henrettelsen av jakob wallin:

Jacob nekter å bli med tilbake til cellen. – Da må jeg først fortjene arresten, sier han, og stikker fangevokteren og sjubarnsfar Erik til døde

Hele 5000 mennesker – blant dem mange barn – møtte opp da den fryktede fangen skulle halshugges. «Farvel, møkkaliv!», skal ha vært hans siste ord.

Pluss ikon
FRA ASKEN TIL ILDEN: Mellom 1842 og 1902 ble 188 personer dømt til døden i Norge, men bare 20 av dem ble henrettet. En av dem var den fryktede og beryktede Jakob Wallin.
FRA ASKEN TIL ILDEN: Mellom 1842 og 1902 ble 188 personer dømt til døden i Norge, men bare 20 av dem ble henrettet. En av dem var den fryktede og beryktede Jakob Wallin. Foto: Fra Riksarkivet (Wikimedia Commons)
Sist oppdatert

Denne saken ble først publisert på bloggen truecrimenorge.blogg.no.

Den 9. oktober 1820 ble en liten gutt født i Särna i Sverige. Faren var en omstreifende predikant, og moren en fattig husmannsdatter, begge norske.

Lille Jakob Alexander Jacobsen Wallin hadde ingen hyggelig oppvekst. Moren døde da han var liten gutt, og levde derfor alene med sin strengt religiøse og voldelige far.

Da Jakob ble 14 år fikk han nok av sin far og rømte. Selv om faren var en belest mann, lærte han aldri sønnen å lese, så jobbmulighetene for 14-åringen var begrensede. Likevel klarte han en periode å livnære seg som blikkenslager, før han oppdaget alkoholen.

Jakob Wallin ble voldelig hver gang han drakk, og hadde et voldsomt temperament. Dette førte til hyppige opphold i både fengsel og tukthus, etter fylleslossing og knivstikking. «Alle» var redde for Jakob med kniven.

I mange år var Jakob omstreifer i Sverige, han reiste uten billett på tog, sov under broer og i vedskjul, om han ikke sonet dommer for tyveri, vold og trusler.

En gang forsøkte han å verve seg til militæret, men på grunn av hans lange rulleblad ble han ikke tatt inn til tjeneste.

Siste gang han ble arrestert i Sverige var i Värmland, og under soningen her bestemte han seg for å reise til Norge for å starte et nytt og bedre liv.

Endte på tukthus

I 1864 ble Wallin arrestert i Kongsvinger, ikke langt fra Värmland, for tyveri og fikk tre år og en måneds straffearbeid. Da enda et tyveri på Hadeland ble oppdaget, ble dommen skjerpet til ytterligere to års straffearbeid for gjentakelse av simpelt tyveri.

I 1870 ble Wallin igjen dømt for tyveri, i tillegg til å ha skadet en vekter og en politimann med kniv. Nå hadde politiet fått nok, og sendte Wallin rett til tukthus i Christiania hvor han skulle sitte inne i fem år.

Tukthus i Christiania anno 1910.
Tukthus i Christiania anno 1910. Foto: Oslo Museum (Wikimedia Commons)

Livet på tukthuset i Christiania gjorde ikke Jakob Wallin noe godt. Han var for det meste illsint, og sloss med både medfanger og vakter.

Flere ganger gjemte han en kniv som han tok frem og truet de andre med.

Under soningen i Christiania var Jakob Wallin med i et voldsomt fangeopprør, og det ble bestemt at Wallin skulle flyttes til et fengsel i Bergen sammen med fire andre farlige fanger.

På dette tidspunktet var Jakob Wallin blitt syk, han hadde pådratt seg et voldsomt navlebrokk som gjorde veldig vondt.

Som straff for dårlig oppførsel i Bergen Fengsel ble han spylt med vannslange i flere minutter, og spyttet blod i flere dager etterpå.

Farlig og beryktet

Jakob Wallin var en av Bergen Fengsels farligste og mest beryktede fanger. Han var så sint at fangevokterne ikke turte å være alene med ham, og etter at det ble bestemt at Wallin ikke skulle få tobakk som straff for dårlig oppførsel, vokste bare sinnet hans.

Etter hvert ble Wallin brukt som sykeoppasser i fengselets sykestue, da det var lettere å holde styr på den sinte mannen der enn sammen med de andre fangene.

Da Wallin var ferdig på vakt og skulle låses ut en dag, var vakten treg med å låse opp døren, slik at Wallin ble stående og vente lenger enn vanlig.

Dette gjorde ham så sint, at han skjelte ut både medfanger, vakter og slo etter dem. For dette fikk Wallin sitte i en egen arrestcelle, noe han ikke ønsket og høylytt ga uttrykk for.

Bergen Tugt og Manufacturhus tegnet av Johan Joachim Reichborns i 1765.
Bergen Tugt og Manufacturhus tegnet av Johan Joachim Reichborns i 1765. Foto: Johan Joachim Reichborns (Wikimedia Commons)

Drapet

Neste dag skulle Wallin inn i arrestcellen, og fengselsdirektør Angell diskuterte med underinspektør Erik Madsen Hammer hvordan de skulle få ham inn i cellen uten problemer. Alt fra å lokke ham, til å bruke makt ble diskutert.

Til slutt kom de frem til at Hammer selv skulle forsøke å lokke Wallin inn i den nye cellen sin.

Ute i luftegården sitter Jakob Wallin, og vet hva som skal skje. Hammer kommer ut og sier «Nu Wallin faar Du gaa ind i Arresten igjen; jeg har Ordre fra kapteinen til at sætte Dig ind».

Jakob Wallin nekter, og forteller underinspektør Hammer at ha først må fortjene arresten, og at Hammer skal dø som en hund.

Så tar Wallin frem kniven han hadde gjemt og stikker Hammer i underlivet. Flere ser knivstikkingen, og hjelper Hammer hjem og i seng.

Noen dager senere dør Erik Madsen Hammer, og etterlater seg kone og syv små barn.

Angret bittert

Jakob Wallin blir i to rettsinstanser dømt til døden ved halshugging i oktober 1875, og en måned senere signerte Kong Oscar II dødsdommen den 27. november.

Halshuggingen skulle skje på morgenen tirsdag 26. januar 1876. Frem til henrettelsen skulle Jakob Wallin sitte i egen celle. Her fikk han tenke over hva han hadde gjort i samtaler med en prest.

Wallin angret bittert på det han hadde gjort, for Hammer hadde alltid vært snill med ham. Han testamenterte alle sine eiendeler, som ikke var stort, til Hammers enke og barn.

Han skrev også et brev til sin søster, hvor han fortalte at han hadde blitt en bedre person og hadde funnet Gud.

Likevel, henrettelsen skulle skje.

Skarpretterøks fra 1742. Øksa ble laget til Johann Caspar Öhlstein, en som var skarpretter i Trondheim i perioden 1744 - 1768.
Skarpretterøks fra 1742. Øksa ble laget til Johann Caspar Öhlstein, en som var skarpretter i Trondheim i perioden 1744 - 1768. Foto: Norsk rettsmuseum

«Farvel, møkkaliv!»

Allerede natten før henrettelsen begynte folk å ta seg til Nordnes i Bergen hvor Wallin skulle bli et hode kortere.

Både fine fruer så vel som tjenestefolk og andre arbeidere, til og med barn ville ha med seg henrettelsen, hele fem tusen mennesker møtte opp.

Jakob Wallin ble vekket klokken fire om morgenen og fikk den siste nattverd. Han ba med presten og ble så ført ut av cellen med vakter, prest, sjelesørger og lege i følget.

«Farvel, møkkaliv!» skal Wallin ha ropt til sine medfanger.

Nybarbert og pen i tøyet ble Wallin ført opp til blokken der hodet skulle skilles fra kroppen. Han la seg ned, mens sjelesørgeren gråt.

Bøddelen hevet den store øksen, og med ett slag falt Jakob Alexander Jakobsen Wallins hode ned på plattingen under steinblokken. Blodet sprutet, og Bergens befolkning var forskrekket over det som hadde skjedd.

Flere gråt mens den hodeløse kroppen ble lempet på en båre og trillet vekk. Jakob Wallin ble 55 år gammel.

Kilder: Chrostopher John Harris "En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden (2001)

Artikkelen er først publisert på truecrimenorge.blogg.no.

Denne saken ble første gang publisert 25/11 2017, og sist oppdatert 26/01 2023.

Les også