Jeg gruer meg til å møte de gamle klassekameratene mine igjen

Det er snart 30 år siden jeg var ferdig på videregående. 

Det er ikke en tid jeg ser tilbake på med glede. Derfor var det også med blandede følelser at jeg igjen fikk en invitasjon til å delta på en «jubileumsmiddag» som et par av mine gamle klassekamerater har tatt initiativ til. 

Det gjorde de også for noen år siden, og da valgte jeg å ikke møte opp.

Saken er at jeg hadde en veldig dårlig relasjon til de fleste av dem jeg gikk i klasse med – hovedsakelig jentene. Jeg gjorde det godt faglig, men har nok alltid vært ganske innadvendt og ikke særlig sosialt flink, og kanskje derfor ble jeg holdt utenfor. 

Jeg ble aldri invitert på vorspillene med de andre jentene, og det var aldri meg de ville være i gruppe med – bare når det gjaldt noe faglig, kunne jeg brukes. Heldigvis har jeg senere fått et fint liv med barn, familie og en god jobb, men det skyldes ikke mine gamle klassekamerater. 

Jeg er derfor usikker på om jeg skal bli med. Jeg bor fortsatt i samme område, så jeg treffer noen ganger et par av mine gamle skolekamerater, og vi hilser høflig, men gode minner har jeg som sagt ikke. 

Det er til og med en av jentene jeg hadde det aller vanskeligst med, som er en av initiativtakerne til middagen. Noe i meg er nysgjerrig på et gjensyn, en annen del vil helst holde seg unna. Derfor er jeg så fryktelig i tvil. 

Har du et råd?

Vibeke Dorph råder deg til å la nysgjerrigheten vinne

Jeg mener helt klart at du skal la nysgjerrigheten vinne her. For hva kan egentlig gå galt ved å gjøre det? Du har et godt liv i dag, som du er glad for. 

Skulle det verst tenkelige skje, og kvelden ende i den fiaskoen du frykter, er det jo bare å pakke sammen og skynde deg hjem til din trygge havn. Og hvorfor skulle kvelden egentlig ende som en fiasko? 

Det er mange år siden dere gikk på skole sammen, dere var unge og sikkert også ganske forvirrede den gangen. Heldigvis har dere alle forvandlet dere til mer eller mindre fornuftige voksne mennesker nå, som sikkert fint kan klare å ha en morsom og festlig kveld sammen.

Blir du derimot hjemme, lar du de mørke skyene fra fortiden bli hengende, og dermed får de lov til fortsatt å ta plass. Du vil da fortsatt identifisere deg med hun som ble holdt utenfor av de andre, men henne er du jo slett ikke lenger, for du har et rikt liv, og du klarer deg godt. Det er det ingen som kan ta fra deg.

Det er jeg også ganske sikker på at ingen vil forsøke å gjøre. For som sagt: Dere er voksne nå, og sunne, glade voksne mennesker mobber ikke og holder ikke hverandre utenfor. 

Det tror jeg heller ikke at de gamle skolekameratene dine kunne finne på å gjøre. De vil bare bli glade for å se deg, og får dere et par glass vin, kan det også hende at dere får snakket litt om hvordan du hadde det den gangen – hvis du har lyst til det. 

Så finn frem den fine kjolen og det gode humøret ditt. Vi angrer sjelden på det vi gjør, men nettopp på det vi ikke gjør. 

Det gjelder også her, så se å komme deg av gårde, slik at du endelig kan få vinket farvel til den litt nedkjørte jenta du ikke lenger er.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.