Fikk dramatisk telefon: – Jeg har aldri grått så mye i mitt liv
Anders var livredd hunder og skeptisk til alt som het hundehold. Det var før han ble pappa til to firbente. Men hundeholdet holdt på å ende på tragisk vis, nesten før det hadde begynt.
«Voff, voff, voff!» lyder det idet vi åpner døren til det stilige funkishuset i Hvitsten. To små dachser kommer stormende mot oss med maksimal lyd og minimal bakkeklaring – begge iført blomstrete «kjoler» med puffermer, som om de akkurat har stukket fra en fin sommerfest.
– Jeg har aldri likt hunder egentlig, erklærer Anders Wilhelmsen (28) før han ser kjærlig på Bebi og Bo, som allerede har plassert seg tett inntil beina våre og insisterer på kos.
«Fra bølle til bestevenn»
Anders og hundene er for tiden aktuelle i NRK-serien «Fra bølle til bestevenn». Både kanindachsen Bebi og dvergdachsen Bo har sine utfordringer: Bebi utagerer på tur og mot andre hunder, og Bo foretrekker å bruke innsiden av huset i Hvitsten som sitt private toalett.
Men den største utfordringen, ifølge hundetrener Maren Teien Rørvik (35), er det hun beskriver som Anders’ «kaos-hundehold».
– Hun mener at jeg har for lite grenser og duller for mye med hundene, sier Anders mens han ler og rister på hodet.
Bebi stiller seg opp på to ben og viser tydelig at hun gjerne vil bli løftet opp av journalisten. Vi konstaterer at vi er inne i varmen på rekordfart.
– Da jeg var liten, ble jeg bitt av en hund. Siden har jeg alltid vært litt redd dem. Jeg syntes det var teit med hund, fortsetter Anders.
Da ekskjæresten hans ville skaffe seg en, protesterte han vilt.
– Jeg var veldig imot det. Jeg sa alt jeg kom på for å få henne til å droppe det: «Det er bortkastede penger. Du har ikke tid. Det er et ork», minnes han.
Men hun kjøpte en dachs likevel. Og en dag skjedde det noe som skulle endre alt.
– En morgen, etter at hun hadde dratt tidlig på jobb, våknet jeg av at hunden hennes lå tett inntil meg i halsgropa – som et lite barn. Jeg husker jeg tenkte: «Herregud – den liker meg. Det var så koselig.» Etter det ble jeg rett og slett forelsket i hunden.
Da det ble slutt mellom ham og kjæresten, mistet Anders sin første hundevenn.
– Jeg må innrømme at jeg savnet hunden mer enn ekskjæresten. Jeg kjente at jeg bare måtte ha min egen – så lik den hun hadde som mulig.
Les også: «Fra bølle til bestevenn»-Maren avslører stor utfordring: – Har vært tårer og fortvilelse
«Kanindachs»
Anders søkte på Finn i ukevis. «Kanindachs», skrev han håpefullt inn i søkefeltet, men det ga null resultat. Han var i ferd med å gi opp da det slo ham: Hva med Sverige? På markedsplassen blocket.se søkte han på «kanindachs» – fortsatt null resultat – men da han fant ut hva dachs (tax red.anm.) het på svensk, dukket det opp et kull med kanindachser. Det var én valp igjen.
– Jeg tar den, sa jeg.
Inntrykket hans av Malmö som litt røft ble ikke akkurat svekket da han reiste dit for å hente Bebi.
– Adressen førte oss rett inn i en ghetto i Malmö. Vi trodde vi hadde blitt lurt. Først svarte ikke fyren som solgte hundene, men etter en stund ringte han opp igjen. Han tok oss med til en skitten leilighet på knappe ti kvadratmeter, hvor det føk åtte valper rundt.
– Det var avføring overalt. Den minste i kullet var Bebi. Jeg la merke til at hun hadde litt diaré, men oppdretteren forklarte det bort. Først og fremst var jeg bare glad. Endelig! sier 28-åringen.
Vel hjemme i Norge ble Bebi verre. Det kom blod i avføringen.
– Da hun begynte å kaste opp blod, skjønte jeg at jeg måtte til dyrlegen med henne.
Han blir stille, de mørke øynene hans fylles med tårer.
– Vi tok henne med til dyresykehuset. Klokken tre på natten ringte veterinæren og spurte om de kunne avlive henne. De var veldig overbevisende i argumentene sine om at det var det beste. Jeg strigråt og skulle til å si ja. Men moren min tok telefonen og sa: «Kan dere prøve én time til?»
Les også: Den egentlige grunnen til at hunden din gjesper og slikker seg på snuten
Hundepest
Moren, som nå står på kjøkkenet og lager kaffe til oss, nikker rolig.
– De ringte ikke før det hadde gått to timer, og da var Bebi stabil, forteller Lilia.
Anders ser ned.
– Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, deler han åpenhjertig.
Da de kom til klinikken, lå hun koblet til slanger. I koma. Diagnosen var parvo, en slags hundepest. Da skjønte han virkelig alvoret.
– Nesten ni av ti dør. Det var helt jævlig. Jeg ble født katolikk, men jeg er egentlig ikke religiøs. Men da ble jeg plutselig katolsk igjen og ba til Gud: «Vær så snill. Vær så snill. La henne leve.» Jeg gråt og var forberedt på at hun skulle dø, minnes Anders når han forteller.
Men, som vi vet, fikk historien en lykkelig slutt, og åtte måneder senere kom Bebis «lillesøster» Bo til hjemmet i Hvitsten.
Selv om hundene blir overøst med kjærlighet fra Anders, moren, søsknene – og til og med faren som i utgangspunktet var sterkt imot hele hundeopplegget, men nå hevder at han sover bedre med en dachs i senga – har oppdragelsen gått sånn passe.
– Vi har nok behandlet dem litt som små barn. Vi har vært mer opptatt av hva de skal ha på seg for ikke å fryse, og å kose med dem, enn hvordan de går på tur, innrømmer Anders.
Les også: (+) Naboens hund bjeffer til alle døgnets tider!
Overøst av kjærlighet
Bo har kanskje vært det største prosjektet.
– I løpet av det første året gikk hun på do utendørs kanskje tre ganger til sammen. Jeg fikk mye kjeft av faren min. Det virket som om hun ville, men ikke fikk det til. Vi kunne være ute i seks-syv timer – ingenting. Men så fort vi kom inn, kjente jeg at det luktet …, forteller hunde-eieren til Her og Nå.
Full av kjærlighet for sine søte, små prøvde Anders ulike teorier han selv hadde klekket ut for å få bukt med problemet som Bo hadde.
– Jeg begynte å gi henne magemassasje. Det funket et par ganger. Jeg prøvde også å gi henne sanksjoner. Jeg viste henne bæsjen, og så låste jeg henne ute i hagen. Hun hater å være alene. Hun har separasjonsangst, forteller Anders.
Maren var ikke helt enig i at dette var en god idé.
– Maren mener Bo ikke forstår sammenhengen mellom det å bli stengt ute og det hun har gjort, men det tror jeg hun gjør, sier Anders og ler.
Deltagelsen i «Fra bølle til bestevenn» har gjort at flere ting har blitt bedre for Anders, Bebi og Bo og resten av familien. Bo går stort sett på do utendørs, og Bebi bjeffer litt mindre.
Men ekstremt streng og konsekvent blir nok Anders aldri. Han er for bløthjertet til det.
– De er barna mine. De betyr alt for meg. Jeg elsker dem. Men det er kanskje det som er utfordringen også at jeg er for svak for dem. Jeg skulle nok vært en del strengere, sier den hjertevarme hundeeieren før han presiserer:
– Samtidig er de heldige. Sammenlignet med mange hunder har de det kjempefint. De er nesten aldri alene, og de blir overøst med kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at Bebi og Bo har et godt liv, smiler Anders til Her og Nå.
