30 dater – null napp

Hun framstår vellykket utad, Carina Elisabeth Karlsen fra kjeller.

28-åringen er i sin beste alder, midtpunktet i venneflokken, studerer til å bli vernepleier og har søkt om å ta mastergrad i sexologi. Fritiden fylles av morsomme hobbyer, blant annet burleskdansing som er en blanding av dans, stripping, teater og standup. Når Carina imidlertid låser døra til studenthybelen på Åråsen, går hun samtidig inn i en hule hvor følelsen av ensomhet til tider er trykkende. Rundt henne etablerer venner seg med ektefeller og barn, stasjonsvogn og hvite gjerder. Når Carina lukker døra, er det kun henne. Ingen spør hvordan dagen har vært. Det finnes ingen armkrok hun kan sitte i å se på film.

– Jeg hadde samboer en lang stund og «alt på stell», men da jeg ble singel for rundt seks år siden, startet jeg å nettdate, forteller hun til Romerikes Blad fra sofaen på Høgskolen i Oslo og Akershus hvor hun studerer.

En ville at Carina skulle spise kake naken foran han

Ifølge Carina møtes man ikke på byen lenger, på jobben eller via venner. Nå sitter man i ensomhet og søker etter make gjennom nettdatingsteder som Tinder, Match, Møteplassen, Lumbermatch, Sukker og Okcupid.

Og det er ikke responsen som uteblir i Carinas tilfelle. Hun anslår at hun har vært på over 30 dater de siste årene.

– Den første daten var skremmende. Jeg hadde i forkant fått mange rare tilbakemeldinger fra menn på nettstedene. Flere sendte penisbilder, og kom med slibrige forslag som for eksempel om de kunne få et privat burlesk-show eller et glimt av puppene mine.

En ville at Carina skulle spise kake naken foran ham. En annen ville ha henne med på gratis seiltur i Spania under forutsetning at hun gikk i undertøy hele turen, en tredje lurte på om hun kunne tenke seg å se på hus med han og sendte over prospekter – uten at de to hadde møttes på forhånd.

– Men den første nettdaten gikk altså fint. Vi hadde ikke mye kjemi, så det ble med den, men alt i alt en positiv opplevelse, sier hun.

Nå har hun truffet en gutt ...

28-åringen forteller at flere av mennene hun har avtalt å møte via nett, ikke har møtt opp til datene og heller ikke gitt beskjed om at de uteble eller svart på meldinger i etterkant. Men Carina har ikke gitt opp – selv etter over 30 dater hvor kjemien og den kriblende følelsen har vært fraværende, kom date nummer 31 ...

De siste månedene har hun truffet en mann jevnlig. Han fester løsvippene hennes når hun skal opptre med burleskdans og synes alt hun driver med er gøy. Hun tror det kan bli til noe stort.

– Å ha truffet noen fra nett så mange ganger som jeg har truffet han, er rekord. Han ser det kunstneriske og politiske i det jeg driver med, og ikke en tjukk dame som også vil være pen, sier hun.

– Hvordan foregår nettdatene?

– Mine regler er som følger; den første daten er vi kun sammen en time. Dette for at det ikke blir så lenge å holde ut hvis kjemien ikke stemmer, og for at man skal ha igjen noe å prate om hvis man synes hverandre er interessante og vil treffes igjen. Vi møtes alltid på offentlige steder. De fleste av mine dater har vært kjedelige såkalte kafédates. Mennene er ikke så tøffe i trynet når det kommer til stykket og man møtes ansikt til ansikt. Det er ofte litt klein stemning. Vi unnskylder oss på en måte for at vi driver med nettdating, og er flaue over det. Det er veldig få av disse mennene jeg har møtt mer enn en gang.

– Nettdating er blitt veldig vanlig. Hvorfor er det da flaut?

– Vi har fortsatt en romantisk forestilling om at man finner mannen i sitt liv gjennom venner, jobben eller studier. Å sitte i ensomhet å søke etter partner er flaut.

– Ensomhet er tabu

Carina mener ensomhet blant unge er et tabubelagt tema.

– Det er på mange måter ikke lov å være ensom når man er ung. Det er flaut. En hvit sorg. Jeg har mange venner, hobbyer og er i vinden. Men det å være i vinden er også slitsomt, og jeg har ingen å slappe helt av med. Ingen hvor jeg kan være meg selv 100 prosent. Og dette er et rom som venner ikke kan fylle.

– I samfunnet vi lever i skal alle være perfekte. Kroppsidealene er latterlige. Det er ikke lov å skille seg ut. Det er verre å være tjukk enn slem. Man skal ha en godt betalt jobb, en pen kjæreste, bo bra og ha pene, vellykkede barn som er flinke på skolen. Å si at man er ensom selv om man har «hele pakka», er å bryte idyllen. De to siste tabubelagte temaene vi har er ensomhet og dårlig økonomi.

Forsker på dating: – En bransje i sterk vekst

– De siste 10–15 årene har denne datingformen eksplodert i Norge, sier Linda Anette Storli.

Hun er parterapeut og jobber med en masteroppgave om nettopp nettdating.

– Det er vanskelig å finne ut hvor mange som bruker denne sjekkeformen. For datingssidene er det en fordel å oppgi så mange brukere som mulig, og mange av brukerne har profiler på flere nettsteder samtidig. Jeg har sett tall som varierer fra en av fire til en av ti, forteller hun.

Mange av undersøkelsene som finnes er finansiert av nettdatingsbyråer. Det er vanskelig å finne nøytral informasjon.

– Noen nettdatere får napp på første forsøk, andre aldri. Hvorfor er det sånn?

– Det er akkurat det jeg forsker på. Hvordan fungerer egentlig tilknytningsbiten i et forholdsvis kaldt medium som dette? Når går det over fra å være nettrelasjon til et kjærlighetsforhold? En annen interessant faktor er at dette er en millionbusiness. Jeg blir nysgjerrig på hva de som finner hverandre gjennom nettdating tenker om dette, og hvordan de forholder seg til å være en del av et slikt marked hvor deres eget følelsesliv er en «vare».

Storli har også lagt merke til at en del fortsatt opplever det som litt flaut å si at de driver med nettdating.

– Jeg tror Carina Elisabeth Carlsen er inne på noe av årsaken her. Ensomhet er et av de få tabuene som er igjen i samfunnet vårt. Samt det å ikke ha noe intimt liv. Det er noe av det vi ikke snakker om i mediene.

Selv om det ikke finnes mye tallmateriale om de norske nettsjekkerne, finnes det en del forskning på området, særlig knyttet til kommersialisering av kjærlighet og intimitet forteller Storli.

– En ser at nettsjekking har mye til felles med handling. Menneskene blir objektivert. Vi ser på andre som varer som innfrir eller ikke innfrir våre forventninger, oppsummerer hun.

Dette, og distansen som oppstår når man snakker med anonyme mennesker på nett, kan bidra til at vi kanskje viser mindre alminnelig høflighet.

– Vi føler ikke den samme ansvarligheten overfor mennesker vi bare har kontakt med på nettet. Dermed er terskelen lavere for bare å droppe ut.

Les flere saker hos RB.no