Mari Storstein: – Uten assistenter blir du fengslet i eget liv

Filmregissør Mari Storstein lar seg ikke begrense. Men hun vet at livet kunne blitt helt annerledes uten kampen hjemmefra.

Mari Storstein sitter i en elektrisk rullestol på en sti, med gule høsttrær og blomster i bakgrunnen.

REGISSØR I RULLESTOL: Mari Storstein (40) har hele livet sittet i rullestol. Det har ikke hindret henne i å ha et rikt sosialt liv og karriere som filmregissør.

Charlotte Wiig

Kirsti Ellefsen Kirsti Ellefsen

Publisert 23.10.2026 - 07:55

I en gammel sveitservilla på Fagerborg i Oslo vokser en jente opp i en kunstnerisk og ressurssterk familie.

Hun heter Mari og er en av tre søsken. Mari har en muskelsykdom, sitter i rullestol og kan ikke gå.

Men det er ikke noe hun opplever som et problem. Sånn er det bare. Sånn er hun.

Møte med fordommer

Mari går på Steinerskolen og driver med barneteater. Hun er en av søskenflokken, en av vennegjengen, en i barnehagen, en i klassen, og føler seg egentlig ikke så annerledes.

Men etter hvert merker hun at det finnes fordommer, et vanskelig byråkrati og at det er barrierer hun må bryte.

– Da jeg søkte på dramalinjen på Nissen, mente noen at jeg hadde lærevansker, og at jeg ville komme til å ha mye fravær, forteller Mari.

Mari i rullestol titter mot kameraet via et stort speil på veggen. — **IKKE SKUMMEL:** Å innlede et forhold eller relasjon til en rullestolbruker kan for mange virke skremmende i starten tror Mari, men hun mener det handler mye om fordommer.

– Det stemte jo ikke. Og det var ikke lærere eller elever som var problemet, men systemet.

Da kommer moren og søsknene hennes på banen. Dette kan hverken de eller Mari godta.

Så Mari kommer inn på Nissen og fullfører videregående – uten hverken lærevansker eller mye fravær.

Kunne endt på institusjon

– Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, og bodde i kollektiv med to venner som leide hos meg, forteller hun.

Mari var en student som alle andre, med venner og et aktivt liv. Det kunne vært helt annerledes om hun hadde bodd i en annen kommune, eller ikke hatt foreldre som kjempet for henne. Da kunne hun endt opp på institusjon.

– Jeg er veldig bevisst på at jeg har vokst opp i en privilegert familie, som alltid har støttet meg.

Femten assistenter

I dag er Mari Storstein voksen. Hun er 40 år, og det er mange år siden hun gikk ut av videregående, flyttet hjemmefra og etter hvert utdannet seg til filmregissør.

– Kan jeg få en slurk kaffe?

Mari i elektrisk rullestol på en rampe utenfor et hvitt trehus. — **SJELDEN ALENE:** Enten Mari skal i butikken, på møter eller på date har hun assistenter med seg. De holdes seg diskret i bakgrunnen, men hjelper til der det trengs.

Assistent Thea fører koppen opp til Maris munn, før hun fortsetter å snakke. Maris fingre med rød neglelakk hviler på det lille brettet på den elektriske rullestolen.

Thea er én av femten personlige assistenter som gjør at Mari Storstein kan leve et fritt liv. Jobbe, reise på turné, være kreativ.

– Hvordan har det vært å skulle ha med seg assistenter overalt?

– Det er helt naturlig for meg, siden jeg alltid har hatt det. Jeg er veldig tydelig på assistentenes rolle – altså hvor og hvordan de skal være i ulike situasjoner. Uten personlig assistent blir du fengslet i ditt eget liv, sier Mari.

Mari har kunnet holde på med filmprosjekter, reise, spise god mat, henge med venner. At hun hele livet har sittet i rullestol, har ikke hindret henne i å leve et aktivt liv.

– Jeg er en supersosial person.

Hun smiler.

– Det at jeg ikke kan gå, er ikke noe problem. Det er samfunnsstrukturer og holdninger det er noe feil med. Man må se folk som hele mennesker, sier filmregissøren og kaster et blikk bort på assistenten. Thea har en synlig, men samtidig diskret tilstedeværelse – og er en helt nødvendig hjelper.

Håp, mot, motgang og kjærlighet

– Har du alltid visst at du ville drive med film?

– Jeg rotet litt rundt med forskjellige studier, og var innom journalistikk, før jeg søkte på TV-skolen på Lillehammer, forteller hun.

Mari Storstein sitter ved et trebord med notater og penn, foran svarte stoler og mørke gardiner. — **FULL TIMEPLAN:** Mari Storstein har mye å gjøre, skrive manus, sitte i møter, produsere film, reise, og bruke tid på familie og venner.

På Lillehammer falt ting på plass, og Mari kunne fortelle historier med kamera. Historier hun selv synes er viktige.

I vår debutert Mari Storstein med spillefilmen «Min første kjærlighet». En romantisk og til tider brutal film basert på mange funksjonshemmedes historier, om håp, mot, motgang og kjærlighet.

Mari Storstein sitter ved et bord i en elektrisk rullestol i en restaurant med tregulv og trestoler. — **FEMTEN ASSISTENTER:** Takket være et helt lag med personlige assistenter, kan Mari Storstein leve et rikt liv.

Romantikk i rullestol

Hun ville fortelle historien for å vise at det er samfunnsstrukturer som hindrer funksjonshemmede i å leve et verdig liv. Og at en romantisk kjærlighetshistorie kan ha en rullestolbruker i hovedrollen.

– Jeg har aldri sett en film med folk som selv sitter i rullestol som skuespillere.

Som NRKs anmelder skrev: «Min første kjærlighet har nydelige beskrivelser av forelskelse og frihetstrang».

Mari Storstein i rullestol og Marie Flaatten i rød kjole på den røde løperen under Amandaprisen 2026. — **SKUESPILLER OG REGISSØR:** Mari Storstein sammen med skuespiller Marie Flaatten, som spilte hovedrollen i Maris regidebut «Min første kjærlighet», på den røde løperen under Amandaprisen 2026.

Komplisert å gå på date

Hovedpersonen Ella sitter i rullestol. Hun forelsker seg i en gutt som ikke har noen funksjonshemning.

Forelskelsen er gjensidig. Etter å ha blitt kjent med Ella bryr han seg egentlig ikke om at hun sitter i rullestol.

– I filmen hører vi ham fortelle Ella at han først syntes hun var litt skummel. Er det en vanlig reaksjon man kan få som rullestolbruker?

– Jeg tror nok folk kan synes det er skummelt med ting man ikke kjenner til i starten, og det er nok en del fordommer knyttet til å være i en relasjon hvis man sitter i rullestol, sier Mari.

Nærbilde av en rullestol med et lyst handlenett der det står «Min første kjærlighet» i rosa skrift. — **VAKKER OG VANSKELIG KJÆRLIGHET:** Mari Storsteins første spillefilm «Min første kjærlighet» handler om kjærlighetsforholdet mellom to unge mennesker, der den ene sitter i rullestol.

Hun mener mye handler om tilrettelegging.

– Det er ikke så kult å gå på date når du må ta bakdøren for å komme inn med rullestol, eller ikke kan gå på do fordi de ikke har toaletter tilpasset rullestolbrukere.

– Hva tenker du om fremtiden? Hvor ser du for deg selv om 10 år?

– Jeg vil alltid holde på med film, det er en livsstil. Og så vil jeg tilbringe tid med venner og familie, som nevøen min, som er ti år, og innimellom overnatter hos meg. Det er veldig hyggelig, sier Mari og kikker bort på assistenten og gjør seg klar med rullestolen. Det er på tide å komme seg videre.