– Det kom litt brått på meg

Helt øverst i en elegant bygård på Oslos beste vestkant, med en utsikt som får deg til å trekke pusten, bor hele Norges Anne Lindmo (55) sammen med ektemannen Hasse Lindmo (53) og hunden Bamse. 

Oslofjorden ligger som en rolig, glitrende kulisse utenfor vinduene. På kjøkkenet er det liv: Sminkør og hårstylist jobber synkront, kaffekopper står på rekke og rad, og Bamse myser mot sola fra et persisk teppe på stuegulvet.

På soverommet står Annes mor, Inger Sandvik, og stryker skjorter til Hasse – en årlig julegave svigersønnen aldri får nok av.

Det er første gang på mange år at Anne ikke har et talkshow som styrer arbeidsrytmen. I fjor vinter ble det kjent at «Lindmo» skulle forsvinne fra skjermen etter 12 år og 25 sesonger.

– På mange måter står jeg midt i en ny start, sier hun mens hun lukker øynene for å gjøre jobben enklere for sminkøren.

En atmosfære der alt kan skje

De fleste nordmenn som har hatt radioen eller TV-en på de siste to tiårene, har på et eller annet tidspunkt støtt på Anne Lindmo. Hun slo først gjennom på radio på midten av 90-tallet med suksesser som «XL» og «Mamarazzi» på NRK, før hun tok steget over til TV og ble hele Norges talkshowdronning. 

Underveis har hun fylt premiehyllen med Gullruten-priser, både for «Store studio» og sitt eget talkshow, «Lindmo».

I «Lindmo» har hun fått alt fra nobelprisvinnere til nybakte realityprofiler til å åpne seg, le høyt og dele øyeblikk de kanskje ikke hadde planlagt å dele. Hun er kjent for å skape en atmosfære der alt kan skje, fra hjertelige latterutbrudd til de små, stille pausene som sier mer enn tusen ord.

Gjennom årene har hun håndtert direktesendinger, rampete gjester og tekniske krumspring med en blanding av scenevant ro og kjapp humor. Alltid med en replikk som får både gjester og publikum til å trekke på smilebåndet.

Les også: – Med Anne Lindmo er det bare å putte på den riktige «mynten», så kommer det alltid noe gøy ut

Våken og skjerpet

– Jeg måtte iverksette mye nytt da jeg valgte å runde av talkshowet. Det førte med seg en god del usikkerhet og litt stress, men først og fremst en særdeles tilfredsstillende følelse av å være våken og skjerpet.

Bare noen uker før vi møtes, var Anne på innspilling av NRKs mest ekstreme realityformat, «Ekspedisjonen». I snø, is og bitende kulde, med en tung pulk etter seg, var hun teltmakker med Harald Rønneberg. 

Som to av seks ekspedisjonsdeltagere reiste de inn i den brutale fjellheimen i Alaska, uten bærere, med egen kropp som eneste ressurs. Målet? Å bestige verdens kaldeste fjell.

Å stå ved foten av Denali, er som å møte selve urkraften. Det majestetiske fjellet, en del av de legendariske «Seven Summits», rager 6190 meter over havet i hjertet av Alaskas villmark. Her, i den strengt beskyttede nasjonalparken, kan været skifte fra stille solskinn til isende snøstorm på et øyeblikk, med vindkast på opptil 160 kilometer i timen.

– Det er fjellet som er sjefen, sier Anne og strekker seg etter kaffekoppen. 

– Du kan være så sterk og sta du bare vil, men naturen setter premissene. Det er ingen vei ut. Du må bare trekke det neste innpustet og sette den ene foten foran den andre.

Les også: Trine Rein: – Med Lars var ikke tanken på barn like fjern

Lærte tålmodighet

Hun beskriver landskapet som så dirrende vakkert at det nesten gjorde vondt, med isbreer, tusen nyanser av kritthvitt og ishvitt, og skyer som stadig skiftet form.

– Det var den mest totaloppslukende naturopplevelsen jeg har hatt, forteller hun. 

Om det tok pusten fra henne? Ja, men mest av alt lærte hun tålmodighet.

– Jeg har jo en tendens til å være rastløs og sulten på fremdrift. På dette fjellet måtte jeg slippe taket, gi fra meg kontrollen og innse at det er naturen som bestemmer tempoet. Det var befriende.

For å bli klar for oppgaven, gikk hun all in i månedene før.

– Jeg hadde fem økter i uka og la inn småtrening i alt jeg gjorde. Hver gang jeg forlot huset, hadde jeg en tung sekk på ryggen. Til butikken. På tur med bikkja. Til og med på søndagstur med venninner. Mens de hadde kaffe i termosen, hadde jeg 18 kilo vektskiver i sekken.

Til slutt ble det en vane for familien også. Hasse satt på båtripa mens hun rodde ham rundt halve Oslofjorden, et slags én-kvinne ro- og kjæreste-transportbyrå.

Når Anne snakker om naturen, er det ikke som et eventyr hun besøker en gang iblant, men som et sted hun stadig vender tilbake til. Hun liker både det rå og det nære, fra lange viddekryssinger til små kveldsturer med Bamse. Naturen er for henne et rom der hodet tømmes, humøret løftes og de beste ideene får slippe til.

Les også: Lindmos verste ferieminne: – Jeg har ikke vært der siden

Hverdagsglamour

Som ventet er Anne den fødte vertinne. Hun henter frem klær til fotograferingen, farer inn og ut av rommet og holder samtaler gående i flere retninger samtidig. Fra bodens dyp fisker hun frem en japansk kimono, som endelig får komme frem i lyset og innta catwalken.

Fotografen foreslår spøkefullt litt cremant for å få fart på bildene. Anne sender et blikk mot kjøkkenet.

– Skal vi ikke bare åpne den cremanten? Det er mandag, men livet må feires, slår hun fast.

Med et karakteristisk, litt rampete smil får hun korken til å sprette.

Det er typisk Anne Lindmo; hverdagsglamour uten anstrengelse. Hun kan snakke like engasjert om pusteøvelser i høyden, som hun gjør om familiens evige kamp om hvem som har rota bort fjernkontrollen. Hun har det nesten alltid gøy, men tar aldri lett på det som virkelig betyr noe.

Har blitt voksne sammen

Anne og Hasse har vært kjærester siden de var i 20-årene.

– Vi har på sett og vis oppdratt og utdannet hverandre. Vi har lært hverandre å bli voksne, bli foreldre, bygge karriere og drive butikk sammen. Og Hasse har lært meg å tenke både langt og kort samtidig. Ha en plan, men krysse broene når vi kommer til dem.

Hjemme i leiligheten er det brått mer plass nå som begge de voksne sønnene har flyttet ut.

– Vi har både mer tid, flere kvadratmeter og oppsiktsvekkende mange flere sokker, sier hun og ler. 

De har nemlig oppdaget at det hjemme har pågått omfattende og systematisk sokketyveri i mange år.

Hva har hun tatt med seg fra sin egen oppvekst, som hun har ønsket å gi videre til sønnene sine?

– Foreldrene mine marinerte meg i kjærlighet, trygghet og oppmerksomhet, og samtidig ga de meg klokkeklare forventninger om å ta ansvar, bidra i gruppa, stå rank og bli sterk. Jeg er takknemlig for arven fra dem, og har prøvd å sende den videre til gutta mine.

Anne forteller at hun aldri har hatt noe behov for at sønnene skal være «så fryktelig flinke».

– Jeg har ikke jobba ut fra et prestasjonsfokus. Det viktigste har vært at de skulle bli brukbare mennesker. Ydmyke typer som forstår at universet ikke kretser rundt dem.

Hun trekker på smilebåndet, før hun fortsetter:

– Den største angsten jeg hadde, var å få små solkonger. Å innbille barn at de fortjener det beste og kan bli hva de vil, er egentlig bare å rigge dem for skuffelse. Da risikerer de enten å føle seg mindreverdige, eller bli fryktelig furtne på livet fordi hverken de eller livet kan levere det de har blitt forespeilet. Og dét, det er stusslig. 

Les også: (+) Tenåringen bruker ChatGPT på alle skoleoppgaver

Sammensveiset familie

Som prestedatter født i Sveits og oppvokst på Toten, beskriver Anne Lindmo seg selv som et barn med mye energi, og det allerede fra første dag.

– Ifølge mamma var jeg en over snittet våken baby. Hun mener jeg kom til verden med et batteri som varer lenge og lades raskt. Det er ikke helt feil, ler hun.

Selv om sønnene nå har egne liv, er de aldri langt unna – akkurat som resten av den nærmeste familien. Mora bor åtte minutters spasertur unna, broren fire, og sønnene et sted midt imellom.

I sentrum for denne lille familielogistikken mellom foreldre og barn står en blå VW Caddy ved navn Blåmann.

– Den er som et litt krevende familiemedlem, men den gir oss mye glede, sier hun med et smil. 

Vemodig å tenke på

Etter endt photoshoot, med både cremant og vindmaskin, og tonene av «Fångad av en stormvind», har vi lovet å kjøre Anne til innspilling av en episode til podkasten «Lindmo & Co».

Intervjuet fortsetter mens bilen snegler seg mot NRK på Marienlyst.

– Hva er din favorittmorgen, Anne?

– Jeg har det ikke sånn at det er én spesiell morgen som er best. Jeg elsket de morgenene der en fireåring rev opp øynene mine og sa «nå er det morgen!» klokka kvart over fem, sier hun og smiler nostalgisk. 

– Nå står jeg opp i et stille hus, klør bikkja på magen, setter på kaffe og har helt fred og ro. Jeg kan bestemme absolutt alt som skal skje, og i hvilken rekkefølge.

Anne innrømmer at det var vemodig da hun skjønte at eldstesønnen skulle flytte hjemmefra.

– Det kom litt brått på meg. Jeg elsker jo å ha dem i huset, medgir hun.

Les også: De små tingene som tar knekken på parforhold

– Sneip til høyre!

Apropos barn og livets store øyeblikk; midt i Kirkeveien får vi øye på en kvinne som tilsynelatende er i ferd med å føde.

– Nei, guri! Så gøy. Der fikk hun veer, utbryter Anne mens latteren igjen fyller bilen.

Vi vender tilbake til samtalen om voksne barn som forlater redet.

– Nå har yngstemann også snart flyttet, rekker hun å si, før en ny, uventet hendelse får henne til å sprette opp i setet.

– Se der! nærmest roper hun. 

– Der er jo sønn nummer to! Sneip til høyre! Det er Ola. Har du sett, så koselig.

Hun myser mot fortauet.

– De har enorme jeans nå for tida. Buksene er så store at de har eget postnummer, humrer hun, før hun ruller ned vinduet.

– Hei, Ola! Ko-ko! Jeg følger etter deg. Du får ikke lov å flytte hjemmefra, kvitrer hun til sønnen. 

«Nå må det vel snart bli mer orden?»

Ola, som tydeligvis er på vei til jobb, vinker overrasket tilbake.

– Han skal på Elkjøp, der han har jobbet i mange år. Og nå har han begynt å studere på Blindern. Jeg synes de har blitt bra, begge to. Dessuten er de så gode, sier hun, og stoltheten er umiskjennelig.

– Hva har sønnene dine lært deg?

– At jeg ikke skal ta meg selv så høytidelig. At jeg aldri kommer til å bli så ordentlig.

– Har du strebet mot å være mer ordentlig enn du er?

– Kanskje litt i starten av morsrollen? Jeg tenkte: «Nå må det vel snart bli mer orden?» Jeg trodde at man ble mer saklig. Som barn tror man jo at voksne kan alt. At de har full innsikt, kontroll og en plan. Men gudskjelov er ikke det tilfellet. Sånn sett er det morsommere enn jeg trodde å være voksen.

Anne er langt fra ferdig med å utfordre seg selv.

– Jeg er fryktelig glupsk på livet. Jeg vil smake på hele buffeten, ikke bare røkelaksen. Jeg er ikke en som stopper ved én rett. Jeg vil prøve mest mulig.

55-åringen trives i kontrastene mellom hektiske arbeidsperioder og helt enkle dager hjemme, selskaper så fulle at gjestene må stå, og stille fjellturer der hun selv styrer tempoet.

– Jeg trives i ei stappa uke med tre fester, 12 møter og fire foredrag. Eller med å ta meg én uke alene på vidda i flere dager. Det er i spennet mellom fellesskap og eget selskap jeg har det best.

Hvis hun kunne gått tilbake og møtt seg selv som tenåring, vet hun hva hun ville sagt:

– Bare gled deg! Det blir mye morsommere enn du tror.

Men 15-årige Anne ville kanskje syntes at det skortet litt på det akademiske.

– Ja, hun var strengere, mer snusfornuftig. Men hun ville nok sett at jeg har beholdt gleden, nysgjerrigheten og evnen til å si ja. Det er jeg stolt av.

Les også: Line Schøyen Andersen: – Mine viktigste støttespillere er mamma og pappa

Barnslig og trassig

Når Anne blir spurt om hva som har overrasket henne mest med seg selv i voksen alder, ler hun litt, før hun svarer:

– At en stor del av meg fortsatt er ganske barnslig, trassig og useriøs. Og at jeg driver med stadig mer høyalpine aktiviteter og fjellklatring. Det er faktisk en enorm overraskelse, for meg og de fleste rundt meg, skrattler hun.

Med årene har roen kommet, men ikke still- standen.

– Med alder kommer erfaring og trygghet. Jeg står godt og stødig i meg selv. Men samtidig er jeg rastløs og glupsk på å bruke tida mi best mulig. Turtallet mitt går ikke ned. Det er nok heller tvert imot. 

Feiringa fortsetter

Stadig minner Anne seg selv på å holde både hode og kropp sterk og smidig, og å si «hei og velkommen» til nye muligheter. Og nye muligheter har det blitt mange av etter at hun la talkshowet bak seg.

– Det vondeste var å gi slipp på folka, mine elskede kollegaer og det rå fellesskapet vi hadde bygget. Vi var en sammensatt gjeng med en felles valgt identitet: at vi var verdens beste redaksjon. Jeg savner å sitte rundt desken, jobbe hardt, levere sammen og være flinke til å feire oss selv. Heldigvis holder vi fortsatt sammen, møtes jevnlig og fortsetter feiringa. 

Å forlate det trygge, var likevel en frigjørende erfaring.

– Det er vondt å bryte med vaner og gå fra det man behersker. Men når du kommer over kneika av redsel og vemod, er det ekstremt vitaliserende og gøy å starte noe nytt. Det har jeg kjent på til de grader!

Nå er det andre kilder som gir henne energi; å henge med flokken sin, lage podkast, jobbe med sitt neste TV-prosjekt (som hun ikke kan si mer om ennå), gå på tur og klatre i fjell.

– Det er der jeg kjenner at jeg lever, sier hun med et smil.

Og kanskje er det nettopp dette som kjennetegner Anne Lindmo aller mest, enten hun står på et isbreplatå i Alaska, sitter i en talkshow-stol eller i en smårotete stue med hunden ved føttene: Hun er til stede, hun er nysgjerrig, og hun sier ja til livet. Det er derfor hun stadig får nye kapitler å skrive. Og som hun selv sier: «Jeg vil smake på hele buffeten.»