– Jeg vet det ikke er veldig sympatisk

– Nei, jeg vet det ikke er veldig sympatisk, men det er slik jeg er.

Herborg Kråkevik (52) har nettopp kommet med en overraskende innrømmelse. Den folkekjære og tilsynelatende alltid milde og blide ­artisten har ikke bare et tidvis hissig temperament, hun kan også være langsint. Og da snakker vi laaaangsint.

– Hvor lenge jeg kan være sint på noen? Lenge. Tyve år?

Hun tenker seg om.

– Ja, det er lenge, og rene toskeskapen, for det er en forferdelig fortærende følelse. I stedet for å legge ting bak meg, kan jeg altså gå rundt i flere tiår og være slumrende sint. Hvis noen har gjort noe virkelig lite hyggelig mot meg, har jeg problemer med å tilgi. Men …

Hun holder pekefingeren opp i luften, som for å varsle om at nå kommer et viktig poeng:

– … hvis de ikke ber om unnskyldning. Heldigvis gjør de fleste det. Men ofte skjønner man ikke at en kan såre andre uten å vite eller ville det.

Se video: Skrellex om 71 grader nord-deltakelsen (artikkelen fortsetter under)

Må ta seg sammen

Vi vandrer sammen gjennom de store, luftige rommene i Nasjonalmuseet i Oslo. Kråkevik forteller med stor entusiasme om den religiøse symbolikken i Harald Sohlbergs mesterverk «Vinternatt i Rondane», gir en kjapp, men infotett fortelling om J.C. Dahls «Fra Stalheim», og går videre til et dust, nesten drømmeaktig maleri av to unge menn som rusler gjennom en blomstereng.

– «Lørdagskveld» er en av mine favoritter, sier Kråkevik og legger til at maleren, Halfdan Egedius, var bare 16 år gammel da han laget det.

– Det er en tragisk historie. Egedius, som ble omtalt som vidunderbarnet i norsk malerkunst, døde bare 22 år gammel, sier hun.

Dødsfallet var både trist og uvanlig. Den unge maleren døde av noe som heter aktinomykose, en soppinfeksjon som den gang var dødelig, og som han fikk fordi han hadde som uvane å tygge på strå. Kråkevik forteller om den unge kunstnerens fascinasjon for Telemark, der han også møtte kollega Torleiv Stadskleiv, den andre unge mannen på «Sommer­natt». Og hvorfor han aldri … 

Men – stopp en halv. Hvor kommer Kråkeviks godt over snittet kunnskap om norsk ­nasjonalromantikk fra? 

Svaret er at hun alltid har vært opptatt av våre felles kulturelle røtter, og som mangeårig ­redaktør av tidsskriftet «Juleroser», har hun beveget seg i dette landskapet lenge. Og den kanskje aller største grunnen: Tidligere i år kom albumet «Kråkeviks songbok II», og boken «Vi vandrar ­saman – Gjennom song og ­bilde». 

Der har hun, i nært samarbeid med Nasjonal­museet, plukket ut kunstverk som passer til norske sang­skatter som «Norge, mit Norge!» og «Fløytelåt», samt nyere ting som «Vårsøg» og «Liten fuggel».

– Jeg syntes det var spennende å lete frem verk som kunne utvide det nasjonale litt og trekke tråder fra nasjonalromantikken fram til vår egen tid, sier hun og legger til at «Vårsøg» var en av de første sangene hun ville ha med.

– Den har en så sterk kunstnerisk kraft, at jeg blir rørt hver gang jeg synger den. Det har nok noe å gjøre med at jeg selv er blitt eldre. Den får meg også til å tenke på min far, som er blitt 95. Hver vinter sier han: «Lurer meg på om jeg får leve en vår til», og i sangen heter det: «At eg får leva slik ein sommar til». Når jeg synger den på konserter, må jeg alltid ta meg sammen før den strofen kommer.

Høsten 2000 kom «Kråkeviks songbok». Det toppet VG-listen i flere uker og solgte mer enn 250 000 eksemplarer. Hovedpersonen innrømmer at det i årene siden har vært mye snakk å lage en oppfølger. Hun sa lenge nei, men så skjedde det noe som fikk henne til å skifte mening.

Les også: Trine Rein: – Spørs hvor lenge jeg kan overbevise ham til å bli

Kjempestolt

– Da jeg var med i «Hver gang vi møtes» skjønte jeg at mange av de yngre folkene jeg møtte der, både deltagere og folk i produksjonen, aldri hadde hørt sanger som «Den fyrste song» og «Vi skal ikkje sove bort ­sumarnatta». Da tenkte jeg at noe måtte gjøres.

– Dermed var det duket for «Kråkeviks songbok II»?

Kråkevik nikker og forteller at hun, i likhet med de aller fleste som har vært med i TV-serien, har opplevd ny popularitet i etterkant. Og registrert en økt oppmerksomhet rundt de gamle, norske sangskattene. Også fra yngre folk.

– Det er veldig inspirerende å møte både barn og ungdom som har sett på «Hver gang vi møtes» og som nå lurer på masse ting.

– Men med den eventyrlige suksessen til «Songbok» ­nummer én, må det vel også være ganske mange yngre folk som kjenner til både deg og de gamle sangene?

– Jo da. Det er de som forteller meg at de ofte ble lagt om kvelden til lyden av «Blåmann, Blåmann» eller «Fola Fola Blakken» fra albumet.

– Hvordan er det å ha ­bidratt direkte til manges barndomsminner?

– Det gjør meg stolt, men enda viktigere er det at noen av de gamle sangene lever ­videre. Det er jeg kjempestolt over å ha bidratt til.

Les også: (+) Jeg gruer meg til å møte de gamle klassekameratene mine igjen

– Helt grusomt

Siden gjennombruddet på midten av 90-tallet har Herborg Kråkevik holdt utallige konserter, spilt kabareter og revyer, gitt ut en rekke album, spilt i flere filmer og har hatt store roller på landets største teaterscener. 

Hun har gledet seg over den berusende følelsen av suksess – og har opplevd å stå på kanten av avgrunnen, lammet av sceneskrekk.

Det var tidlig i første akt av «Spelemann på taket». På Det Norske Teatrets hovedscene var melkemannen Tevje i ferd med å avslutte en av sine ­mange samtaler med Vårherre. 

Nå skulle han veksle noen ord med sin kone Golde, spilt av Kråkevik, og like etterpå sette i gang med musikalens stjernenummer: «Om eg var ein rik mann». Men hvor var Golde? Hvor var Kråkevik?

– Det var helt grusomt. Det var en del barn med i forestillingen, og nå var det en jente som var veldig lei seg. Så jeg var opptatt med å trøste henne da jeg plutselig hørte stikkordet mitt fra høyttaleren på veggen. Jeg løp alt jeg klarte, men Det Norske Teatret er jo så stort, så jeg rakk jeg ikke frem i tide.

Sånt er selvfølgelig en dødssynd i teateret. Scenen fortsatte, Kråkeviks kollega måtte improvisere litt, så det gikk greit. Men Hendelsen fikk likevel konsekvenser for Kråkevik. Hun, med sin lange og solide sceneerfaring, ble plutselig usikker. Og redd. Frykten for at noe sånt i det hele tatt kunne skje, var nesten lammende. Og hadde det først skjedd én gang, hvorfor ikke flere?

– Etter dette gjorde jeg plutselig masse feil på scenen. Jeg kunne uten forvarsel begynne å gråte – ofte på helt feil sted i forestillingen. Ja …

Hun rister på hodet.

– Ja, og så klarte jeg å komme for sent til stikkordet mitt en gang til.

Selv om dette skjedde for snart 12 år siden, er det helt tydelig at det fremdeles preger henne.

– Det var en veldig skjør scene senere i forestillingen, og jeg ødela den. Jeg fikk selvfølgelig kjeft, som er forståelig.

Hun forteller at sceneskrekken artet seg som om det åpnet seg en avgrunn foran henne hver gang hun skulle inn på scenen. Og at hun måtte ta seg kraftig sammen for å klare å hoppe over den.

– Sceneskrekk kanskje vanligere enn mange tror?

– Jeg tror i grunnen at alle skuespillere vet at den avgrunnen er der. Og bruker mye tid og krefter på ikke å se den. Men siden mange har det sånn, støtter og forstår man hverandre. Det som reddet meg, var nettopp støtten fra mine medspillere. Og for meg er lagånden det vakreste med teateret. At vi alle er i dette sammen. At de andre skuespillerne håndterte skrekken min på den måten, overbeviste meg om at det ville gå over.

– Og det gjorde det?

– Ja. Men det tok nesten ett år.

– Spilte du ikke samtidig en stor, tung rolle i kjempe- satsingen «Hellemyrsfolket» i Bergen?

– Jo. Jeg reiste frem og tilbake mellom Oslo og Bergen ganske lenge. Begge forestillingene var veldig populære, og derfor spilte vi dem også veldig lenge. De er begge krevende roller, og jeg var heldig som fikk lov til å gjøre dem.

– Men det hadde sin pris?

Kråkevik nikker.

– Ja. Jeg lærte at jeg må sette grenser for meg selv. Den ­vonde følelsen kan komme tilbake fremdeles, men det er heldigvis sjelden. Og bare hvis jeg er veldig sliten.

Les også: Da Mona ble syk, oppdaget hun et «ukjent» sosialt problem

Hissig og angrende

Det er en ting som går igjen i nesten alle portrettintervjuer med Herborg Kråkevik – ja, i tillegg til at hun pleide å synge for sauene hjemme på familiegården i Hardanger – og det er at hun angrer. På stort og smått.

– Jeg jobber med saken. På den ene siden vet jeg jo at det er en meningsløs bruk av tid. Samtidig mener jeg det er overfladisk ikke å angre på det som virkelig var galt – men de tingene vil jeg ikke snakke om. Jeg angrer på mer prosaiske ting også. Roller jeg har sagt nei til, for eksempel.

– Hvilke da?

– Jeg angrer på at jeg takket nei til «Mary Poppins» på Folketeateret i 2015. Men hadde jeg sagt «ja» til den, hadde jeg ikke kunnet gjøre «Den glade enke» på Oslo Nye, og da hadde jeg ikke møtt regissør Svein Sturla Hungnes – som senere ville ha meg til å spille «Kristin Lavransdatter» i Bergen.

– Drømmerollen over alle drømmeroller?

– Det er i hvert fall en av de kjekkeste rollene jeg har spilt. Jeg kjente meg veldig igjen i henne. For hun angrer! Å, som hun angrer! Jeg vet ikke hvor mange ganger hun gikk til Nidaros for å gjøre bot. Og så er hun hissig. Og langsint.

– Som deg?

Kråkevik smiler.

– Hungnes mente det kunne bli vanskelig for meg å sette seg inn i, men da sa jeg: «Å, nei! Det er bare å være meg selv, det!,» he-he.

Det er kanskje ikke så rart at Kråkevik tror på skjebnen. Hun sier at hun har opplevd så mange tilsynelatende tilfeldigheter at hun har lånt forfatteren Milan Kunderas uttrykk «guddommelige tilfeldigheter». 

For eksempel tviler hun på at hun i dag er gift, har barn og bor i Danmark, kan forklares med bare alminnelige tilfeldigheter.

– Jeg var på oppdrag for Redd Barna. Jeg ville til Nepal, men de ville sende meg til Kambodsja. Jeg kjempet virkelig imot, men uten hell. Og der møter jeg – helt tilfeldig, liksom – det kanskje aller viktigste mennesket i livet mitt.

Mennesket hun snakker om heter Esben Hvam, er jurist og var denne formiddagen tilfeldigvis innom hotellet i Phnom Penh, der Kråkevik skulle bo en natt, før hun reiste ut i felten.

– Han kjente noen i TV-teamet, og jeg ble introdusert. Det første jeg tenkte der i ­resepsjonen, var: «Nei, nå ­gidder jeg ikke hilse på flere fremmede!». Men så, mens jeg sto der foran ham, skjedde det noe. Jeg husker at jeg tenkte: «Oi, oi, oi … dette går galt!».

– Går galt?

Hun sukker oppgitt.

– Ja. Du skjønner, jeg hadde akkurat kjøpt huset i Skagen i Danmark. Jeg gledet meg til å bo der i fred og ensomhet, og til å jobbe fulltid med nye prosjekter. Ingen skulle bestemme over meg eller tiden min.

– Men slik gikk det ikke?

– Nei. Heldigvis viste det seg at Esben ikke er en sånn som likte å bestemme over kjærestene sine. Vel, omtrent ett år etter det første møtet var jeg gravid.

– Og her tror du skjebnen spilte inn?

– Ja. Det var liksom litt for mange tilfeldigheter som førte til at vi møttes, sier hun.

Les også: (+) Jeg glemmer aldri det jeg så i vinduet til bestevenninnen min

Savner alvoret

Siden det skjebnesvangre møtet i Kambodsja for 25 år siden, har de holdt sammen og har fått godt fotfeste i Danmark, både hun, han og deres to døtre. Apropos, er det virkelig så deilig å være norsk i Danmark som reklamen påstår?

Kråkevik smiler. Hun har fått spørsmålet før. Mange ganger.

– Jeg opplever at folk, altså nordmenn, blir litt skuffet når jeg sier at jeg liker meg så godt i Danmark. For det er deilig å være norsk i Danmark, og ikke bare på ferie. Det var også stor stas å opptre i Danmark de årene familien bodde i København, men jeg tror nok at dansker er mye ­tøffere businessfolk enn nordmenn.

–  Og så kan noen dansker være ganske arrogante. De føler seg nok kanskje fremdeles litt som et slags herrefolk overfor nordmenn. Men jeg liker veldig godt det danske lynnet. Lettheten i sosiale sammenhenger.

– De er gode på ironi?

– Ja, veldig gode på ironi – som jeg ikke alltid skjønner. He-he. Og de kan være veldig direkte og ganske frekke i kjeften. Det, sammen med ­ironien, gjør at de minner meg litt om bergensere. Både ­mannen og døtrene mine har sagt at hvis de skulle bosette seg i Norge, så måtte det bli i Bergen. Det er der de føler seg best forstått. 

– Men samtidig kan jeg iblant også savne det norske alvoret. Som jeg finner igjen i den norske naturen – og i bildene på Nasjonal­museet og i musikken.

– Greit å kunne reise litt frem og tilbake, da. For nytt album betyr vel og så mye konsertvirksomhet i «gamlelandet» fremover?

– Ja, absolutt. Og det gleder jeg meg til. Jeg skal på turné med TrondheimSolistene nå frem mot sommeren, og etterpå blir det en serie konserter i litt mindre skala. Da blir det bare en pianist, en gitarist – og meg. 

– Den største forskjellen er kanskje at det da blir rom for mer humor. Når et helt orkester sitter der og venter, føles det nesten litt uhøflig overfor dem å sette i gang med et langt ­humornummer. Men litt ­humor er det alltid plass til, forsikrer hun.

Humor har alltid vært veldig viktig for Kråkevik. Og hun sier at hun nesten kan føle en slags plikt til å være morsom når hun opptrer. Og ofte ellers. Kan det ha en sammenheng med hennes grunnleggende frykt for å kjede folk?

– Jeg er nok blitt roligere på det de siste årene. Men, jo, det ligger nok under. Jeg føler fremdeles på en forventning at en konsert med meg også skal være morsom. At den skal inneholde humor.

– Dine morsomme, men også ganske infame parodier på kjente nordmenn, huskes fremdeles av mange. Kan du selv kanskje ha fornærmet noen?

Kråkevik smiler.

– Ja. Selvfølgelig. Jeg har helt sikkert gjort ting som folk er blitt lei seg for. Uten at jeg har villet det. Og da angrer jeg voldsomt. Så derfor sier jeg herved til alle dem: Unnskyld! Når jeg får tid, skal jeg gå hele veien til Nidaros!