også jula hjemme hos Ingrid og familien er alt annet enn stram og kontrollert. Den er rød, leken og raus. Juletreet pyntes med en hel hær av små skatter døtrene har laget gjennom årene.
– Hvert år får vi oss en god latter når vi pakker opp pynten. «Hva i alle dager er dette?» Så ser vi under at det er noe Iben (20) laget da hun var tre år. Den skal selvfølgelig henge på treet.
Ingrid ler hjertelig. Hver pynt som pakkes ut av eska, har en historie – og Ingrid husker dem alle. Julepynten fra venninnen Birgitte, den fra tida som lærervikar og duker brodert av bestemor.
– Hele slektstreet dukker opp i jula. Det er også litt av magien. Hele huset fylles opp med minner fra de man ikke har rundt seg lenger, sier hun varmt.
Les også: Adam Schjølberg: Telefonen fra mamma fikk tårene til å presse på
Mer husflid enn ekstremsport
Jula har alltid hatt en helt spesiell plass i hjertet hennes. Og det som for noen er som å banne i kirken, kommer for Ingrid som den største selvfølge: Julemusikken strømmer over høyttalerne allerede i oktober, og julegaveskapet – ja, hun har et eget – fylles jevnt og trutt gjennom året.
– Jeg var enda «verre» da barna var små. Da gjorde jeg julegavescoop hele året. Nå lager jeg mye mer selv. Mens vi snakker nå, hekler jeg på ei veske som skal bli julegave. Med tanke på at vi nå er i starten av september, innser jeg jo at jeg fortsatt er helt gæren, tar Ingrid seg i – etterfulgt av gapskratt.
Ved føttene til Ingrid står en stråkurv fylt til randen med garnnøster. Hadde vi ikke visst bedre, ser de ut til å være fargekoordinert med resten av stua.
Myke nøster i rosa, hvitt og gult venter på å bli forvandlet til nye strikkeskatter. Og ifølge Ingrid, behøver de ikke vente lenge.
– Jeg lærte å strikke som femåring, og fikk fullstendig dilla da jeg gikk gravid med Iben. Så både broderer og hekler jeg. Jeg har søsken som alltid har vært utrolig gode på å vindsurfe, mens jeg satt på hytta ved siden av bestemora mi og lærte å brodere. Jeg er nok mer husflid enn ekstremsport, smiler Ingrid.
Talestrømmen stopper opp, og hun beundrer det dekkede julebordet. Ingrid blunker, som for å knipse et mentalt bilde hun kan hente frem til inspirasjon på julaften. «More is more» er stikkordet, og litt leken galskap finner veien også til borddekkinga. Helt i Ingrids ånd, altså.
Men med myke, blonde, bølger som rammer inn det smittende smilet, og pudderrosa strikkegenser med fotsidt skjørt, er det likevel ikke helt som på julaften hjemme hos familien Gjessing Linhave. Ingrid klarer ikke å la være å gå inn i karakter som forfinet jåledame.
– Da er det mat, kjære! Slik serverer vi altså mat her på vestkanten, sier hun på korrekt bokmål og med nesa i sky.
Kontrasten er udiskutabel.
– Klokka fem på julaften ser jeg og Jakob på hverandre og innser at vi fortsatt går kledd i pysj og shorts. Da har vi stått og laget mat hele dagen, og det det slår oss at vi kanskje skal kle oss om.
Dansk ribbe og norsk marsipan
Ingrid ler så det sjarmerende smilehullet på hennes høyre side kommer til syne. Når hun sier «vi», mener hun egentlig sin danskfødte ektemann, Jakob. De er nemlig skjønt enige om at det er han som kan lage mat. Ingrid kan til nød kutte grønnsaker – eller bake, om ikke døtrene Mynte og Iben Sofie har kommet henne i forkjøpet.
– Hjemme hos oss er alle velkomne. Jakob er så glad i den danske jula at det er viktig for ham å ha den hos oss. Da skal det være dansk ribbe, karamelliserte poteter, det skal være ditt, og det skal være datt. Danskene kjører på med en del mer dill, dall, krydder og stæsj. I hvert fall den familien jeg har gifta meg inn i, gjør det. Altså, da jeg kom inn i hans familie, skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av utrolig mye god mat!
Men én ting er Ingrid prosjektleder for: jule- marsipanen.
– Jeg elsker å lage min mormors marsipan. Jeg kan lukke øynene og kjenne akkurat hvordan den må smake – og den må være nøyaktig slik hun lagde den.
Og når nettene blir lange og kulda setter inn, er det Ingrid som setter den varme julestemninga.
– Jeg er nissen og lager gjerne surr og holloi. Så står jeg for pynting og borddekking, og jeg har hekla julesokker til alle sammen – til og med til hunden, forteller hun.
– Apropos hunden – jeg elsker å kle ut Lilly, så hun har på julekjole! deler Ingrid i fullt alvor, og henvender seg kjærlig til den 11 år gamle vorsteheren, som trofast fotfølger matmor.
– Vi er ikke av dem som tenker på hva som er trendy i år. I jula er det frem med et lass med pynt, fra den kjempeskumle nissen mannen min fikk som barn, til de tre små, magiske englene i tyll som jeg har arva av mamma.
Ifølge eldstejenta, Iben Sofie, bidrar Ingrid med langt mer enn «surr og holloi».
– Mamma tar alltid notater på hva vi trenger og ønsker oss, og vil at alle skal få en perfekt jul. Det er hun som samler familien, inviterer til pepperkake-baking og hele tida skaper nye tradisjoner for at ingen skal måtte sitte alene og ha det vanskelig i jula, forteller datteren.
Les også: (+) Da jeg skulle feire jul med min venninne, viste hun sitt sanne ansikt
Røsket opp med rota
Årets jul blir den andre uten pappa Einar Gjessing, som i fjor gikk bort etter flere års demenssykSdom. Ektemannen Jakob mistet mammaen sin til kreft da Ingrid gikk gravid med eldstejenta i 2004. Så i jula går det fine og triste hånd i hånd.
– Jeg er ganske sentimental i jula fortsatt, men ikke på en vond måte. Det er rart å kjenne på at det er mange stoler rundt bordet som er tomme, og nå har også min mor flyttet på sykehjem. Jula er en tid for ettertanke, og vi snakker litt ekstra om de vi savner. Pappa har jeg veldig med meg – han elsket jula. Han lo lykkelig av all julematen Jakob serverte ham.
Fri, vill og gal
Der 2024 ble et tøft år på flere måter, med flere dødsfall, mye sykdom og veldig mye sorg og tårer, står 2025 igjen som et vendepunkt. I januar annonserte Ingrid at hun sluttet i NRK, etter 23 år i radio og TV, både foran og bak kamera.
– Det er en sånn følelse av å ha røsket meg selv opp med rota. Det henger mye sammen med de utfordringene vi har stått i de siste årene. Jeg har tenkt mye på at ingenting kan tas for gitt, hverken å bli gammel, å være frisk eller at alle rundt meg holder koken, forteller Ingrid med glassklart blikk.
Da NRK frista med sluttpakker, slo det henne ikke at hun var en av dem som ville ta hatten sin og gå. Så begynte en tanke så smått å spire i henne.
– Kanskje tida var inne, i en alder av 48 år og garantert halvveis i livet. Hele livet hadde jeg latt meg styre av behovet for trygghet, og jeg har alltid vært engstelig og redd for ikke å være bra nok. Jeg elsker NRK, men jeg var plutselig nysgjerrig på å styre tida mer selv. Og samtidig gi mer faen, riste løs og se hva livet har å by på. Kanskje jeg ikke bare skulle ta et lite hopp, men hoppe som en gæren?
Hun ler høyt – en sånn smittende latter som får alle rundt til å følge etter.
Hun kunne levd et godt og langt liv i NRK, det er hun klar over. Det var også noe av motivasjonen da hun takket ja til fast jobb i NRK i 2004, til tross for et tilbud med det hun beskriver som tidenes laveste fastlønn.
– Men faren min ropte til meg: «Du får god pensjon!» For meg, som var 27 år og livredd for å ikke ha god pensjon, ble valget enkelt. Men det er jo utvilsomt en litt traust motivasjon så tidlig i livet …
Når Ingrid reflekterer rundt levd liv, brukes ordet «flaks» flittig. Det er «flaks» at hun har en så nær og fortrolig relasjon til sine to flotte jenter, og det er «flaks» at hun har lykkes gjennom arbeidslivet.
Etter å ha arrestert henne flere ganger i løpet av intervjuet, tar hun seg omsider i det. For det er utvilsomt alt annet enn «flaks» at hun har lykkes i sitt første år som frilanser.
– Det har bare dunket inn med forskjellige muligheter. Nå skulle jeg til å si at jeg har hatt kjempeflaks, men jeg er egentlig stolt av meg selv og glad for at det har gått så bra.
– Dattera di sier du har strålt litt mer dette året?
– Hun sa det, ja? Jeg trodde kanskje jeg ble friere av å følge redslene mine og søke mot trygghet. Så kjenner jeg på en veldig trygghet over å føle meg så fri, vill og gal! Å drømme stort og kjenne at hver dag er annerledes enn den forrige, er bare så deilig! Og nå, med store barn, gjør det også at jeg kan være til stede i deres liv på en annen måte.
Feministen vekkes brått i henne, og hun greier ikke la være å legge til én siste ting:
– Og fader, i vår bransje er det så mye sånn «dame over 50 er ikke lenger like spennende, mens mann over 50 er som en fin vin». Det gidder jeg i hvert fall ikke å være med på. Jeg bare fornekter den holdningen og håper jeg kan være med på å vise at erfaring er gull! Så gleder jeg meg til å avsløre enda flere ting jeg skal være med på fremover …
Les også: Tips til tre rødviner å gi i julegave
Null filter
Det åpner for en liten digresjon. Den gangen Ingrid og Solveig Kloppen skulle stå på scenen som «Idol»-programledere for første gang, var peptalken de fikk, ikke til å misforstå:
– En i apparatet rundt oss sa: «Ikke tenk på å være morsomme, bare vær pene!» Og jeg som trodde jeg var blitt ansatt fordi jeg var morsom, hadde kreative ideer og faglig kompetanse. Jeg lurer på om Thomas og Harald fikk samme beskjed … Men den beskjeden prøvde vi å glemme. Pluss at jeg har aldri tenkt på meg selv om pen, så det føltes helt ko ko.
Nok om det (selv om det burde vært sagt mye mer). Én av utfordringene Ingrid har takket ja til i år, ruller nå over TV-skjermene. I jakten på tittelen «Norges tøffeste kjendis», har Ingrids mangefasetterte personlighet virkelig fått skinne. Nevn én følelse, og Ingrid kjente på den.
– Det deilige med denne «71 grader nord»-produksjonen, var at det for min del var null filter. Jeg bare var. For jeg hadde null kapasitet til å prøve å fremstå sånn eller sånn når jeg var sliten og på tur med tung sekk.
Hun tar en kunstpause, før hun tenker høyt:
– Jeg tror mye av det jeg er engstelig for i livet mitt, egentlig har handla om ekte angst. Jeg har vært så redd at jeg har dødsangst, presentasjonsangst og generelt har unngått mye i livet mitt fordi jeg er redd.
At Ingrid tok mot til seg og takket ja, gir hun familien æren for.
– De skrek «ja!», mens jeg sa: «Er dere gærne?» Det var virkelig familien som trøkka på. Selv om jeg har store barn, har jeg aldri vært borte fra dem så lenge før. De på sin side syntes det var hysterisk morsomt å tenke på at jeg skulle henge utfor en eller annen fjellvegg eller hoppe ned i et vann. Jeg som ikke vil ha hodet under vann når jeg bader en gang, for jeg driver og svelger vann, og det er så mye styr. Men da familien sa ja, tenkte jeg: «Fuck it! Jeg gjør det!»
Selverkjennelsen
Det skulle vise seg å være noe av det smarteste hun har gjort. Å rappellere ned Oslo Plaza, klatre i den norske fjellheimen og pushe sine egne grenser på daglig basis, har ikke bare styrka kjærlighetsforholdet hun har til den norske naturen, det har også gjort noe med hennes engstelige holdning til livet.
– Det tar lang tid for meg å bygge opp selvtillit. Selv etter 23–24 år i TV-bransjen, kan jeg sitte i et møte med folk som er halvparten av min alder, og tenke at jeg er hun nye. Da jeg kom inn på «71 grader nord», tok jeg også for gitt at jeg antageligvis var mye dårligere enn de andre. Døtrene mine sier det til meg hele tida: «Mamma, du må slutte å snakke deg selv ned». Og på den turen gikk det opp for meg at jeg visstnok er en hyggelig person som kan få til ganske mange ting. Det gjør meg veldig stolt.
Ett hinder som måtte overkommes, var den tidligere nevnte angsten. Men spoler vi noen år tilbake i tid, ville heller ikke kroppen tillatt Ingrid å begi seg ut på den strabasiøse reisen mot Nordkapp. For der Ingrid har vært gjennom en personlig reise i 2025, har den fysiske helsa fått en real overhaling de siste årene.
– Stemmer det at du har operert både rygg, øyne, nese og knær?
– Herregud, du har fulgt med! Men ja, det har blitt noen oppgraderinger. Men ryggen er definitivt den største. Etter mange år med smerter og fortvilelse over at det var noe jeg bare måtte leve med, møtte jeg min helt, en kirurg på Ullevål sykehus. Han så på MR-bildene mine og sa: «Dette kan vi jo operere!»
Ingrid ser himmelfallen ut når hun forklarer.
– Så da fikk jeg fire skruer i ryggen – og et helt nytt liv. Å kunne bevege seg uten å kjenne på lyn av smerte gjennom kroppen, er jeg så takknemlig for. Nå kan jeg gå langrenn med trekkhund, og jeg kan gå fjellturer – både opp og ned. Og jeg kunne gå med 30 kg tung sekk på «71 grader nord».
Det ene tok det andre. Senere fikk hun ordnet opp med ødelagt menisk og cyste på utsida av kneet, hun fikk justert øyet etter år med skjeling, hodepine og manglende samsyn, og til slutt fikk hun ordnet opp med den kroniske bihulebetennelsen (som fikk henne til å snorke som en gammel mann.)
Drømmen er komplett
I en alder av 48 år har Ingrid gått inn for landing – i både kropp og sjel. Og når hun i vinter nok en gang skal ikle rollen som den fryktinngytende barnehjemsbestyreren «Miss Hannigan» i det ikoniske stykket «Annie», gjør hun det med en nyervervet ro.
– Denne gangen går jeg inn i rollen med en trygghet. Jeg anser det som en skikkelig bonus i livet at jeg får muligheten til å realisere en av mine absolutt største drømmer. Og det er så stort i seg selv at det ikke er sånn at jeg håper det blir masse mer. Drømmen er komplett uansett.
Ingrids julefavoritter
Favorittjulesang: «The christmas song» med Nat King Cole.
Beste førjulstips: Hver eneste dag tenne stearinlys og hører på gamle, knirkete julesanger.
Beste juledessert: Riskrem eller is med varme kirsebær.
Beste tips til julemiddagen: Være skikkelig sulten og la middagen vare leeeeeenge!
Tips til julebrunsjen: Ha på noe med strikk i livet. Og ta pauser, hvor man legger seg nedpå på gulvet eller på sofaen.
Beste juleminne: Å feire jul som mamma; først med én datter, så med to. Elsker å glede meg med dem! Bake, danse, ha juleverksted, pynte og ordne med dem.
Største juleønske: Å bli helt vanvittig uthvilt. Min store drøm i livet generelt for jeg er nesten alltid trøtt.