Dette ble verdens dyreste ligg

Adam MacDonalds er en bartender som har sett og opplevd det meste, blant annet fra Oslos natteliv. De mest utroligste historiene har funnet veien inn i MacDonalds bok «The Long Pour - A bartender's anthology of hilarious tales and dirty tricks» .

Boken er en samling av sjokkerende, humoristiske og skandaløse historier fra bartendernes verden. Side3 liker Adam, og Adam liker Side3. Derfor har vi fått tillatelse til å gjengi noen av historiene i boken, fortalt av bartendere selv.

Denne historien er fortalt av den mystiske bartenderen Paul Flair. Ingen vet riktig hvem han er, men hans historier er alltid 90 prosent underholdende og 100 prosent sanne, 99 prosent av gangene.

LES OGSÅ: Slik tok bartenderen hevn

Dette skjedde en sommer jeg var i Romania for å delta en bartenderkonkurranse. Neste stopp var New York, så Amsterdam og til slutt sør-Italia. Sommeren kom til å bli føkkings fantastisk, så lenge jeg ikke dreit meg ut.

Jeg hadde booket meg inn på Marriot Bucuresti Grand Hotel, alt var betalt av de som sponset konkurransen. Og for et hotell! Du kunne praktisk talt lukte rikdommen som sirkulerte gjennom ventilasjonsanlegget.

Dette var et av øyeblikkene hvor jeg var storfornøyd med å ha valgt bartenderkarrieren fremfor hovedfag på universitetet. Sengen i suiten var som skapt for å invitere masse jenter oppi til en runde putekrig, minibaren var stappfull med mat og drikke i kongelig innpakning. Etter en tvilsom start begynte jeg nå å like Romania.

TILFELDIGVIS KLARTE JEG å bli totalt dritings den siste kvelden, typisk for bartendere som konkurrerer. Selvfølgelig later vi som vi bare er ute etter å lære. Og jeg bare spør: Hvordan skal jeg takke nei til alle sponsorer, salgsrepresentanter og merkeambassadører som snilt fôrer meg med gratis drikke? «Ansvarlig servering» er det vel ingen som praktiserer. Det eneste ansvarlige vi gjør er å kaste flaska i gjenvinningsstasjonen.

På et tidspunkt ble jeg nødt til å forlate baren for å trekke litt frisk luft. Jeg hadde passert et visst punkt der det var for sent å snu. Jeg takket stille for meg og sjanglet mot hotellet mens jeg kjente at hjernen var i ferd med å skru seg av. Hvorfor drakk jeg fem shotter på rad til slutt? Hvorfor tok alle bilder av meg? Hvorfor er alt rundt meg bare former og lys? Om jeg skulle overleve denne kvelden, var det bare én medisin som kunne redde livet mitt akkurat nå: Kebab. Hvor er det kebab?

Men istedenfor kebab, fant jeg ei gatejente.

«Lyst på litt action eller?» kurret hun. Egentlig var jeg opptatt med den kompliserte kebabutfordringen. «Bare 20 euro», sa hun og nærmet seg. Selv om jeg var snydens, fungerte nedre deler av kroppen utmerket. 20 euro! For et tilbud! Jeg hadde ikke brydd meg om slikt på år og dag, men en slik pris var umotståelig. Etter å ha brukt to sekunder på å forme munnen til et svar, fikk jeg snøvlet frem at jeg var med. Hun tok armen min og ledet meg tilbake til hotellet. Heldigvis var det kebab å få på veien.

KROPPEN HENNES VAR FANTASTISK. Lange ben, nydelige bryster, og en herlig sprettrompe. Jeg husker ikke utseendet hennes. Akkurat da hadde jeg Angelina Jolie eller Elisabeth Shue ved siden av meg. Trygt tilbake på hotellet husker jeg at enkelte ansatte så litt bekymrede ut. Men nå hadde jeg innbilt meg selv om at denne skjønnheten var kjæresten min. Jeg snublet meg videre til heisen.

LES OGSÅ: Bartenderen loppet kundene for 70.000 kroner

Som forventet begynte hun å stønne med en gang jeg åpnet døren. Luksussuiten var uvant for henne. Jeg følte at ballene mine var de største i verden. Hun kommenterte den store bulen i buksa mi med skikkelig røykestemme: «Wow, for en fin telefon!». Som en idiot skrøt jeg av at telefonen var den «beshte schmartteflonen på markeh» og tok henne så til senga. Etter et par (for meg) imponerende runder spurte hun meg rolig: “Vil du at jeg skal dra nå, Paul?”

Kjære leser, la meg si deg følgende: Om noen hore spør deg om de skal dra, lov meg å svare ja uten å nøle. Lover du? Fint. Jeg på min side svarte “Neida, bare blih du!”, og ga henne en klem. Så sovnet jeg som et barn med 20-euro-hora i armene.

Sengen var tom morgenen etter. Hodepinen sprengte. Etter at øynene mine hadde tilpasset seg lyset så jeg på nattbordsklokka. Faen! Flyet til New York dro om halvannen time! Jeg spratt ut av senga og tryna noe så jævlig ned på gulvet. Jeg krabbet sakte til badet, sprutet kaldt vann i ansiktet mitt med de få kreftene jeg hadde igjen og kastet så opp. Hm, det var rart, tenkte jeg. Klokka mi, en dyr Cartier, lå ikke der jeg trodde jeg hadde lagt den. Jeg kikket nøye på håndleddene mine. Ikke der heller. Plutselig og smertefullt kom gårsdagens minner tilbake.

Hva faen var det jeg tenkte med?

JEG RASTE RUNDT i suiten for å se etter de andre verdisakene mine.

Lommeboka. Telefonen. Gårsdagens tøy.

Borte.

Kofferten.

Tom, bortsett fra en skitten t-skjorte og noe brukt undertøy. Alt annet var tatt. Til og med pokalen fra gårsdagens konkurranse var borte. Kjerring! På instinkt sjekket jeg kroppen min også. Lettelse – ingen ferske arr! Plutselig - enda en tanke. Jeg gikk sakte bort til minibaren. Hun kunne vel ikke ha...? Joda, alt borte. Vet du hvor mye en forbanna Mars-sjokolade koster i en femstjerners minibar? Det gjør jeg.

Så der satt jeg, naken, med et bankende hjerte og én overlevende hjernecelle fra gårsdagens utskeielser. Et siste minne kom tilbake til meg som en førerløs buss i nedoverbakke. Passet mitt. Det lå i innerlomma på jakka. Og jakka? Borte. Jeg måtte avlyse resten av sommeren. Flybillettene gikk ikke an å avbestille. Tallene spant rundt i hodet mitt. Hvor mye kom dette til å koste? Om jeg bare kunne ha kommet meg til USA, så greit, men nå hadde jeg ikke en snøballs sjans i helvete å komme meg om bord noe sted. Jeg forestilte meg de verste ting.

Akkurat idet jeg skulle kaste opp igjen, glimtet det til i øyekroken. Der, stående stolt ved siden av nattbordsklokka, sto passet. En dyrebar gave fra den tyvaktige hora! «Takk!» ropte jeg ut i rommet, som nikket stille tilbake.

Ennå kan jeg huske følelsen av lettelse. Og om jeg noensinne treffer den dama igjen, skal hun få 20 euro til, for å ha lagt igjen passet. Jeg rakk flyet så vidt, kledd i en møkkete t-skjorte, en flekkete pysjamasbukse og et par filttøfler fra Marriott. Det viste seg selvfølgelig at sponsorene ikke hadde betalt alt allikevel. Herregud så dyrt Voss-vann og Möet er når det kommer i små minibarflasker. Men i det minste fikk jeg pult henne to ganger!

Hvis du likte denne historien, sjekk ut Side3 også neste søndag. Da publiserer vi en ny historie fra «The Long Pour». Du kan lese mer om boka på thebartenderbook.com.