Eva Weel Skram: – Vi hadde begge kjærester på hver vår kant

– Jeg gleder meg veldig til å gå inn i 40-åra – jeg har hørt så mye bra om det! Og jeg merker allerede nå at jeg er på en veldig bra plass i livet, med langt færre bekymringer.

I enden av en smal grusvei møter Eva Weel Skram (39) oss i døra til den svartmalte villaen hun, ektemannen Thomas Stenersen (44)  og sønnen William (10) flyttet til i 2018. 

Et magnoliatre rammer inn det som har blitt Evas oase i storbyen. Vi hadde egentlig planlagt å møtes nede på Amerikalinjen i Oslo sentrum. 

Så tikker det inn en melding fra Evas manager: «Har du anledning til å ta praten i dag hjemme hos Eva på Grefsen? Hun sov dårlig i natt, og slapper litt bedre av hjemme.»

Vi setter oss på en av hovedstadens blå trikker, med kursen mot Oslos platå.

– Tusen takk for at du kunne ta turen opp hit! Søvn har blitt en avgjørende prioritering for meg de siste årene, men dagen før jeg skal ut på noe, kan ofte tanke- kverna ta over, erkjenner Eva med et glassklart blikk.

Hvorfor søvn er én av faktorene Eva har tatt grep om i eget liv, skal vi dykke ned i om litt.

Innafor døra åpenbarer det seg nyoppussede flater i lyst tre og en undertone av retro-detaljer. Det som var et klassisk husbankhus, har musiker-ekteparet forvandla til et innbydende hjem med særpreg. 

Eva beskriver ivrig tankene bak interiørvalgene de har tatt, og stanser høytidsstemt foran husets hellige gral: Det strøkne, ikoniske Steinway-flygelet hvis prislapp vi ikke snakker høyt om.

– Vi endte opp med å bruke latterlig mye penger på de håndlagde flisene til peisen på kjøkkenet, så på et tidspunkt spurte vi oss selv: «Hvorfor skal vi ikke prioritere dette flygelet?» Det spiller jeg på hver dag, forteller Eva på mykt sognemål, selv etter et halvt liv i hovedstaden.

Fra hånd til munn

Kontrasten til den gangen hun og gitarist-ektemannen Thomas Stenersen som pur unge artister plasserte alle eggene i én kurv og satset alt på musikken, kunne knapt vært større.

– Vi har levd fra hånd til munn, og flere ganger har det bare vært flaks at vi kunne betale lånet! Men den eneste plan B-en jeg har hatt, var at jeg ikke skulle ha en plan B. Mitt eneste mål var at jeg ikke skulle tenke på noe annet enn musikk fram til jeg var 30. Fordi jeg var så bestemt på at hvis jeg har noe å falle tilbake på, så faller jeg, erkjenner Eva, mens det klare, lyseblå blikket rettes mot de store vindusflatene hvor en vinduspusser har dukket opp for å perfeksjonere utsikten over byen.  

– For første gang i livet føler jeg at jeg kan si nei til en jobb. Tidligere har jeg måttet stå over bryllupet til min nærmeste venninne fordi jeg hadde en spillejobb. Det var tre måneders husleie den gangen, og vi hadde ikke råd til å si nei. Det kan jeg fortsatt kjenne på, sier Eva.

Nå skal den samme venninna feire 40-årsdagen sin, og Eva har igjen fått tilbud om en spillejobb samme dag.

– Den har jeg takket nei til. Det føltes veldig fint å endelig kunne gjøre det.

Dette har også vært en tid der familien har valgt å holde et roligere tempo og unnet seg eventyr som strekker seg utafor scenekanten og landets grenser. 

I vinter dro Eva, Thomas og William på storbyferie til New York, helt uten en musikalsk agenda. Og en knapp uke etter dette intervjuet, trekker familien sørover mot gresk sommeridyll.

– De fire første åra av Williams liv hadde vi 100 konserter i året, og han har vært med Norge rundt. Det har han hatt det så mye gøy med! Men nå tar vi igjen alt det andre han har gått glipp av. Når vi drar til Hellas neste uke, skal William på sin aller første sydenferie – som er drømmen hans, ler Eva, som etter verdifull familietid under sola, skal tilbringe sommeren på festivalscener over det ganske land.

Les også: Emil Gukilds uforglemmelige sommer med kona

«Full circle moment»

Avslappa, i en lys blå, high waist-jeans, en klassisk, hvit t-skjorte og en kopp svart kaffe hvilende mellom hendene, skinner det fortsatt en udefinerbar stjerne-faktor av Eva. Du vet, av den uanstrengte sorten. 

Siden hun ble allemannseie som «Idol»-artist i 2005, har hun etablert seg som en stjerne i musikk-Norge. Først som artist i «Eva & the Heartmaker», som senere skiftet navn – og språk – etter hennes «Hver gang vi møtes»-opptreden for ti år siden.

 Fra da av var det norsk som gjaldt, og Evas eget navn som sto på plakatene. Det siste halvåret har vi også kunnet følge henne som en empatisk og tydelig mentor i «The Voice» på TV 2.

– Rollene er snudd – nå er det jeg som sitter i førersetet. Det føles litt som et «full circle moment». Mye har skjedd de siste 20 åra. Vi måtte tåle krasse tilbakemeldinger den gangen, og det fantes ikke grenser for hva som kunne kommenteres – om det var kropp, stemme eller klær. Sjargongen var hard. I «The Voice» handler det om å bygge opp, ikke rive ned. For min del var det beste som kom ut av «Idol», Thomas, poengterer Eva, som møtte ektemannen under «Idol»-turnéen i 2005.

Vendepunktet

Å senke tempoet, har ikke kommet uten konsekvenser for Eva. Det har gitt fortidas spøkelser mulighet til å ta henne igjen. 

Hun har blottlagt hjertet sitt i offentlig øyemed opptil flere ganger tidligere. Hun har pratet om mobbing og utenforskap som preget barndomsåra hjemme i Sogndal. 

Bulimien som fulgte som en bivirkning av alle de sårende ordene som traff henne som piler i hjertet. Spontanabortene og den knuste drømmen om å gi William et søsken å vokse opp med. 

Og så livet, da, med tøffe tak i ekteskapet og de store endringene som følger med det å bli mamma. Alt har satt seg i kroppen, men aldri blitt bearbeidet.

– Jeg har alltid hørt folk si at spiseforstyrrelser handler om at du ikke har kontroll på følelsene dine, og så søker du kontroll gjennom maten. Jeg har alltid tenkt at: «Det gjelder jo ikke meg! Jeg har jo full kontroll på følelsene mine, jeg!» Så er jeg jo fullstendig ute av kontroll.

I 2023 gikk hun inn for krasjlanding.

– Fortida innhentet meg. Jeg har alltid tatt lett til tårene og hatt temperament, men i 2023 havna jeg i et mønster der jeg mista kontrollen. Alt ble mer intenst, forteller Eva, og tar en slurk av kaffen før hun fortsetter.

– Jeg hadde frem til det tidspunktet aldri gått i terapi, men fått god hjelp av mamma, som er helse-sykepleier. Jeg hadde håndtert det fysiske, som å slutte å kaste opp, men jeg hadde ikke dealet med følelsene rundt.

I desperasjon tok Eva mot til seg og bestilte time hos fastlegen. I likhet med de fleste av oss, fikk Eva først en timeavtale en god stund senere. Dagen da hun troppet opp på legekontoret, hadde hun akkurat vært på joggetur og kjente endorfinene rase rundt i kroppen.

– Da tenkte jeg: «Hva i alle dager, skal jeg dra dit og snakke om at jeg ikke har det bra nå i dag? I dag har jeg jo det så bra!». Da jeg kom inn på legekontoret, sa legen lavmælt: «Hei, Eva ... Jeg så hva du skrev». Jeg bare: «Ja, men nå går det bra, altså!». Det var tydelig at han ikke trodde meg. Han var så god til å stille de riktige spørsmålene, og han bare knakk meg fullstendig. Jeg satt der og hylgrein. Til slutt måtte jeg bare be ham gå ut av kontoret, så jeg fikk hentet meg inn før jeg skulle ut blant folk igjen.

Eva fikk henvisning til psykolog, og der har hun fortsatt å gå de siste to åra. Hun føler seg heldig som har fått hjelp og virkelig funnet ut hva som er viktig her i livet.

– Takknemlighet er noe jeg har trent masse på de siste åra. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg har en familie som betyr alt, jeg har en jobb som jeg elsker, og som gir meg mening. Jeg får lov til å uttrykke meg kreativt, og det finnes mennesker som liker det jeg gjør – og som kommer og hører på oss, og har gjort det i 20 år!

Eva prater vanligvis på inn- og utpust, og hun har en tendens til å dele litt ukritisk når hun først er i gang. Ofte mer enn hun kanskje først hadde tenkt.

– Jeg er en åpen bok, og stiller man de rette spørsmålene, er det ofte litt vanskelig for meg å ikke svare. Derfor har jeg av og til angret i ettertid.

Og nettopp derfor veier hun ordene sine nøye når vi fortsetter. Det er ting som har dukket opp de siste åra, som hun ønsker å holde tilbake – enn så lenge. Erkjennelser som trenger tid til å modnes, før de, om noen gang, vil nå offentligheten.

– Jeg har jobbet så hardt de siste åra med å finne svar på ting i mitt eget hode. Og jeg har lest mange bøker som har gitt meg mye i den prosessen, som «The let them theory» og «Atomic habits». Og som et menneske som har levd et ganske rutineløst liv som meg selv, har jeg klart å endre ganske mye, gløder hun engasjert.

Og nå kommer vi tilbake til det vi pratet om innledningsvis: viktigheten av søvn.

– Jeg er jo egentlig ikke spesielt interessert i å ha et rutinepreget liv, og blir fort lei. Men så har jeg også sett effekten det har på meg. Endelig har jeg oppdaget at jeg bør legge meg på kvelden! Det tok meg bare 40 år ...  

I dag elsker hun når de har spillejobber rundt syv på kvelden, for da kommer hun seg i seng til ti. For hennes erfaring er at det er mye lettere å få seg en god natts søvn om man sovner klokka ti, enn om man legger seg etter midnatt.

– I tillegg jobber jeg konstant med å prøve å tenke positivt. Havner du i en negativ spiral, er det lett å bare se det negative. Men hvis du klarer å lete etter lysglimt, så plutselig er det dét du ser!

Les også: (+) Leserne forteller: Vi har vært gift i 20 år og jeg har holdt sykdommen skjult for deg

Tvillingsjeler

Thomas var en pådriver da Evas følelsesliv spant ut av kontroll. Han mente tida var inne for at hun fikk prata med noen utenfor husets fire vegger.

I 20 år har han vært der for henne, som kjæreste, ektemann, kollega og bestevenn. Og det hele starta som en uskyldig flørt under «Idol»-turnéen i 2005, hvor Thomas dukket opp som en kjekk og langhåret gitarist i bandet. 

– Da hadde vi begge kjærester på hver vår kant. Det skjedde ikke noe i starten, men uten å ha avklart noe med hverandre, valgte vi begge å gjøre det slutt. Bare fordi jeg tror vi skjønte det, forteller hun om det som i dag er blitt en del av pophistorien her til lands. 

Eva pauser og leter frem et fotoalbum fra tida de var på turné. Ja, et ekte, fysisk fotoalbum med innlimte bilder – helt uredigerte og gjerne med en finger halvveis foran kameralinsa. 

Blikket blir litt drømmende, hun ler, deler historier hun ikke har henta frem fra minnebanken på mange år. Thomas dukker hyppigere opp jo lenger vi blar i albumet. Du må ikke være kroppsspråkekspert for å få med deg at her har amors piler truffet blink.  

– Allerede der og da føltes det så riktig. Det er vanskelig å forklare, men det føltes som om vi hadde kjent hverandre for alltid. Det var møtet med Thomas som åpnet opp for alt det som har kommet siden.

Hvem som tok initiativet, kan hun ikke erindre. Men det ble flørtet heftig fra begge sider. Og det musikalske samarbeidet starter der, på turnébussen. 

Eva var den eneste av «Idol»-deltakerne som fikk fremføre sin egen låt på turnéen, og Thomas mente den manglet noe. Da satte de seg ned og lagde en ny del på låta sammen. Da turnéen var over, oppsto behovet for en avklaring.

­– Vi var sammen hele tida, og han flyttet egentlig mer eller mindre inn til meg i kollektivet mitt – sammen med åtte andre på 120 kvadrat. 11. august spurte jeg om han ville være kjæresten min. Han sa ja, og det var deilig å få bekrefta at vi begge var like fortapt i hverandre.

Tre måneder senere forlovet de seg.

– Hvem som spurte, husker jeg ikke. Hvis vi ikke var sammen den gangen, så snakka vi på telefonen. Thomas jobba frilans som gitarist og var mye ute og reiste. Én natt snakka vi sammen til jeg sovna med telefonen i hånda. Neste morgen spurte vi hverandre litt forundra: «Forlova vi oss i natt?» Det hadde vi visst gjort, så da ble det sånn.

Eva ler høyt. Planen var å gifte seg på samme dato som de hadde blitt kjærester, bare to år senere. Men da hadde de begynt å spille sammen med Morten Abel. Eva som korist og keyboardist, og Thomas på gitar.

– Så da glemte vi at vi skulle gifte oss, sier Eva og trekker lett på skuldrene.

Mammaen minnet henne på det, og de bestemte seg for å utsette det hele ett år.

– Det var så gøy å få gifte seg som unge og nyforelska, i ei tid hvor vi bare levde livet. Gjennom hele 20-åra var vi i studio, lagde musikk som vi likte, og fulgte drømmen vår.

Eva var 30 og Thomas 34 da William kom til verden.

– Jeg er ikke så glad i å ta valg, derfor var det så deilig at vi plutselig ble gravide med William. Da slapp vi å ta valget selv – og det var helt fantastisk!

De var begge innstilte på at det å bli foreldre, ikke skulle komme i veien for musikken. Musikken ble prioritert, men forholdet havnet lenger bak i rekka.

– Det å få barn og spille 100 konserter i året, det gjør noe med forholdet. Kontrasten ble stor til hvordan vi levde før. Jo lengre man er sammen, jo mer må man også jobbe for aktivt å velge å være sammen.

Og jo lenger man holder sammen, jo tydeligere blir gjerne også ulikhetene. Barndom, oppvekst og levd liv former oss – og gjenspeiler seg i voksenlivets versjoner av oss selv. 

Les også: Henriette Stenstrup møtte ektemannen i en trikkeskinne: – Jeg løp bort for å sjekke hvordan det gikk

Latinske vibber

Å vokse opp i familien Weel Skram, er ikke for sarte sjeler. 

– Det har alltid vært mye kaos og moro hjemme hos oss. Vi er fem, men det høres ut som vi er 15. Thomas fikk helt sjokk da han kom inn i familien vår. Jeg og foreldrene mine krangla tidlig ganske heftig foran ham, og da tenkte han skrekkslagent: «Ja, ja, der mista hun kontakten med foreldrene sine.» Jeg bare: «Hæ?» Der Thomas er langsint, er jeg en kortsint type, og én time senere var alt fint igjen, ler Eva. 

Hun blir ofte karakterisert som både mild og forsiktig av de som ikke kjenner henne. Kanskje handler det om den skjøre stemmen. Eller muligens det engleaktige utseende. Selv har hun en teori.

– Jeg er nok veldig god på å maskere at jeg egentlig er helt gæren, sier hun og ler høyt.

– Men jeg tror nok det handler om at de gangene jeg er synlig, så befinner jeg meg i en setting hvor jeg trives og er trygg; for eksempel når jeg koser meg på scenen, er med på «Hver gang vi møtes» eller sitter i stolen på «The Voice». Men jeg vet jo at jeg i det daglige kan klikke litt for fort på altfor masse.

Det står i skarp kontrast til Evas sangstemme, som sender gåsehuden som en behagelig bølge over kroppen. Skjør og silkemyk, men samtidig kraftfull.

Hjemme hos familien Weel Skram har musikken alltid hatt en sentral plass. Pappa Dag spilte gitar, og mamma Birgit spilte piano – og de sang begge to. Men at Eva begynte å skrive låter og virkelig gå inn i musikken, handla om at tyngden av barndomsåra ble vanskelig å bære.

– Jeg søkte mot musikken, som på mange måter ble min dagbok. Jeg hadde ikke mange nære relasjoner i barndomsåra, og musikken ble min flukt. Derfor verdsetter jeg også vennskap ekstra høyt i dag.

Det var da hun flytta for å begynne på videre-gående, det ble satt et endelig punktum for åra med mobbing og utenforskap – og vennskapene blomstret.

– Der ble jeg akseptert fra første dag. Det var da jeg forsto at det faktisk ikke handla om meg. Jeg husker jeg ringte mamma og sa: «Jeg har fått flere venner den første dagen her, enn jeg har hatt i hele mitt liv til nå!»

Eva tar fortsatt plass og står i dag støtt i at hun er en temperamentsfull kvinne. Det har hun vokst opp med at er greit. Men også sinnet har fått en mer kontrollert form de siste åra. Og det er i den retninga hun ønsker at 40-åra skal fortsette å lede henne.

– Jeg har også oppdaga at jeg synes det kan være litt slitsomt. Familien min har sett en endring i meg. I dag er det deilig hvis hele familien greier å tilbringe en ferie sammen, helt uten å krangle. Det betyr gjerne at vi begynner å bli voksne?