Adam Schjølberg: Telefonen fra mamma fikk tårene til å presse på

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Jeg sitter på gulvet foran stekeovnen i en leilighet i North Acton i London med ansiktet så nært glassdøren at pusten min lager små duggflekker. På FaceTime-skjermen holder pappa seg for munnen og ler.

– Du må slappe av, sier han. – Ribba klarer seg.

– Men svoren da? Er den sprø nå? spør jeg.

– Skru opp varmen. Fem minutter til, så er du i mål, beroliger pappa meg.

Bak meg ler samboeren min lavt – han som om noen uker skal flytte hjem til Oslo. Han som jeg skal dele hverdager med, ikke bare helger og flyturer og lengsel.

– Hvordan går det hjemme da? spør jeg.

– Fint. Vi har laget pinnekjøtt, sier pappa og smiler varmt. – Men det er gøy å hjelpe til. Ribbe-coach!

Hemmelig tanke

Det er julaften 2023, og jeg er i London. Det er den siste julen her før livet hans pakkes ned i esker og sendes til Oslo.

Noen uker tidligere:

– Hva om du kom hit i julen? sa han en novemberkveld på FaceTime. – Det er siste julen min her før jeg flytter hjem, og jeg vil gjerne at du er her i år. Bare vi to.

– I julen? spør jeg.

Tanken traff meg som både fristende og fullstendig umulig; London. Jul. Uten familie.

– Tenk på det, sa han mildt.

De neste dagene bar jeg tanken som en hemmelig stein i lomma. For meg har jul alltid vært hjemme. Alltid med familie. Det var tryggheten i at alt var som det alltid hadde vært.

Og nå skulle jeg endre på det? Bare sånn? Fordi jeg ville? Det føltes nesten frekt. Som et svik. Jeg så for meg mamma og pappa alene ved kjøkkenbordet. Men jeg så også noe annet; oss to, sammen ved et annet bord. Med rom til å puste...

Les også: Tips til tre rødviner å gi i julegave

Telefonen fra mamma

En kveld litt senere ringte mamma.

– Jeg kjenner deg så godt, sa hun. – Og jeg vet at dere har vurdert å reise til London i julen. Du tviler fordi du tenker på oss. Men jeg vil at du skal vite …

Hun stoppet litt.

– Pappa og jeg er voksne mennesker. Det er siste julen hans der, og dere må selvfølgelig være sammen.

Tårene presset litt på. Ikke fordi jeg var trist, men fordi hun så meg. Hun så tvilen min, ansvaret jeg alltid bar på. Og hun ga meg tillatelse til å slippe det.

Jeg bestilte flybilletter dagen etterpå. Flyet lettet fra Gardermoen 22. desember. Jeg hadde pakket ned ribbe og brunost. Som om jeg måtte ta med meg litt av «hjemme» som en tillatelse for at jeg reiste vekk fra det.

Den første kvelden åpnet jeg ikke kofferten helt. Som om det var en slags trygghet i at den var lukket. Og jeg hadde telefonen liggende ved siden av tallerkenen min. Som om det hvert øyeblikk kunne komme en krisetelefon.

Men det kom kun to meldinger fra mamma. Ingenting galt. Ingenting som trengte meg. Likevel kjente jeg på en underlig skuffelse. Som om jeg håpet på at de trengte meg.

Les også: (+) Jeg må gjøre alt til jul. Han vil ikke bidra og sier at jeg må stresse mindre

Skjevt og rart, men vårt!

Neste dag besøkte jeg han på jobb. Han så meg ikke med en gang. Så møttes blikkene våre, og det store, varme smilet hans tok over hele ansiktet hans.

– Dette er kjæresten min, sa han til en kollega.

Og jeg kjente på stolthet og tilhørighet. Jeg var bare her. I dette øyeblikket. Med ham.

Etterpå ruslet vi på julemarkedet. Ved en av bodene begynte det å snø – eller, det var en snø-kanon som sprutet ut hvitt skum. Barn løp rundt og lo.

– Det er London-snø, sa han, og vi lo.

På veien hjem plukket vi med oss et sett til å lage pepperkakehus. Vi brukte for mye glasur, for lite glasur. Hentet hårføner. Lagde støttebjelker. På et punkt så det ut som Picasso hadde malt et abstrakt hus. Og på en måte var det helt perfekt. For det var vårt.

Så kom jeg på:

– Herregud, jeg må begynne på ribba!

Jeg sto og så på ribba der den lå på kjøkkenbenken. Prøvde å huske alle tipsene fra pappa. Salt. Pepper. Ovn. Hvor varm? Hvor lenge? Midt i forvirringen kom den lille stemmen: «Hva gjør du her? Du burde vært hjemme. Du kan jo ikke engang lage ribbe.»

– Ring pappa, sa han.

Og sånn endte jeg opp på gulvet foran steke-ovnen med ansiktet presset mot glassdøren.

Les også: Espen Eckbo: – Jeg har noen litt mystiske ting under utvikling

Åpenbaringen

– Hvordan går det hjemme? spurte jeg pappa.

– Jo, her går det fint!

Han smilte. Med et sånt smil som får øynene til å krølle seg ved kantene. Han var på ingen måte trist eller alene. Og han koste seg. Med å hjelpe meg. Med sin jul.

Lukten av ribbe og pepperkaker fylte den lille leiligheten. Og det var blitt jul. Vi spiste i behagelig stillhet. Ikke den typen stillhet der man leter etter noe å si, men den typen der man bare er.

– Jeg er så glad jeg er her, sa jeg.

Han la hånden sin oppå min.

– Folk som elsker deg, vil at du skal være lykkelig. Selv når du ikke er hos dem, sa han.

Der, ved bordet i den lille leiligheten i North Acton, skjønte jeg at tradisjoner ikke bare kan, men også bør, endres. Ikke fordi de er dårlige, men fordi livet endrer seg. Fordi jeg endrer meg.

Jeg trengte dette. Dette rommet til å puste, og å kjenne på hva jul faktisk betyr for meg. Senere ringte jeg mamma. Ribba var perfekt, fortalte jeg. Hun lo. Stemmen hennes virket lett. Jeg takket henne. For å ønske at jeg skal være lykkelig.

Les også: Reagerer på juleendring

Hva julen betyr for meg nå

Ett år senere står vi igjen med et pepperkakehussett. Men denne gangen ler vi allerede før vi åpner pakken.

– Tror du vi klarer det bedre i år? spør han.

– Absolutt ikke, sier jeg. – Men det er poenget.

Vi bygger huset. Det kollapser. Vi ler. Og til slutt står det der – skjevt, rart, fullstendig uperfekt. Akkurat som i fjor.

– Dét må bli vår tradisjon, sier han.

Det er ikke London denne gangen. Det er Oslo. Vår leilighet. Vår første jul sammen her. Og i morgen skal vi til mamma og pappa. Jeg gleder meg. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.

For meg handler julen nå om å trykke på pauseknappen og kjenne etter hva det er vi trenger dette året. Og det å tørre å endre på ting når livet krever det. Kanskje er det å ta vare på seg selv ikke bare den fineste gaven man kan gi seg selv, men også til de man elsker?