Landslags-mammaene om Norge-heltene: Dette var den eneste grensen vi satte

Fotballskoene dundrer over gresset, ballen suser gjennom luften, et kollektivt brøl seiler langs tribunen. Fotball er ikke bare et spill.

Og denne sommeren betyr definitivt fotballen noe mer. Norge skal samles, vi skal sitte våkne til langt på natt for å følge landslaget i VM, kanskje få tårer i øynene når spillerne synger «Ja, vi elsker».

Se video med Jenny Jenssen: Slik får du en effektiv treningsøkt med en kjøkkenstol

Blant dem som garantert skal se på, finner vi mødrene til spillerne. Mødrene som i årevis har stått opp grytidlig i helgene for å følge på cuper. Som har vasket gjørmete ­fotballdrakter, bakt kaker til loddsalg, feiet parkeringsplassen på dugnad, renset skrubbsår, trøstet, hjulpet og heiet.

– Jeg er ikke den som kan mest om fotball, men det trengs også en voksen oppi dette. En som ser at fotball er både oppturer og nedturer, og at det er hardt arbeid hele tiden, sier Marit Møller Wolfe, mamma til David Møller Wolfe.

Sparket før han gikk

Tusenvis av norske barn spiller fotball, og drømmen for mange av dem er å kunne leve av det. Den drømmen opp­fylles bare for noen svært få, og enda færre kommer seg helt til landslaget.

En gang, for ikke så altfor lenge siden, var det gjengen på landslaget som drømte om dette. Som sparket fotball i stua og vokste ut av fotballskoene før man fikk sukk for seg.

– Kristoffer har lekt med ball fra han kunne leke. Vi har filmer fra før han hadde lært seg å gå, hvor vi holder ham oppreist og han sparker ballen, sier Randi Vassbakk Ajer, mamma til Kristoffer Vassbakk Ajer.

Når han skulle skrive historier på skolen, skrev han om at han spilte på landslaget og at foreldrene satt på tribunen. En gang skrev han om at han spilte på San Siro Stadion i Milano, og det fikk han gjøre på ordentlig da landslaget slo Italia i fjor høst. 

– Alt han skrev på skolen handlet om fotball. Jeg husker at han skrev at når han våknet om morgenen var han så trøtt, men når han tenkte på fotballbingen spratt han opp, sier hun med en latter.

Fullt av baller i huset

Alexander Sørloth har også elsket fotball hele livet. Kanskje ikke så rart, når faren heter Gøran Sørloth og var en del av landslaget da Norge var i VM i 1994.

– Jeg husker da Alexander var bitte liten og fortsatt bare krøp, så dyttet han ballen foran seg med hendene. Det var alltid fullt av baller i huset, både store og små, forteller mamma Hildegunn Roten.

Heldigvis gikk det som ­regel ordentlig for seg.

– Det gikk en rute hos den nærmeste naboen en gang. Men da var naboguttene også med og spilte, sier hun.

I oppveksten fikk Alexander ofte være med ­pappa på Rosenborg-treninger på Lerkendal. Det var på fotballbanen han trivdes best, og her ble han kjent med fotballegenden Nils Arne Eggen.

– Han kom hjem med en tegning fra barnehagen en gang, og det var en stor firkant med noen kruseduller rundt. Vi spurte hva han hadde tegnet, og da svarte han at det var en fotballbane og at Nils Arne sprang rundt, ler Hildegunn.

Like nervøs som før

En gang i tiden sto fotballmammaene på sidelinjen og heiet og jublet. Når sønnene nå spiller på landslaget, er ikke følelsen av å være mamma egentlig så annerledes.

– Jeg er akkurat like nervøs, like spent, like redd for at han skal skade seg. I tillegg kommer usikkerheten på om han blir tatt med i landslagstroppen, og om han i så fall får spille. Det vet vi ikke før det nærmer seg. Selv om jeg skjønner at han er profesjonell, er han jo bare min Jens Petter, sier Gunn Heidi Hauge, ­mamma til Jens Petter Hauge.

Marit Møller Wolfe deler denne følelsen.

– Som mor er du mor. Jeg sitter med hjertet i halsen og håper at det skal være en god kamp, at han ikke skal gjøre feil, at han ikke er skyld i noe. Jeg vet at han er trygg i seg selv, så jeg tror nok at jeg er mer bekymret enn ham. Men jeg vil nok aldri legge vekk mammafølelsen. Jeg vil alltid sitte fremoverlent når han er på banen, sier hun.

Randi Vassbakk Ajer for­teller at både Kristoffer og foreldrene har blitt mer herdet med årene. Særlig etter at han spilte i skotske Celtic, hvor tilbakemeldingene kunne være brutale.

– Jeg er ikke like redd for at han skal gjøre feil som i starten. Men det er klart, vi følger bare med på ham på ­banen, ser på hva han gjør, hva han kunne gjort annerledes, hva han gjør bra. Det er ikke like artig å se på når han ikke er med, sier hun.

Fine dugnadstimer

Noe av det viktigste man gjør som fotballforeldre, er å stille opp for barna – uansett om de er seksåringer på puttelaget eller har kommet helt til landslaget.

– Det er i barndommen vi er med på å skape grunnlaget. Det var fint å bli kjent med andre mødre, se kamper sammen, snakke om hvordan det var på laget. Vi måtte alle sammen stå i kiosker og bidra på dugnad, sier Gunn Heidi Hauge, og legger til at det aldri var slitsomt med dugnadsarbeid.

– Vi har hatt det koselig på dugnad. Det var sosialt og hyggelig. Jeg har kontakt med flere av mødrene fortsatt, og vi har vært på mange ferier og turer sammen – i tillegg til at vi har bakt mange kaker, sier hun.

Hildegunn Roten trivdes også med dugnadsarbeid for fotballaget til Alexander.

– Opp tidlig må man uansett når man har barn, vaske klær gjør vi uansett og kakebaking gikk fint. Det vanskeligste var kanskje å få kabalen til å gå opp, siden vi hadde tre barn på tre forskjellige idretter. Men det er en kort periode i livet, og plutselig er det over, sier hun.

Måtte gjøre lekser

Randi Vassbakk Ajer ser tilbake på en fin tid med dugnader og tidlige cuper.

– Det er det jeg savner mest. På den tiden var det mye som skjedde, men det ga meg enormt mye. Og han hadde så stor glede av det selv, vi så at det var dette han ville, sier hun.

Kristoffer trengte aldri å bli tvunget på trening.

– Den eneste grensen vi satte, var at han ikke fikk gå på trening hvis han ikke hadde gjort lekser – og da kan du være sikker på at leksene ble gjort. Han skulket aldri en trening, sier hun.

– Glede er glede

Marit Møller Wolfe forteller at hun har brukt mye tid på mammarollen når David spilte fotball gjennom oppveksten.

– Noen ganger har man suksess, andre ganger møter man motgang. Uansett er det viktig å være tett på, stille åpne spørsmål og være bevisst på å være der for ham. Vi har snakket om at motgang er normalt, og at han kan prøve å lære noe av det. Det har David vært veldig god til, sier hun.

Livet som fotballmamma er ikke over, selv om dugnadsarbeidet er slutt og David lever drømmelivet. Hun heier like mye som før og gleder seg over fotballgleden hos sønnen.

– Jeg ser at det er stort for ham ennå, og han har et stort vinnerinstinkt. Når de får suksess, gir det en voldsomt stor mestringsfølelse, uansett om det er Norway Cup eller VM. Glede er glede, og suksess er suksess, sier hun.

Viktig å stille opp

Ingen av mødrene er i tvil om at foreldrenes innsats har mye å si når barna spiller fotball.

– Det er veldig viktig at vi følger opp og er til stede hele tiden. Barna synes det er stas når foreldrene kommer på kamper og er med på cuper. Det er også viktig at ungene ser at foreldrene er aktivt med på dugnader, at vi ikke dropper det eller kjøper oss fri, sier Hildegunn Roten, og legger til at det selvfølgelig finnes grunner til å ikke kunne være med på en dugnad.

– Men har man mulighet, er det viktig for samholdet i gruppen. At de ser at vi er med og yter noe for dem, sier hun.

Gunn Heidi Hauge er også klar over at ikke alle har ­mulighet til å bidra like mye som andre.

– Og det går bra med dem også, så det er ikke avgjørende. Men det er en stor trygghet å ha foreldre og familie i ryggen. Det er stort for foreldre og ­besteforeldre å se gleden til barna på banen, og det er stort for barna at noen sitter på ­tribunen og heier, sier hun.

Trenger hjelp og støtte

Randi Vassbakk Ajer er tydelig på at uten foreldre hadde det ikke blitt fotballspillere.

– De kommer seg ikke på trening selv. De må ha noen som støtter og hjelper dem. Og som passer på at fotballen ikke overtar helt. Det var viktig at Kristoffer ikke bare tenkte på fotball, men lærte seg noe utenom også, sier hun.

Hun minner om den enorme innsatsen foreldre gjør for barna, også utenom treninger og kamper.

– Det er vel så viktig som selve treningen. Søvn, mat, lekser, kjøring, henting, heie, turneringer, dugnader – det er foreldre som gjør alt dette. Det er vi som sørger for at han står med skoene klar til å spille. Hvis det ikke er bra mellom hver trening, fungerer ikke treningen like godt, sier hun.

Viser glede

Et annet viktig poeng, er at foreldre må vise barna at de synes det er gøy å være med. Foreldrene må ikke klage på at det er slitsomt å kjøre dem eller bidra på dugnad.

– Vi har vært bevisste på at David skal se gleden hos oss. Vi har ikke laget det til et problem at vi må tidlig opp i helgene, bake kaker, ta med andre barn i bilen, koordinere. Vi har vært motiverte for å gjøre det. Jeg tror det er ganske viktig at de ikke kjenner på at de er en belastning for noen. Men at de heller føler at de har noen i ryggen hele tiden og ikke er alene om reisen, sier Marit Møller Wolfe.

Må ofre mye

Som foreldre til en profesjonell fotballspiller, får man se drømmen til barnet gå i oppfyllelse. Men man må også akseptere at familielivet blir annerledes enn hos mange ­andre.

– Et proffliv er ikke bare enkelt. Han har aldri mulighet til å få fri, kan ikke være med i bursdager, store feiringer, ting som skjer i Norge. Du må ofre mye de årene du er proff. Du får knapt tid til fri for å gå i begravelse til besteforeldre, sier Randi Vassbakk Ajer.

Hun skjønner at profflivet er verdt det, men tror at Kristoffer på sikt kanskje tenker på hva han har gått glipp av.

– Men han har god kontakt med familien, og alle er flinke til å besøke ham, sier hun.

Veldig stolte

Alle mødrene er utrolig stolte av guttene sine. Å se barnet få leve ut drømmen, er nettopp det foreldre ønsker mest av alt.

– Han vet at han fortsatt har oss i ryggen og at vi vil være til stede i både medgang og motgang. Han er voksen nå og vi kan ikke stille opp på samme måte lenger. Men David har et godt apparat rundt seg og står støtt i sin rolle. Sånne ting er viktig for meg som mor. Jeg er utrolig stolt og synes det er kjempegøy å se hvordan han har lyktes. Det er helt fantastisk, sier Marit Møller Wolfe.