Høys forglemmelig

Thanks for Sharing - USA, 2013. Regi: Stuart Blumberg. Med: Mark Ruffalo, Tim Robbins, Gwyneth Paltrow, Joely Richardson, Josh Gad, Patrick Fugit, Pink, Carol Kane , Emily Meade, Isiah Whitlock Jr., Michaela Watkins, Poorna Jagannathan, Natalia Volkodaeva, Paul Urcioli , Kenneth Maharaj.

Aldersgrense: 15 år

Adam lider av sexavhengighet og har levd i sølibat i fem år. Så møter han drømmekvinnen. Mike har levd med lidelsen enda lenger, men har større problemer på hjemmebane. Neil er nylig dømt til behandling, men nekter å innse at han har et problem.

Sexavhengighet er noe man lett kan tulle med i filmsammenheng, men regissør Stuart Blumberg har valgt å ta temaet mer på alvor. Riktignok ikke like mye på alvor som Steve McQueen i «Shame» fra 2011 - «Thanks for Sharing» er en lys komedie med et mørkt tema.

Her er mange tunge stunder, hvor karakterene sliter med å holde seg på matta og bebreider seg selv for følelsene de ikke klarer å stoppe. Men det er også morsomme øyeblikk, spesielt i møte med bikarakterene.

Dette gjelder først og fremst Phoebe og Dede. Førstnevnte er den første kvinnen Adam blir sammen med etter behandlingen. Blumberg prøver å gjøre henne til en langt mer kompleks karakter enn hun egentlig er, men likevel fungerer karakteren godt. Dette takket være den gnistrende kjemien mellom skuespillerne Gwyneth Paltrow og Mark Ruffalo. Man tror på følelsene de har for hverandre, og den kriblende nyforelskelsen skyter rett inn i kinosalen.

Dede spilles av Alecia Moore, bedre kjent som Pink. Hennes rolle er et friskt pust som letter stemningen hver gang hun dukker opp. Scenene med henne og Neil, spilt av Josh Gad, er blant filmens høydepunkter.

Selv om filmen tar opp et tabubelagt tema, klarer den ikke verken å sjokkere eller provosere. Det er kanskje dårlig gjort å sammenligne den med «Shame», siden det er to vidt forskjellige filmer, men «Shame» klarte å vise lidelsens vonde sider på en langt bedre måte enn denne. «Thanks for Sharing» kunne like gjerne vært en romantisk komedie om tre fyrer som hadde dilla på musikk - det er deres forhold til menneskene rundt seg som er viktigst, ikke lidelsen deres.

Nå er det ingen krise at det ikke er enda en film som fokuserer på sexavhengigheten. Men uten dette temaet, blir den bare en klassisk romantisk komedie. Og det er nettopp det dette føles som. En film som får deg til å le litt og som er ganske underholdende, men som er glemt idet du forlater kinosalen.