Fra vekter til strippere

(SIDE2): - Gud forby, låtene skal ikke ligne på hverandre i Katzenjammer, utbryter Solveig Heilo dramatisk. Hun og de tre andre jentene i det som har blitt et av landets mestturnerende band, har kommet med sitt andre album, «A Kiss Before You Go».

Og som seg hør og bør, det formelig spraker energi og uventetheter av den nye skiva. (Helt nederst i artikkelen får du en smakebit på jentenes allsidighet)

Reisefot
Siden Side2 møtte de fire jentene i Katzenjammer under Roskilde-festivalen i 2009, har det skjedd mye. De hadde da gitt ut debutskiva Le Pop året før, hadde tatt Norge og kritikerne med storm og verden lå foran deres føtter. Dagen etter Roskildekonserten dro de til USA, og siden har de spilt over hele verden - på gata, bransjetreff og store konsertlokaler.

- Grunnen til at vi er kommet dit vi er i dag, er fordi vi har jobbet oss opp fra scratch. Vi har spilt mye over alt, vært synlige og folk har lagt merke til oss, sier Solveig.

Fra USA gikk turen til Europa, deretter Australia og etter høstens Norgesturné går turen videre til England og nedover Europa igjen. Jentene har prøvd de forskjellige markedene for å se hvor de best slår an - uten at de har fått et entydig svar på det.

- Det er det som er så bra med Katzenjammer - folk hopper på over alt. Vi er veldig heldige og vi er veldig flinke, det har vi fått bekreftelse på fra alle verdensdeler, sier Marianne Sveen, og jentene forteller at de har blitt bedre til å klappe seg selv på skuldra og skryte av det de har fått til.

Trøblete
Og opplevelsene har (selvsagt) ikke uteblitt disse tre årene.

* I Murmansk delte de backstage med strippere, hvis jobb besto i å danse nakne i bur under taket - «lydmannen bestemte seg for å flytte dit».

* De måtte spille akustisk fordi lyden uteble under bransjekonserten Great Escape - «En fordel, vi fikk enda mer oppmerksomhet da».

* Jentene måtte traske i halvannen time på gjørmete Glastonbury, i høljregn, mens de bar alle sine instrumenter for å komme til scenen de skulle spille på, ettersom arrangøren ikke mente de hadde behov for transport - «Jeg fikk ikke tid å skifte kjole, og den jeg gikk med kunne du se rett hjem - som vanlig» (Her bør det legges til at Solveigs opptreden på «I kveld med Ylvis» for et par uker siden fikk en del oppmerksomhet grunnet kjolevalg og stolvinkel, red.anm.)

* Da de kom frem til spillestedet i Canada, men ble nektet å bruke lydanlegget på stedet - «Vi fikk ordnet en miksepult selv, men det var jo noe spesielt å booke oss med tanke på at vi er et band som trenger lyd»

* Eller da noen hadde glemt å skru av sprinkleranlegget og røykmaskinen satte i gang vannet og ødela en haug instrumenter - «vannet rant rett gjennom pianoet. Konserten måtte jo avlyses, men vi gikk ut og sang en låt a cappella for de 800 i salen».

For uansett hindringer, så blir de ikke grinete og ber verden dra til helvete.

- Det er bedre å ta det med et smil, det har vi lært mangen ganger. Publikum kommer jo for å se oss, så det er bare å bite det i seg, sier Anne Marit Bergheim.

Om å slutte
Men like lett har det selvsagt ikke vært alle disse seks årene som band.

- Alle har hatt tanker om å slutte i bandet, det blir til tider veldig intenst og det er mye reising, og det kommer til et punkt man får nok. I begynnelsen syntes jeg det var fryktelig å være vekke fra kjæresten min så mye. Men det er mer slitsomt å være sykepleier enn musiker, bare spør Marianne, sier Turid Jørgensen.

- Dessuten - hvis man slutter er det ikke bare å finne seg en ny bandjobb dersom man skulle få lyst. Og på scenen så får man igjen tusen ganger, der er det direkte avkastning på det man har jobbet for, sier den utdannede sykepleieren.

Allsidige
For også jentenes CV over jobber de har hatt før de sa opp alle jobber for å satse fulltid på band, er ganske spesiell. Mens Solveig både har vært privatsjåfør og spilt i et symphoniorkester i USA, har Turid jobbet på SFO og hatt Anne Marit som sjef på en indisk restaurant. Sistnevnte har også tilbrakt noen år som securitasvakt i en av Oslos mange bomstasjoner.

- Jeg var daglig leder i den lille boden min, og tok imot 20 kroner og kjeft av de som kjørte gjennom. det verste var en periode veien var stengt på grunn av veiarbeid, da måtte jeg sitte der likevel, de snakket om verdier vi måtte passe på. Men jeg hadde DVDer og kaffekoker, og jeg fikk avlastning for å gå på do fire ganger per vakt, ler Anne Marit.

A Kiss Before You Go = Spellemann?
Og allsidigheten går igjen også i musikken derees. Folk, country og balkanrytmer ble servert på debutalbumet «Le Pop». På «A Kiss Before You Go» har Katzenjammer lagt enda flere sjangere til repertoaret. All livespillingen har gjort plata mer helhetlig i forhold til den forrige, mener de selv.

- Denne gangen var problemet mer det at vi ikke lenger er så mye et firkløver, vi har vokst og blitt sterkere i våre egne retninger. Det har skapt flere diskusjoner, men også mer energi, sier Turid.

Og målet er det samme nå, som da de var et blodferskt band. Da var utenlandsjobbing og det å kunne leve av spillingen drømmen, samt et ønske om å vinne Spellemann.

- Det er bare Spellemann som gjenstår nå. Vi var nominert etter Le Pop, men den gikk vel fortjent til Ida Maria da - men i år er den vår! sier Anne Marit.

Akustisk versjon av I Will Dance (When I Walk Away) - musikkvideoen kan du sjekke ut på Katzenjammers hjemmeside ved å kllikke her.