– Jeg visste ikke hvor mye yngre enn meg hun var

– Jeg våger å påstå at snittet av nordmenn ikke lenger kan lage mat.

En uttalelse som dette fra Eyvind Hellstrøm (77) overrasker ikke. Men han sier ikke dette på sin sedvanlige, bombastiske måte. Det er heller vemod i stemmen hans. Han kremter diskret.

– Etter at Ingrid Espelid Hovig døde, forsvant mye av den grunnleggende kunnskapen om matlaging hos nordmenn.

Og så sannelig! Der, på ­toppen av et skap, med god oversikt over alt som skjer på det hellstrømske kjøkken, står et innrammet portrett av «hele Norges matmor». Espelid Hovig spilte en stor rolle i ­mesterkokk Hellstrøms liv, først som inspirasjonskilde i flimrende svart-hvitt, så i lev­ende live. 

Og det er på en måte i hennes ånd at Hellstrøm har scoret sin største suksess så langt. Det handler om «Grunnboka». En liten, uanselig kokebok – som kun inneholder helt grunnleggende oppskrifter – er blitt en eventyrlig suksess i Bok-Norge.

– Hvor mye jeg kommer til å tjene på den?

Hellstrøm rister på hodet.

– Aner ikke. Men jeg vet at den har et opplag på over 200 000 eksemplarer, og at den har ligget på toppen av bestselgerlistene siden den kom ut i september i fjor.

– Så det blir nok til smør – gjerne av den franske, ­eksklusive typen – på brødet i uoverskuelig fremtid?

Hellstrøm smiler skrått.

– Det trenger ikke vært fint, fransk smør. Jeg støtter opp om norske meierier som Jersey, Valmsnes, Rygge og Røros. Ellers velger jeg å sitere Erling Braut Haaland: Privatøkonomi er en privatsak.

TV-serien «Kokkeskolen»

Høsten 2023 hadde TV-serien «Kokkeskolen» premiere på TV 2. Her skulle et knippe kjente «elever» konkurrere i matlaging, under «rektor» Eyvind Hellstrøms stødige ­instruksjon og senere strenge bedømmelse. 

Som hjelpe­middel fikk deltagerne utdelt en liten håndbok med basisoppskrifter, som seerne også fort så verdien av. Men da de strømmet til sine lokale bokhandlere, var det forgjeves. Det nyttige hjelpemiddelet fantes nemlig ikke utenfor «Kokkeskolens» begrensede univers. Slik var det helt frem til tredje sesong hadde premiere i fjor høst.

– Vi hadde ingen planer om utgivelse, men siden etterspørselen etter hvert ble såpass stor, mente forlaget at det var en god idé å gi den ut. Og det har jo vist seg å være et relativt stort behov der ute.

– Ja, salgstallenes tale er ­tydelige …

– Jo da, dette er blitt et ­fenomen som jeg må innrømme jeg ikke skjønner helt. Men jeg tror – og håper – det har med vitebegjær å gjøre. At flere og flere virkelig vil lære seg å lage mat fra bunnen av. At de ønsker å lage skikkelig mat selv. Å droppe halvfabrikatene og annen …

Han stopper et øyeblikk.

– … dritt.

Les også: Eyvind Hellstrøm: –Da hadde jeg ikke levd nå

Et godt hundeliv

Klokken er to og Kielfergen markerer sin avgang med tre korte støt. I bydelen Skillebekk i Oslo, et steinkast fra det evige suset fra E18, bor Hellstrøm med kjæreste og samarbeidspartner Anita Rennan, bonussønnen Nils og fem år gamle Bob, en usedvanlig kjælen og svært oppmerksomhets­søkende bokser.

– Han er den syvende ­bokseren i rekken, forteller Hellstrøm og stryker den velvoksne hunden over den brede ryggen, før han legger til at han ikke kan forestille seg et liv uten hund.

– Det ser også ut som om Bob lever alt annet enn et hundeliv her. Hva består dietten hans av?

– Eh … vanlig tørrfor, sier han nølende, før han legger til:

– Ja, som er bløtet opp i litt varm kyllingkraft.

– Som du smaksetter med litt morkler og en dæsj portvin?

Hellstrøm ler.

– Nei, nei, nei. Men han har god appetitt og kunne godt vært noen kilo lettere.

Bobby ser forventningsfullt på sin matfar, som om han skjønner hva det snakkes om.

– Når vi er bortreist, spiser han tørrfor med stor appetitt. Men ikke her hjemme. Når han kommer hjem fra kennelen, legger han seg i sofaen sin …

– Sofaen sin?

– Ja, han har en liten toseter der inne, sier han og peker i retning av det velutstyrte kjøkkenet.

– Og der ligger han og ­venter til maten er servert?

– Eh … ja. He-he, sier Hellstrøm.

Les også: (+) Noe skjedde med meg da vi fikk barn. Jeg angrer fortsatt

Tynn som en strek

Eyvind Hellstrøm kom til ­verden i Moss for 77 år siden. Byen var lenge berømt, eller beryktet, for sin treforedlingsindustri, med tilhørende odør. Men for Hellstrøm vil «Mosselukt» alltid være den uimotståelige blandingen av vanilje, krokan og smeltet sjokolade. Slik er det når man vokser opp i et hus med iskremfabrikk i kjelleren.

– Hver morgen i syvtiden våknet storebroren min og jeg til denne lukten. Da var det bare å kle på seg, gå ned til onkelen vår som var i ferd med å tappe is i begre, som vi fikk til frokost.

– Hvordan var det med tannhelsen og vekten?

Han vifter det bort på typisk «hellstrømsk» vis.

– Det gikk fint. Jeg var tynn som en strek hele oppveksten. Kallenavnet mitt var Vaniljestangen. Vel, etter at vi hadde fått i oss en god porsjon iskrem til frokost, begynte vi å jobbe. Broren min og jeg jobbet i fabrikken så ofte vi kunne, helt fra vi var åtte–ti år gamle. Også etter at vi flyttet til Oslo. Slik var det til jeg var langt oppe i tenårene.

– Snakker vi om barne­arbeid?

– Å, ja da. Det var helt klart barnearbeid. Men vi holdt det innen familien og det var bare lystbetont. Ja, nærmest en lek. Slik har det forresten vært mesteparten av livet mitt. Jeg har alltid hatt vanskelig for å skille jobb og glede.

Les også: «Gladkokken»: – Jeg heter det også i passet

Velsignelse og forbannelse

Noen konkrete karrieredrømmer hadde han aldri som barn, men ingen ble særlig overrasket da han begynte i kokkelære på Grand Hotell på Karl Johan som 16-åring. Som 20-åring satte han kursen mot Paris, hvor han jobbet på kjøkkenet til flere stjernerestauranter.

– Det var fantastisk. Jeg tjente ikke mye, men levde et lykkelig bohemliv. Og jeg lærte utrolig mye. Ting som ble helt avgjørende for karrieren og ­livet mitt senere. Og kanskje enda viktigere: Jeg lærte meg å snakke flytende fransk. Når jeg ser tilbake på «den franske perioden» i dag, tenker jeg at jeg skulle blitt der, sier han.

Etter noen år i den franske hovedstaden dro han hjem igjen. Og det var ikke så lenge etter dette at den Hellstrøm vi kjenner i dag, ble til. Restauranten Bagatelle hadde rendyrket fransk og jordnær mat siden trettitallet. Og når den nå var til salgs, lot ikke Hellstrøm sjansen gå fra seg. 

Så skjedde ting ganske fort. I 1986, fire år etter Hellstrøm og makker Ole Petter Rostad hadde overtatt den franske ­bistroen i Bygdøy allé, var stjernerestauranten Bagatelle et faktum.

– Det var jo fantastisk med en slik anerkjennelse, men da vi fikk enda en stjerne året ­etter, ble vi tatt på senga. Da var vi den eneste restauranten i Norden med to stjerner. Og som jeg har sagt mange ganger, slike stjerner er både en velsignelse og en forbannelse.

– Hva mener du?

– Jo flere stjerner, desto større forventninger. Vi bygget ut og bygget om nesten hver eneste sommer. Alt ble større, det ble plass til flere gjester, det handlet om økonomi, at alt skulle rulle og gå … Nei, det tok rett og slett litt av.

– Hva tenker du om den ­tiden nå?

– Hvis jeg kunne levd livet mitt på nytt, så skulle jeg beholdt Bagatelle som en fransk bistro og aldri prøvd å gjøre den til noe mer.

– Det enkleste er det beste?

Han nikker.

– Dette snakker vi forresten om til det kjedsommelige i «Kokkeskolen». Om viktig­heten av «enkelthetens kompleksitet».

– Som betyr?

– Rene råvarer. Tydelige smaker. Og man må ha respekt for prosessen. Rekke­følgen du gjør ting i, hvordan du setter ting sammen. Det er hemmeligheten bak ethvert godt måltid.

Bagatelle var et eventyr, så lenge det varte. For Hellstrøms del varte det ganske nøyaktig frem til han en desemberdag i 2009, etter 27 år over grytene, forlot Bagatelle for siste gang. Fra da av skulle livet endre seg radikalt, både privat og profesjonelt. Og til det bedre.

Les også: «Jakten»-paret forlovet: Slik fridde han

«Hellstrøm rydder opp»

«Hellstrøm rydder opp» hadde premiere på TV3 i 2008. Det var basert på det britiske konseptet «Kitchen Nightmare», der en mesterkokk – Gordon Ramsay i originalen – oppsøkte mer eller mindre skakkjørte spisesteder for å få ting opp og stå. 

Hellstrøm var kanskje ikke så slem som Ramsay, men stilen hans var likevel konfronterende. Og var med på å skape bildet av Hellstrøm som en steintøff og knallhard «no nonsense»-type. Han ble belønnet med Gullruten, og med det var TV-stjernen Eyvind Hellstrøm kommet for å bli.

– At jeg valgte å slutte på Bagatelle den gangen, var nok noe av det lureste jeg noen gang har gjort. Det verste som kunne ha skjedd, var at jeg ble værende i bransjen. Hvis jeg hadde klart det, da.

– Et slitsomt yrke?

– Ja, sier han med ettertrykk. Og legger til: – Både fysisk og mentalt.

– Men ditt første møte med TV-bransjen var vel heller ikke spesielt lystbetont?

Hellstrøm ler.

– Nei, det skal jeg love deg! Hvis noen hadde spurt meg om TV var noe jeg kunne ­tenke meg å jobbe med, hadde mitt tydelige svar vært: «Aldri i verden!».

Les også: (+) Den hjelpsomme nabomannen bar på en mørk og unevnelig hemmelighet

Ulvinnen Espelid Hovig

Hellstrøm snakker ikke om «Rydder opp»-serien, som var en solid suksess med hele 93 episoder, men om noe ganske annet, mange år tidligere.

– Det var i 1984. Siden jeg var blitt utropt til «Årets kjøkkensjef», fikk jeg en henvendelse fra NRK med spørsmål om jeg ville være med i «Fjernsynskjøkkenet».

– Med Ingrid Espelid Hovig?

– Nettopp. Det var første gang jeg møtte henne i virkeligheten, og jeg så på det som en stor ære. Jeg hadde forberedt meg grundig, med altfor mange og kompliserte retter, og da de kom til Bagatelle …

– De?

– Ja, det var jo et helt TV-team. Lyd, lys, kamera, regi, ja, hele greia. Jeg opplevde det hele som forferdelig stressende og var mest opptatt av at vi ­måtte bli ferdig med innspil­lingen før vi åpnet restauranten.

– Hvordan endte det hele?

– Du kan se at jeg er stresset, men siden Ingrid viste så mye godhet, ble det veldig bra. Senere gjorde vi mye moro sammen.

– Hun omtalte deg som sin sønn …

– Ja, hun ble en god venn, på alle måter. Vi samarbeidet også om boken «Livretter», der planen var at jeg skulle lage oppskriftene, så skulle hun ta korrektur og dobbeltsjekke og alt det der, sier han litt oppgitt.

– Det gikk ikke så bra?

– Vel, det kom enormt ­mange spørsmål fra henne. Så mange at jeg til slutt sendte henne en e-post der jeg skrev: «Kjære Ingrid. Jeg har aldri fått så mange spørsmål og ­ekstraoppgaver. Aldri opplevd noe lignende, fra noen. Og jeg har laget mange bøker …» Da svarte hun: «Og eg har aldri fått så få svar!». Ha-ha.

– Tonen var god?

– Ja, absolutt. Men hun var streng.

– Og det sier du, som er kjent for ikke å akseptere den minste slinger i valsen?

– Ja, det kan du si. Men hun skulle ha tingene på plass. Der­for kalte jeg henne en ­ulvinne i fåreklær. Men sam­tidig var hun godheten selv. Og en stor inspirasjonskilde, ikke minst når det handler om dette med formidling. Som sagt er jeg redd for at mye av den grunnleggende matformidlingen til det store publikum forsvant med henne.

– Det virker da som om du gjør ditt beste på det feltet nå?

Hellstrøm smiler.

– Vel, jeg prøver.

Les også: Overlege har fem råd alle bør følge

Aldersforskjell

Som veldig mange andre, møtte Hellstrøm kjærligheten på jobb. Hun heter Anita Rennan og er … litt yngre enn Hellstrøm.

– Det var under innspillingen av «Hellstrøm rydder opp». Anita hadde fått i oppgave å «rydde opp i Rydder opp», forteller han og legger til at det tok noen år før han bestemte seg for at tiden var inne for å ta grep.

– Jeg tenkte at jeg skulle imponere henne litt, så jeg tok med en kasse med franske ­østers da vi skulle spille inn siste episode av serien. Så der sto vi to, på en hotellbalkong og åpnet østers.

– Dette skjedde i Norge, men det hadde kanskje vært litt mer romantisk hvis det hadde skjedd i Nice eller St. Tropez?

– Sikkert. Men uansett: Vi lette etter perler, men fant kjærligheten, sier han fornøyd.

– Hvordan er det å finne den store kjærligheten i så voksen alder?

– En gave! Rent gull!

– Du er 77, hun er 46, så ­aldersforskjellen er jo … eh …

Hellstrøm avbryter:

– Vi bryr oss ikke. Jeg visste ikke hvor mye yngre enn meg hun var. Det var hun som bemerket det. Hun som spurte om jeg var klar over hvor gammel hun var. Jeg hadde ikke tenkt på det. Vi møttes jo på jobb. Var kolleger, og da tenker man jo mindre på sånt. 

– Det jeg var – og er – opptatt av, er at vi har så god kjemi. At vi ler av de samme tingene. At vi begge har beholdt lekenheten i oss. At vi har den samme holdningen til veldig mye og ikke må stille spørsmål ved alt mulig. Nei, det fungerer veldig bra.

Les også: (+) Datteren vår velger feil menn – og det er vår skyld

Lykkelig bonuspappa

Hellstrøm og Rennan har bodd sammen i ti år. Han har bodd i leiligheten på Skillebekk lenger enn det, hun flyttet inn da leiligheten ved siden av ble ledig.

– Vi slo dem sammen og bygget om badet og kjøkkenet. Men vi har beholdt en branndør mellom de opprinnelige leilighetene. Og som vi sier: Så lenge branndøren er åpen, er det god stemning. He-he.

– Når var den sist stengt?

– Det er ganske lenge siden. Men den har vært stengt noen ganger, grunnet litt uenighet. He-he. Men seriøst, jeg vil si at dette er den perfekte måten å bo sammen på. Vi jobber sammen, Anita har blant annet laget vår nettside, hellstrom.no, og hun sørger for at det produseres nok stoff til Instagram­kontoen. 

– Samtidig har vi nok plass til at Anita kan være i fred og holde på med sitt, og jeg med mitt. Og Nils, sønnen til Anita, lever sitt liv i den ­andre enden av leiligheten.

– Hvordan trives du som bonuspappa?

– Veldig godt. Det er null stress. Bare hyggelig. Det gir meg veldig mye å ha så nær kontakt med en som Nils. Å være sammen med ham er en ren berikelse for meg, vil jeg si. Han er en smart 16-åring som tenker mye og som er flink til å formidle det. 

– Som da han en dag etter skoletid – han var vel 12 år gammel da – kom hjem og sa: «Eyvind, du vet at du er The Face, men du må være klar over at det mamma som er The Brain of the Operation». Ha-ha.

Hellstrøm beveger seg kanskje ikke fullt så raskt som før, men likevel må det være lov å si at han både oppfører seg og prater som en langt ­yngre mann enn dåpsattesten hans påstår.

– Det skyldes nok ikke ­gener, for de er jeg redd ikke er de beste. Hverken min mor eller min far ble veldig gamle. Men jeg trener regelmessig og går til regelmessige helsesjekker. Ja, jeg føler meg egentlig kjempefrisk.

– Kan det ha noe med kosthold å gjøre? At du knapt har smakt ultraprosessert mat?

– Jeg tror kanskje det er noe der. Jeg spiser i hvert fall aldri det jeg kaller industrimat.

Han lener seg litt frem.

– Men, når jeg sier til en ­legevenn av meg at jeg føler meg kjempefrisk, får jeg til svar at det nok skyldes at jeg aldri er blitt undersøkt grundig nok. Ha-ha!

– Hva skal man med fiender når man har slike venner?

– Ja, det kan du kanskje si. Uansett: Jeg stortrives som lykkelig uvitende.

Mildere med årene

Det er blitt sagt at Eyvind Hellstrøm skal være det mennesket i Norge flest mennesker ønsker å få ros av. Det strenge imaget sitter i, men etter å ha sett ham på TV de siste årene – og vært sammen med ham ansikt til ansikt i noen timer – er det ingen tvil om at noe har skjedd. 

Den strenge, arrogante og lett irritable mannen synes å ha viket plassen for en blidere og mer imøtekommende fyr.

– Det kan nok stemme. Og denne forandringen er nok noe som har kommet gradvis og av seg selv.

– Har samarbeidet med ­komiker Truls Svendsen hatt en innvirkning?

– Absolutt. Truls fikk meg tilbake til dit jeg egentlig kom fra. Til iskremfabrikken. Folkeligheten. Humoren. Ja, til all moroa. Før jeg begynte å samarbeide med ham var det nesten 30 år med restaurantdrift, arbeidsgiveransvar, hardkjør og … ja, fandens ­oldemor.

Han puster ut. Så smiler han. Bredt.

– Noen mener forresten at folkeliggjøringen av Eyvind Hellstrøm har gått for langt. Det leste jeg i et kommentarfelt for ikke så lenge siden.

– Hva mener du selv? Har folkeliggjøringen av deg gått for langt?

– Absolutt ikke!

Han tenker seg om.

– Det er nok også noe i dette med at man blir mildere med årene.

– Så enkelt? Det enkleste er stadig det beste?

Han nikker. Smiler fornøyd.

– Ja. Eller riktigere: Det beste er enkelhetens kompleksitet.