Vi har vært gift i 20 år og jeg har holdt sykdommen skjult for deg

Kjære Asbjørn, min herlige ektemann

I dag lå jeg skjelvende på sofaen da du kom hjem og igjen sa jeg til deg at jeg var blitt svimmel og måtte legge meg ned. 

Det var ikke en løgn. Jeg følte meg uvel. Løgnen er det jeg unnlot å fortelle deg. Jeg vet jo hvorfor dette stadig skjer.

Tenk at du har vært gift med meg i mer enn 20 år og fremdeles ikke vet dette. At jeg har klart å holde det skjult så lenge, er ikke mindre enn utrolig.

Jeg føler en voldsom skam fordi jeg gjør noe jeg vet er både helseskadelig og dumt.

Siden jeg var femten år har jeg slitt med en sykdom som kalles bulimi, eller enda riktigere, en spiseforstyrrelse som går ut på at jeg overspiser for så å kaste opp alt sammen igjen.

 At «fornuftige Johanne» skulle spise alt hun kommer over og etterpå putte fingeren i halsen, ville revet alt i filler. 

Ikke engang du, mannen min, har fått vite noe. Det rare er at du ikke engang har fattet mistanke om hva som foregår.

Da jeg provoserte frem oppkast første gang, hadde jeg lest en artikkel om bulimi, og min syke tanke var at det var løsningen på alt. Ingen slankekurer virket. Eller rettere sagt, jeg klarte ikke å gjennomføre dem.

Kroppen min hadde blitt større, og jeg klarte ikke å spise mindre. Å spise alt jeg hadde lyst på og så kvitte seg med maten, fremsto som en perfekt løsning.

Jeg er ingen dum dame og lærte hva som var farlig; jeg kastet ikke opp  til det bare var magesyre igjen. I stedet skylte jeg munnen med vann og pusset tennene, og prøvde å hindre at emaljen på tennene ble ødelagt.

I tillegg vasket jeg toalettet gullende rent, slik at ingen kunne forstå hva jeg drev med. Ingen av foreldrene mine forsto noe som helst.

Jeg lærte raskt at etter en sånn runde, blir man svimmel og skjelven i bena, og gjorde det raskt til en rutine å legge meg ned en stund til jeg følte meg bedre.

I dag da du fant meg liggende, var det akkurat dette som hadde skjedd. «Du må til legen. Det er ikke normalt å være svimmel så ofte», sa du med omsorg i stemmen. 

«Jeg har vært der og de finner ingen ting», svarte jeg. Jeg burde ha fortalt deg alt sammen.

Les også (+): Pappa kuttet meg ut da jeg sa jeg skulle skilles, og jeg forsto ikke hvorfor. Så kom det et brev

Utslitt av hemmeligholdet

Sannheten er at jeg er sliten og trist av å leve som jeg gjør. Hemmeligholdet tar på og skammen føles større og større jo eldre jeg blir.

Og snart skal jeg bli bestemor. Hva slags mormor overspiser for å kaste opp maten etterpå?

Mange tror at det bare er unge jenter som lider av bulimi og andre spiseforstyrrelser. Jeg vet at det finnes store mørketall hva voksne kvinner angår. 

Sannheten er at det er nesten umulig å bli frisk av slike lidelser fordi de handler om tvangstanker.

Selv om jeg ikke vil spise mer enn jeg bør, gjør det jeg, og selv om jeg ikke vil putte fingeren i halsen, er det nettopp hva jeg gjør.

Den eneste perioden jeg har klart å leve normalt, er de to gangene jeg gikk gravid. Da tenkte jeg på barna jeg bar på. Men når de var født og jeg så mitt eget speilbilde, ble jeg desperat og satte i gang igjen. 

Hver gang jeg hadde spist, ble jeg overmannet av en voldsomt dårlig samvittighet. Bare ved å få maten opp igjen klarte jeg å slappe av.

Asbjørn, nå er jeg veldig fortvilet fordi jeg ser at noe må skje. Jeg kan ikke for tsette å holde problemet skjult. 

Våkn opp, vær kritisk, still meg til veggs. Jeg vil bli konfrontert og tvunget til å fortelle sannheten. Når jeg gjør det, så vær snill å møte meg med forståelse og omsorg. Det er vondt nok å bære på skammen. 

Det jeg trenger nå, er hjelp til å bli frisk – bli en sunn rollemodell for barnebarnet vi snart får.

Skjelvende kone på sofaen daglig er ikke normalt. «Nå forteller du meg hva dette handler om!», må du si til meg. 

Lover du?

Johanne, 53 år