Grethe Svensen: Derfor forsvant hun fra rampelyset

Jeg har møtt Grethe Svensen flere ganger de siste årene. Vi er begge fra Sauda og vokste opp omtrent samtidig i den lille industribygda. Men vi møtte hverandre aldri da vi vokste opp. Likevel ble Grethe ­Svensen på en måte en del av mine unge år.

Hun var et ­menneske å se opp til, beundre og være litt stolt av. Det er tross alt ikke så mange som kommer fra Sauda, selv om bygda har fostret noen kjente skikkelser som Bjørn Eidsvåg, Kjartan Fløgstad og Reidar Brendeland.

Grethe lyste derimot litt mer opp. Vakker, ung, tøff og annerledes. Hun ble den jenta vi drømte om å være.

Se video: Sebastian Solberg: - Anders Hoff er utrolig irriterende

For noen år siden opptrådte hun og jeg på samme konsert. Grethe Svensen, Vigdis Eidsvåg og jeg sto på samme scene i Sauda kirke. Siden har vi hatt kontakt, og jeg ble mer og mer nysgjerrig på hvem denne kvinnen er.

Hvorfor ble hun plutselig borte fra rampelyset? Hun var jo souldron­ningen som bergtok oss etter å ha slått gjennom med Oslo Gospel Choir.

Nå sitter jeg i en varm ­leilighet på Bygdøy i Oslo. Her har Grethe Svensen bodd i mange år. De siste årene ­alene. Her finner hun ro i grønne skoger, rusler langs strender og bader i fjorden. Naturen betyr mye for Grethe, og hun trenger ro for å restarte kropp og sjel med jevne mellomrom.

På gangen står gullplater stablet langs veggene. Ellers er det ingen synlige tegn på fordums bragder. Ingen skrytebilder eller utklipp av overveldende anmeldelser hun fikk for plateutgivelser.

– Hva skjedde, Grethe?

– Jeg var så sliten og hadde ikke mer å gi. Jeg manglet ­inspirasjon og ville bare gjøre meg usynlig. Lenge prøvde jeg å presse meg til å fortsette, men når kroppen ikke vil mer, da er det bare stopp.

De første tonene

En sommerdag for 54 år siden var Grethe seks år gammel og satt på en huske i hagen hjemme i Sauda. Mens hun gynget frem og tilbake, begynte hun å nynne litt for seg selv.

Lyden av hennes egen stemme og fornemmelsen hun fikk, må ha overrasket henne, for dette øyeblikket ble et vendepunkt.

– Jeg kan ennå erindre ­luktene, stemningen, og hva følelsen av å synge gjorde med meg.

Minnet har etset seg fast. Lille, sjenerte Grethe oppdaget den sommerdagen i Sauda, noe hun aldri senere kunne gi slipp på.

– Instinktivt visste jeg det allerede da, at dette var noe jeg skulle drive med. Det var en gave jeg ble tildelt.

Som barn hadde Grethe ­naturlig nok ingen formening om hva den nye oppdagelsen skulle føre til. Hun ante ikke at sangen skulle komme til å bli en intenst stor del av livet hennes, og at hun i en periode på 90-tallet skulle fremstå som en av våre største popstjerner. En rusten soul stemme, så sjelden og spesiell at den skilte seg ut blant alle ­andre. Men selv om artistlivet var spennende og givende, krevde det også mye av henne. Til slutt måtte Grethe Svensen trekke seg tilbake.

– Jeg har nok et sterkt omsorgsgen. Det passer ikke alltid så godt sammen med det fokuset og forventningene du hele tiden må ha på deg selv som artist.

Til slutt ble Grethe nødt til å ta en prat med seg selv.

Det avgjørende valget

Å vokse opp som skilsmissebarn på 1970-tallet i en liten industribygd på Vestlandet var ikke problemfritt. Heldigvis slapp Grethe og hennes to år yngre bror å flytte hjemmefra da foreldrene skilte seg. I stedet fikk Grethe utfolde seg musikalsk hos besteforeldrene.

– Sauda var vårt «barndomsparadis». Utebassenget der vi lærte å svømme, fjellene der vi sto på ski, den rare ­fabrikken og de markerte årstidene. Da mamma og pappa gikk fra hverandre, var vi mye hos besteforeldrene våre på Sand i Suldal. Her var det mye musikk, min far kom fra et veldig musikalsk hjem. Han spilte både trompet og gitar. Besteforeldre, onkler og tanter spilte og sang ofte, og jeg ble tidlig vant til å synge i mikrofon. Det var godt å være hos bestemor. Det var liv i huset, duft av nybakte rundstykker og alltid god mat på bordet.

12 år gammel flyttet Grethe til Haugesund. Her var hun aktiv i musikkmiljøet og da hun etter videregående flyttet til Oslo, ble hun raskt plukket opp og vervet til det nystartede koret Oslo Gospel Choir.

Her var hun en av mange ­solister og hennes særpregede stemme ble lagt merke til. Folk ville ha mer av Grethe. Fem år etter at hun startet i Oslo Gospel Choir, sto hun på trikken med en platekontrakt i hendene.

– Det var så stort, så utenkelig på mange måte, men også litt skummelt og ensomt.

Grethe Svensen fikk strålende kritikker og var «overalt» på 90-tallet. Kanskje sa hun ja til litt for mye, men det var så lett å kaste seg inn i nye prosjekter. Alt var gøy. Helt til det ikke var gøy lenger. Grethe trengte en pause. En dag tok hun et avgjørende valg.

Å bry seg om andre

– Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker. Det å ta på seg en drakt og være der for andre, uten at alt dreide seg om artisten Grethe, det kjentes bra, sier Grethe som gikk hundre prosent inn i sin nye rolle.

Hun ble autorisert helsefagarbeider og årene gikk. Jobben krevde mye av henne og musikken fikk mindre oppmerksomhet.

Grethe tok ekstravakter på et sykehus. Overgangen var stor, spesielt for alle rundt henne. Men for Grethe var det et nødvendig «hvileskjær».

I mange år vaklet Grethe mellom trangen til å synge og skape, og å ta vare på seg selv og andre. Etter 14 år mer eller mindre borte fra rampelyset, og syv år som fast ansatt i helsevesenet, er Grethe nå på vei tilbake i sitt eget tempo, som artist og musiker.

– Man opparbeider seg dessverre ikke studiepoeng eller pensjonspoeng som artist og selvstendig næringsdriv­ende. Jeg følte meg nesten identitetsløs og naken da jeg tok en U-sving. Jeg måtte starte helt fra bunnen av. Hva nå, liksom?

Nå snur hun på rollene. I dag har musikken igjen hovedfokus og Grethe tar ekstravakter og vikariater i helsevesenet.

Duett med Carola

For noen år siden ble Grethe kontaktet av Carola og Erik Hillestad som ville ha Grethe med på et helt spesielt prosjekt. Carola skulle gi ut og fremføre et kritikerrost påskeprosjekt om Maria Magdalena.

Hun ønsket Grethe i rollen som Jesu mor Maria. Grethe synger her blant annet duett med Carola.

– Jeg ble så glad da de spurte meg. Hvis jeg får frysninger ved en forespørsel, da sier jeg ja. Det fikk jeg med dette ­prosjektet. Jeg vokste jo opp med Carola som et idol. Hun og jeg er like på noen måter, men også forskjellige. Vi har en felles tro på at det er noe som er større enn oss selv, sier Grethe som håper det blir flere konserter eller forestillinger i fremtiden.

– Det er nok ikke meningen at vi skal forstå alt. Troen er en kommunikasjonskanal som mange trenger i livet. Vi er alle en del av en større helhet, tenker jeg. Og like mye verdt, uansett hvem vi er.

Tror på kjærligheten

Grethe Svensen er ikke så opptatt av å være kjendis, men har klare ambisjoner med hensyn til veien videre.

Hun vet hvor vanskelig det er, kanskje enda mer utfordrende å komme tilbake etter en så stor ­suksess som hun opplevde på 90-tallet. Men hun trenger ikke komme tilbake til der hun var.

– Den største gevinsten i kunsten er jo gleden av å være kreativ. Og det er faktisk godt å kunne ta vakter i et ­annet felt mellom øktene. Vi er jo underveis hele gjengen, er vi ikke? Og det er plass til mange blomster. Det er kanskje først når vi blir litt godt voksne at vi skjønner hvor kort det jordiske livet er, sier Grethe som fremdeles tror på kjærligheten.

– Flere lange kjærlighetsforhold, reiser, gode menn­eskelige relasjoner, familie, oppturer og nedturer har bidratt til å gjøre meg til et helere menneske. Perfekt vil jeg aldri bli, og det er heller ikke noe mål. I dag tror jeg at jeg er klar for en mer moden kjærlighet. Jeg trives nok best med en god mann ved min side, og jeg tror han finnes der ute. Alt har sin tid, smiler Grethe Svensen. 

Carola runder 60: – Vi må ta vare på tiden vi har