Da Mona ble syk, oppdaget hun et «ukjent» sosialt problem
– Jeg ble helt sjokkert, sier Mona Hvids om det hun la merke til som kronisk syk. Hun oppdaget raskt at hun langt fra var alene om utfordringen.
Mona (72) har levd et aktivt liv som forretningskvinne og foredragsholder.
Privat hadde hun også et høyt aktivitetsnivå og elsket å stelle i stand selskaper.
Men så ble hun syk, og hun kjente hvor krevende det var å arrangere selskap. Da hun snakket med venner om det, var det mange som sa det samme:
– Vi orker ikke å ha gjester!
– Jeg er sjokkert over hvor mange som synes det er vanskelig å være vertinne eller vert, og derfor rett og slett lar være å invitere folk hjem, sier Mona.
En eldre mann betrodde Mona en hemmelighet som han og kona aldri hadde fortalt noen. Når venner og bekjente spurte om å komme på besøk, fant paret alltid på en unnskyldning og foreslo heller å møtes et annet sted.
Støy på restaurant
En kvinne som hadde blitt enke, fortalte Mona at mannen hennes alltid hadde stått for matlagingen, og at hun derfor nå stort sett inviterer folk ut på restaurant. Men flere av vennene hennes har nedsatt hørsel, og da blir det vanskelig å føre fortrolige samtaler i støyen på en restaurant. Kvinnen, som frykter ensomhet, ba Mona om råd.
– Å være vertskap er en viktig del av vår nordiske kultur. Det skaper liv i hjemmet og styrker fellesskapet, forklarer Mona, og legger til:
– Samvær krever energi og planlegging, men det er nettopp når vi har lite krefter at fellesskapet betyr mest.
Hun har en klar oppfordring til andre som er i en lignende situasjon:
– Jeg vil inspirere folk til å tørre å invitere hverandre hjem – også når kreftene ikke strekker til. Det handler ikke om perfekt borddekking og store serveringer, men om nærvær, latter og gode samtaler, sier Mona.
Travelt og sosialt liv
Mona snakker av egen erfaring. Hun har alltid levd et travelt liv med mange hyggelige og festlige stunder sammen med venner og familie.
– Jeg elsker å lage mat og serverer heller fem retter enn tre, forteller hun.
Men livet hennes endret seg dramatisk da hun ble alvorlig syk for ni år siden. Hun gjennomgikk en lang og smertefull periode med tolv benbrudd, hvorav syv i ryggraden. Underveis ble flere diagnoser vurdert, blant annet kreft. Det viste seg til slutt at hun har en sjelden bindevevssykdom som angriper skjelett og lunger. Heldigvis fant legene medisiner som hjelper.
– Legen min trodde jeg kom til å tilbringe resten av livet i en sykehusseng. I dag kan jeg gjøre mye, men jeg er ikke frisk. Kreftene mine er reduserte og svinger veldig, sier Mona.
Bare to besøk
Da hun nærmet seg 70-årsdagen, begynte hun å planlegge feiringen.
– Det gikk opp for meg at jeg i løpet av de siste åtte månedene bare hadde hatt besøk to ganger – én gang av to gjester og én gang av tre. Begge gangene, midt i forberedelsene, fikk jeg lyst til å kaste maten og låse døren fordi jeg hadde så vondt. Besøkene ble korte, for jeg var ikke bare sliten, jeg var helt utmattet. Da skjønte jeg at jeg måtte finne en annen måte å feire bursdagen min på – og å være vertinne generelt, sier Mona.
Senk ambisjonene
Hun valgte å dele bursdagsfeiringen opp i fire selskaper fordelt over 18 dager, med åtte gjester hver gang.
– Det var det maksimale jeg orket. Samtidig ga det rom for gode samtaler, sier hun.
Hun inviterte til måltid midt på dagen fordi hun er mest opplagt før klokken 17, og hun var tydelig på når selskapet skulle avsluttes. Hun ba også gjestene om hjelp.
– Jeg har alltid gjort alt selv, så jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Det handler ikke bare om praktiske endringer, men også om holdninger, tradisjoner og følelser. Akkurat som man trener muskler, kan man trene seg til å endre vaner. Jeg vil ikke at «sånn pleier jeg å gjøre det» skal styre livet mitt, sier Mona.
Kan avlyse
Helt frem til dagen selskapene skulle holdes, visste hun at hun kunne bli så dårlig at noe måtte avlyses.
– Heldigvis er det ingen dødsstraff å avlyse en fest, sier hun.
Alt gikk likevel etter planen, og hun fikk feiringen hun ønsket seg. Erfaringen vil hun ta med seg videre.
Mona mener vi i økende grad lar være å invitere gjester, og hun tror hun vet hvorfor:
– Mange av oss har bedre råd enn før, og alt skal gjerne være perfekt. Ambisjonene blir så høye at det kan føles uoverkommelig. Da er det enklere å la være å invitere. Dette gjelder også mange som har travle hverdager.
Samtidig understreker hun at fellesskap er viktigere enn noen gang.
– Klarer du ikke å arrangere et middagsselskap, kan du kanskje invitere på en kopp kaffe. Det handler om å se muligheter, ikke begrensninger.
