– Som mamma er jeg kanskje litt for snill

– Jeg er alltid på vei et sted.

Hun smiler – avventende. Blikket er direkte. Et blikk som når hun ikke sitter i godstolen hjemme er rettet mot mennesker med et helt annet utgangspunkt enn hennes eget. Mot liv i skyggen av konflikter.

Åsne Seierstad (55) har reist gjennom krigssoner, diktaturer og lukkede samfunn – alltid med notatblokken i hånden. Nå er hun aktuell med boken «Ufred», der hun skildrer hverdagen i Russland etter deres invasjon av Ukraina.

– Den handler om vanlige mennesker i uvanlige tider, sier hun.

– Om hvordan folk prøver å holde fast i det normale under mildt sagt unormale omstendigheter.

Når de fleste vendte Russland ryggen, reiste hun motsatt vei. Åtte ganger på tre år. Modig, men forsiktig, og med sin grundighet og empati fikk Åsne den vanlige russere i tale. Hennes store kontaktnett og flytende russisk bidro også til at hun kom tett på hverdagslivet.

– I Russland er folk preget av «ufred». Krigen i Ukraina er bakteppet. Den siver inn over alt, selv om myndighetene later som den ikke skjer. Ordet «krig» om Ukraina er forbudt, forklarer hun tittelen på boken.

Nok en gang hylles hun av kritikerne, men på besøk hos henne i Oslo virker Åsne mer opptatt av menneskene hun møtte underveis.

– Det viktigste for meg er å forstå, ikke å dømme, understreker hun.

Åsne har fått både Bokhandlerprisen og Brageprisen for «Ufred».

– Det er helt overveldende, helt vanvittig. En bok som var så vanskelig å samle stoff til og skrive, som først syntes helt umulig, som jeg grublet så mye over – og så drysser prisene ned over den. Og like viktig – leserne omfavner den. Det er som om det har vært et undertrykk av søken etter kunnskap om Russland og russerne. Jeg må si det hele er totalt uventet. Og jeg er dypt takknemlig for at leserne tar den til seg, sier hun.

Les også: Mia Gundersen sin første jul som bestemor

For snill mamma?

Stemmen er rolig. Den samme roen preger språket i bøkene, også når hun skriver om ufred.

Åsne trekker glidelåsen høyere opp på den brune, lodne onepiece’en. Det er litt svalt i huset på Sankt Hanshaugen, og hun unnskylder rotet. I stuen rigges det til fest – sønnen Embrik (17) og to kompiser flytter møbler og tester høyttalere.

– Mamma, det kan hende det kommer flere enn tredve, melder han fra stuen.

Hun smiler, de klare øynene har et sjarmerende, skøyeraktig glimt, som trolig er en døråpner ute i felt.

– Forrige gang Embrik hadde fest ble bordplaten på kjøkkenet knekt, røper Åsne og peker.

Nå er den støttet opp av en barkrakk og tykke bøker. Det finnes mange av dem i huset.

Spisebordet, som hun hadde arvet av Lars Lillo-Stenberg, segnet også sammen. Det er foreløpig erstattet med et hagebord.

– Som mamma er jeg nok ganske snill. Kanskje litt for snill? 

Åsne ser spørrende ut.

– Kanskje det er en form for kompensasjon, sier hun i en mer alvorlig, ettertenksom mine.

– Barna har en mor som jobber mye. 

Hun tenker seg om før hun fortsetter:

– For å samle stoff til bøkene er jeg i perioder borte på lengre reiser. Det kommer med en pris.

Og selv om hun er hjemme, krever det å skrive på hennes nivå at hun trer inn i sin egen «boble». 

– «Ufred» har krevd mange timer på skriveloftet, sier sakprosaforfatteren om innsatsen bak årets Bokhandlerpris.

Stolte barn

Mens Åsne kjenner på et snev av dårlig samvittighet over å jobbe mye, opplever ikke barna det slik. 

– Det går helt fint, forsikrer Embrik, blid og tilsynelatende uanfektet. Akkurat nå har han noe helt annet på tenke på.

– Pappa bor jo rett ned i gata, sier han – som om det henger en påstand i rommet som venter på et svar.

Faren er jazzmusikeren Trygve Seim (54), Åsnes tidligere samboer. De to har et strålende samarbeid om barna.

– Jeg er dødsstolt av mamma og alt hun får til, legger sønnen til for å fjerne all tvil.

Datteren Sol (15) er smilende enig, men begge innrømmer litt beskjemmet at de ikke har lest morens bøker.

– Med ett unntak, sier Sol, som har lest «En av oss», om terroren som rammet Norge 22. juli 2011.

– Å skrive den boken var det vanskeligste jeg har gjort, skyter Åsne inn, tydelig berørt.

– Det ble en hårfin balansegang mellom å være forfatter og medmenneske. Som reporter tåler jeg mye, men den boken ble et unntak. Kanskje fordi jeg er mamma? Jeg tok innover meg foreldrenes tap og smerte, samtidig som jeg prøvde å forstå hvorfor terroren skjedde.

Hun trekker pusten litt ekstra. Sol legger armene rundt halsen hennes, uten et ord.

Embrik unnskylder seg med en høflighet vi ikke alltid tilskriver ungdom. Han og kompisene skal til Bislett for å kjøpe kebab – ifølge ham byens beste.

Det er i det hele tatt en hjemmekoselig stemning hos trekløveret på Sankt Hanshaugen.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Egenrådig

Som journalist og forfatter stiller Åsne høye krav til seg selv. Det gjør hun også som mamma. Det kan ha en sammenheng med forholdet hun har til sin egen mor – Frøydis Guldahl (87).

– Mitt kompass i livet, et fast holdepunkt jeg alltid kan vende tilbake til, beskriver hun moren.

– Et menneske å strekke seg etter, rett og slett.

Frøydis Guldahl var den første kvinnen som tok hovedfag i astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Den nå pensjonerte lektoren jobbet senere i Fredskorpset, med utdanningsprosjekter for jenter i Uganda.

Faren til Åsne, Dag Seierstad (89), er også utdannet fysiker og var førsteamanuensis ved Høgskolen på Lillehammer. Åsne var tre år da han fikk jobben. Hennes livs første minne er av høyblokkene på Tveita i Oslo.

– Foreldrene mine har vært drevet av internasjonal solidaritet. Begge er SV-ere og feminister og opptatt av økologi og miljø – lenge før de fleste andre. Familien vår hadde for eksempel ikke bil. Jeg syntes nok en stund at vi var litt vel annerledes, innrømmer hun med et smil.

Med søsknene Tori (57) og Taral (46) vokste hun opp i et hjem preget av samtaler og meningers mot.

– Vi ble oppmuntret til å argumentere. Mamma og pappa var ivrige samfunnsdebattanter. De var nokså strenge, men på et annet vis enn hos de fleste. Det var for eksempel lov å tegne på duken hjemme – den var jo laget av voks. Vennene mine forsto ikke grensesettingen. De tegnet også på veggene våre.

Innen rimelige grenser fikk søsknene stor frihet.

– Jeg var nok ikke et enkelt barn, erkjenner Åsne ærlig – med ettertenksom mine.

– Jeg har alltid hatt en sterk vilje og er nokså egenrådig. På barneskolen var jeg hun som ble kastet ut av timen, urokråka i klassen. Jenta som sang når vi skulle være stille.

I mammas fotspor?

Som reporter og forfatter er dette rollen Åsne liker best: Å stå på utsiden av andres liv, observere og lytte – der historien utspiller seg.

Hjemme hos henne får vi en sjelden sjanse til å finne ut mer om kvinnen bak de mange bestselgerne.

– Søsknene mine og jeg er nokså ulike, men samtidig nære, forteller hun om familien sin.

– Slik er det også med mine to, forteller hun og sender datteren et ømt blikk.

Sol følger stille med i praten, lent over benken på det åpne kjøkkenet.

– Embrik, som går andre året på videregående, er sosial og stadig på farten, beskriver moren sønnen.

– Sol har ennå ikke begynt å feste, heldigvis, bemerker hun ertende og ser mot den søte datteren.

– Du har jo mer enn nok av andre interesser – gitar, venner og Natur og Ungdom.

At Sol vurderer å følge i morens fotspor kan by på en del samtaler rundt stuebordet.

– Om jeg vil bli krigsreporter? Vi får se, sier hun, halvt spøkefullt, halvt alvorlig.

Åsne møter henne med en forståelsesfull mine. Hun vet at barna må ta sine egne valg, men det koster å slippe taket. En time tidligere, mens hun ble sminket på badet i andre etasje, kom hun med et lite hjertesukk:

– Jeg håper barna finner på alt annet enn å bli krigsreportere!

Et lite ekko av en bekymring hennes egne foreldre trolig har båret på.

– Når det gjelder Sol og Embrik, kommer redselen min krypende. Ingenting vondt må skje med dem.

Hun forteller om en nylig samtale med to venninner.

«Barna dine ligner jo ikke på hverandre i det hele tatt, » sa den ene.

«Jo – begge er så hyggelige!» skjøt den andre bestemt inn

– Det varmet å høre, sier Åsne – litt beskjeden på barnas vegne, men synlig stolt.

Skyggen av bekymring har fordampet.

I nervepirrende avhør

Hun har ofte skrevet om fienden.

– Først Serbia under krigen i Bosnia. Nå Russland mot Vesten.

Gjennombruddet kom med «Bokhandleren i Kabul» (2002), fortellingen om en afghansk familie i en etterkrigstid. Boken ble et internasjonalt bestselger og innbrakte også «Peer Gynt-statuetten». I likhet med Ibsens litterære skikkelse føler hun seg som en eventyrer.

– Nysgjerrigheten er min drivkraft. Hvem er disse russerne? Hva formet Breivik? Hvorfor dro «To søstre» fra Bærum til Syria? Bøkene mine handler mye om hva som former oss – særlig i oppveksten.

I «Ufred» møter vi Wagner-soldaten Andrej Medvedev – mannen som vinteren 2023 flyktet over grensen til Norge. Åsne reiste til landsbyen i Sibir hvor han kommer fra. Der var barndommen hans preget av vold, fyll og fattigdom. Forfatteren bodde hos tanten, møtte faren og besøkte barnehjemmet hvor han bodde deler av oppveksten. Han ble småkriminell, satt i fengsel og vervet seg til den beryktede Wagner-gruppen.

– Bakgrunnen hans skapte dårlige vilkår for livet, sier hun, uten fordømmelse – mer med en vilje til å forstå.

Medvedev ga henne lov til å skrive hans historie. Russeren er fremdeles i Norge.

– Mens samfunnet vårt bygger på tillit, stoler nesten ingen på hverandre i dagens Russland, erfarte hun.

– Folk regner ikke med at andre er ærlige.

Åsne trekker pusten, som om hun smaker på ordene.

– Selv stoler jeg kanskje for lett på folk. Det kan jo gå galt. Så langt har jeg klart meg bra.

Oppholdet i Russland kunne ha endt annerledes. Journalistvisum fikk hun aldri.

– Putin har stengt alle ventiler for ytringer. Jeg reiste inn som forfatter. Det fungerte – til en viss grad.

Under det siste oppholdet i Russland ble hun innkalt til et langt, nervepirrende avhør.

– Da skjønte jeg at det var på tide å dra hjem. Hvis de vil ta en nordmann, så tar de en nordmann.

Hun sier det uten dramatikk, som en konstatering av fakta.

Les også: Espen Eckbo: – Jeg har noen litt mystiske ting under utvikling

Slått av Stoltenberg

I flere av sine bøker berører den prisbelønte forfatteren hvordan oppveksten former oss mennesker.

Den sympatiske kvinnen vi møter på hjemmebane sier hun kjenner takknemlighet overfor sine foreldre.

– De ga meg det viktigste – kjærlighet og trygghet. Det er helt grunnleggende for et barn.

Tryggheten har også formet henne på andre vis. Hun er lite selvbevisst.

– Jeg bryr meg sjelden om hvordan jeg blir oppfattet, slår hun tilfreds fast.

– Og hvis jeg føler meg usikker, minner jeg meg selv på at «de fleste er mest opptatt av seg selv.»

Gjennomføringskraften har røtter i oppveksten. Moren har fortalt at Åsne sjelden lot seg stoppe.

– Det har gitt meg et innholdsrikt liv – og inspirasjon til å skrive bøker. Men også jeg tenker på alt jeg ikke har gjort eller fått til, innrømmer hun.

Blant planene som venter er en bok om USA – et prosjekt hun har drømt om lenge.

Foreløpig lar hun seg drive av hverdagen hjemme: Venner, barna, og promoteringen av «Ufred».

Og når snøen legger seg, står langrennsskiene klare. Åsne har blant annet gått Vasaloppet to ganger og Svalbard Skimaraton – med selveste Jens Stoltenberg. 

– Han gikk forbi meg like før mål! 

Det sies med innlevelse. Smilet er bredt, men hun skjuler heller ikke skuffelsen.

Med bare ett minutt og 28 sekunder vant Stoltenberg over henne. I vel tre og en halv time gikk de på ski.

– Jeg tenker best når jeg har ski under bena, sier hun med lengsel i stemmen.

Det handler om mer enn trening.

– Å gå på ski gir meg klarhet, rom for tankene – og nye ideer dukker opp.

Det er en god rytme hun har tatt med seg fra barndommens dager på familiehytta på Nordseter.

«Du bør øve deg på å hvile,» har hun blitt fortalt av venner.

Som å slenge seg ned i sofaen, med bena høyt hevet. 

Hun prøvde – men fant ingen ro.

– Å gå på ski gir meg langt større glede, opplever Åsne.

– Det er min måte å skape hvile, fred og ro på. •

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad nr 58 2025