– Hvis ikke de gjør det, er monarkiet i faresonen

– Monarkiet er aldri sterkere enn den arvingen som skal overta det, sier TV 2s kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen.

Han er også historiker og ga nylig ut boken «Tronarvingen – Norges historie sett gjennom landets kronprinser».

I boken går Ole-Jørgen flere hundre år tilbake og analyserer tronarvingenes påvirkning. Vi får høre om danske regenter som plyndret landet, mens svenske kronprinser bidro med institusjoner som Rikshospitalet og sinnssykeasyl.

Mens de danske regentene plyndret oss for sølv, laks og tømmer – særlig under kong Christian IVs regjeringstid, kongen som grunnla både Kongsberg, Kristiansand og Christiania – var de svenske regentene mer positive til å skape noe i landet de var i union med, kan Ole-Jørgen fortelle.

Det er særlig de svensk-­norske og de norske kron­prinsene som har bidratt til et moderne Norge, og nå er det kronprins Haakon Magnus som står i sentrum.

Vaklende kongehus

Det stormer rundt kronprinsen – både hans søster, svoger og ikke minst stesønnen Marius Borg Høiby. Henger monarkiet i en tynn tråd?

– Nei, det tror jeg ikke. Ikke foreløpig i hvert fall, sier Ole-Jørgen, som har vært en dedikert monarkist så lenge han kan huske.

Kronprinsen står i hardt vær?

– Ja, men se på hvordan han takler det da, sier Ole-Jørgen optimistisk, og legger til at han synes kronprinsen vår er en klok mann. Likevel, noe er ikke som det burde være.

– Hvis vi skal ha et monarki her i landet, er det viktig at de fremste representantene for kongehuset forstår at de har stor symbolverdi. Hvis ikke de gjør det, er monarkiet i faresonen, og vi kan ende opp med en ­republikk før vi vet ordet av det, tenker Ole-Jørgen, som i så tilfelle vurderer å flytte fra landet. Et Norge uten kongehuset blir et fattigere Norge, mener kongehuseksperten.

Les også: Märtha Louise: – Vet ikke hvor vi skal feire jul i år

Ingen familiebedrift

– Kronprins Haakon er 52 år og har, helt siden han var gammel nok til å forstå det, blitt utdannet til – og ventet på – jobben skjebnen har gitt ham. Det er en krevende rolle, men både faren og farfaren har hatt den før ham. De er gode rollemodeller, selv om de tilhører en annen tid, påpeker Ole-Jørgen.

Siden 1814 har det vært syv andre som har hatt samme tittel og samme arbeidsbeskrivelse. Hvilke tanker gjorde de seg, undret Ole-Jørgen mens han holdt på med sin doktoravhandling om den nordiske kongemakten. Avhandlingen er ennå ikke ferdig, men det er boken – og nå stormer det litt rundt Ole-Jørgen selv også.

Han har også kritisert kongehuset og kronprinsen.

– Jeg er uenig i kronprins Haakons beskrivelse av kongefamilien som en form for ­familiebedrift. Monarkiet er ikke en familiebedrift – det er en statsbærende institusjon med tung symbolverdi, og det bør en fremtidig regent for­holde seg til.

Ole-Jørgen synes moderniseringen har gått for langt, og at det opphøyde monarkiet, som han mener et kongehus bør representere, er i ferd med å forvitre.

Les også: (+) Jeg fikk en tøff beskjed rett før jul – så fortalte vi barna sannheten

Kronprins Olav

Kong Haakon var aldri kronprins. Han var en dansk prins som kom hit på oppfordring i 1905. på armen bar han tre år gamle prins Alexander, som ble kronprins Olav.

Han ble den første norske kronprinsen på flere hundre år. Før det hadde vi i over fem hundre år bare hatt danske og svenske kronprinser og konger.

– Som kronprins gjorde Olav en utmerket jobb for Norge, og han toppet det med en dynastisk triumf da han giftet seg med sin kusine, en svensk prinsesse. Svenske­kongen, som vi vraket i 1905 til fordel for en dansk prins, ble dermed blidgjort, og vi fikk et godt forhold til begge våre tidligere statsoverhoder. Broderfolket ble igjen forent i ekteskapet mellom kronprinsen og kronprinsessen.

Til tross for britisk og dansk opphav ble kronprins Olav så norsk som det går an å bli. Uten å ha en klar rollemodell for hvordan en kronprins i Norge burde opptre, formet han sin egen rolle på en fremragende måte.

En regents viktigste opp­gave er å sørge for en arvtager. Etter to døtre lyktes det kronprinsparet å bli foreldre til prins Harald 21. februar 1937 – den første prinsen født på norsk jord på over fem hundre år.

Hele landet ble til et eneste hurrarop.

Les også: «Ribba brenner!» En ærlig guide til julen

En politisk seier

To år etter at prins Harald så dagens lys, reiste kronprins Olav og hans Märtha på en rundreise i USA. Det skulle ­siden vise seg å bli gull verdt både for Norge og for kongehusets posisjon hos folket.

Kronprinsparet ble invitert på middag hos president Roosevelt, noe som la grunnlaget for et godt forhold mellom Norge og USA. Da de kom hjem fra reisen, ble kronprins Olav utnevnt til general og ­admiral. Et halvt år senere invaderte Nazi-Tyskland Norge.

Kong Haakon sa nei til ­tyskernes krav om å innsette en tysk regjering, og søkte asyl hos sin svoger, kongen av England. Kronprins Olav ­derimot ville helst bli i landet.

– Kronprinsen, som også var nyutnevnt general og øverstkommanderende for militæret, ønsket ikke at et eksil skulle fremstå som flukt.

Han ville kjempe i Norge og om nødvendig inngå i tysk fangenskap, forteller Ole-Jørgen.

En hjemvendt kronprins

Slik gikk det ikke – også kronprinsen dro til England, hvorfra både konge og kronprins holdt styrkende taler til folket over radioen. Da krigen var over, ble først den hjemvendte kronprinsen, og noen uker senere også kongen, mottatt med en hyllest som ingen ende ville ta.

– Kronprinsens offisielle liv etter krigen ble på mange måter en eneste lang repetisjonsøvelse. Jobben var rett og slett å forvalte minnene om krigen, sier Ole-Jørgen, som synes kronprins Olav gjorde det på en utmerket måte.

Monarkiet i Norge står sterkt – mye takket være hvordan kongehusets medlemmer oppførte seg under krigen.

– De brukte krigsminnene for å bygge sin egen posisjon, men det var også et nødvendig gode for at Norge skulle komme seg på bena etter krigen, sier Ole-Jørgen.

Da kong Haakon VII døde i 1957, overtok sønnen Olav ­tronen som kong Olav V. Dermed ble Olavs sønn, Harald, automatisk kronprins – altså tronarving.

Formelt sett ble han kronprins ved farens tiltredelse i 1957, men den offisielle proklamasjonen og bruk av tittelen fant sted i 1958 – derfor ser man ofte det året nevnt i biografiske kilder.

Som konge overtok Olav sin fars motto: «Alt for Norge». Prins Harald ble dermed det sterkeste kortet kongen kunne tilby det norske folket – en mannlig arving og dynastiets fortsettelse.

Les også: «Team Pølsa»: – Kongen er en legende

Trussel mot monarkiet

Kronprins Harald sto mutters alene da moren, kronprinsesse Märtha, døde i 1954. Han var bare sytten år og har selv uttalt at han hadde få å snakke med i tiden etter morens død. Det var en kjent sak at for­holdet mellom far og sønn var nært, men ikke fortrolig.

– Da kronprinsen forelsket seg i en kvinne av folket, sto monarkiets fremtid på spill. Kronprinsens uttalelse om at hvis han ikke fikk sin Sonja, så ble det heller ingen andre, var ikke en trussel om ekteskap, men om fraværet av en tronarving, sier Ole-Jørgen.

– Gjennom giftermålet med Sonja gjør kronprins Harald noe ingen annen kongelig i verden hadde gjort før ham:

Han binder monarkiet til folket gjennom blod, og Haakon Magnus blir den første prinsen med norsk blod i årene på over seks hundre år.

Rolleblanding

– Som kronprins utvider Harald også kronprinsrollen ved at han begynner å representere næringslivet.

Som kronprins ble Harald en viktig døråpner for norsk næringsliv og miljøsaker. Han takker også ja til å bli president i Verdens Villmarksfond (nå Verdens naturfond, red.anm.), noe som kommer med en del komplikasjoner.

– En kronprins skal jo ikke gå på tvers av sin regjering og sitt storting, men det gjør kronprinsen når han som ­president for Villmarksfondet ­ønsker å forby selfangst, mens hans egen regjering har tillatt det, påpeker Ole-Jørgen.

Men det gikk jo bra. I ettertid sa kongen at det handlet om ulike syn på ressursforvaltning. Verre går det imidlertid når hans sønn igjen – kronprins Haakon – takker ja til å sitte i det næringspolitiske utvalget til Ap-politiker Trond Giske.

– Det gikk jo ikke så bra, minner Ole-Jørgen oss på.

Men han er glad for at kronprinsen tok til vettet og i ettertid valgte å trekke seg fra utvalget.

– Men det er som kjent ikke den eneste måten kronprinsrollen utvides på under Haakon.

Han har, som sin far, giftet seg med en kvinne fra folket – og som den første kongelige arvtageren i verden, giftet seg med en ugift mor.

Ole-Jørgens syn har hele ­tiden vært at kronprinsessens sønn, Marius, ikke skal betraktes som en del av den ­offisielle kongefamilien, og at det derfor er helt feil at han har fått så mange kongelige privilegier uten at det har blitt stilt motkrav.

Les også: Slik er Ingrids nye anonyme liv

Kongelige privilegier

– Monarkiet skal reflektere samfunnet, men ikke fore­gripe utviklingen, mener Ole-Jørgen.

Kongefamilien bør ikke foregripe utviklingen, men heller speile tidsånden, mener Ole-Jørgen, og minner oss på at selv om monarkiet er tuftet på arv av makt og privilegier i en familie, er det ikke sikkert at det vil forbli slik i fremtiden.

– Med kongelige privilegier følger også en del restriksjoner. Det kan sees på som en kontrakt mellom kongehusets medlemmer og folket, og den kontrakten bør de kongelige ta på alvor, synes Ole-Jørgen.

– I en tid hvor mange påstår at det norske kongehuset står i sin største krise siden krigen, bærer kronprins Haakon en stor bør temmelig alene. Den dagen kronprinsen blir konge, vil han trenge både hoffets og familiens støtte – for ikke å snakke om folkets. Lik alle Norges tidligere kronprinser må kronprins Haakon finne sin måte å være samlende på, sier Ole-Jørgen.

Han har tro på at vår frem­tidige konge klarer det, og han har tro på arveprinsesse Ingrid Alexandra, som kommer lenger bak i køen.

– Lenge leve kongehuset – men altså ikke for enhver pris, sier kongehuseksperten.