Diplomatens HØYE SPILL:
Da norske Jan ble arrestert av det nådeløse regimet, visste Torben at hans dager var talte. Heldigvis hadde diplomaten et knep
Militærjuntaen forholdt seg til opposisjonelle på enklest mulig vis. De drepte dem. Da nordmannen Jan Engstrøm ble arrestert, innså diplomaten Torben Foss at det hastet.
Arrestasjonen var diskret, anklagene voldsomme. For den 27 år gamle norske diplomaten Torben Foss var gode råd dyre.
I den ærverdige hjørnegården i sentrum av Buenos Aires lå den norske ambassaden som en fredelig oase i et ellers kaotisk Argentina i augustdagene 1976. Innenfor smijernsaltanene i fjerde etasje satt den unge juristen Torben Foss og fungerte som vikarierende øverstkommanderende ved den kongelige norske ambassaden.
I gatene nedenfor var forholdene ganske annerledes: Statsminister Isabel Peron hadde nylig blitt avsatt i et militærkupp. Landets øverste generaler hadde fått nok av galopperende inflasjon og venstreorientert politikk under Perons styre. Hærsjefen Jorge Videla hadde ført an i en velregissert maktovertagelse. Videla ble selv utnevnt til ny president, og styrte deretter Argentina med jernhånd. Tusenvis ble arrestert. Tortur og henrettelser ventet mange. Lovverk og dommer hadde ikke særlig høy prioritet.
Én av dem som ble arrestert, var nordmannen Jan Engstrøm (35).
Bekymret mor
Arrestasjonen av Engstrøm hadde gått norske myndigheter hus forbi, hadde det ikke vært for den norske kvinnen som 22. august oppsøkte Torben Foss i ambassaden. Hun presenterte som Jan Engstrøms mor, og fortalte bekymret at ukjente menn hadde dukket opp hjemme hos Engstrøm dagen før og tatt ham med seg. Siden hadde ingen sett ham.
For den unge diplomaten var påskuddet for pågripelsen underordnet. Én ting fremsto som viktigere enn noe annet: Å finne Engstrøm. Og se ham med egne øyne. Og sørge for at militærjuntaens øyne registrerte at den norske ambassaden og Engstrøm hadde sett hverandre fysisk. Og det hastet:
− Jeg hadde vært på ambassaden i ett år, så jeg visste litt hvordan ting fungerte etter kuppet. Det var helt avgjørende å se Engstrøm i live. Bare jeg fikk se ham, kunne de ikke ta livet av ham, sier Torben Foss i dag.
Først året etter skulle verden få se bilder av sørgende mødre med bilder av sine savnede fra Maiplassen halvannen kilometers spasertur unna den norske ambassaden. Men Torben Foss var for lengst klar over at mange mennesker forsvant sporløst i Argentina. De fleste av dem dukket aldri opp igjen.
Våpen under gulvet
Det første Foss gjorde, var å dra til Engstrøms adresse. Ganske raskt innså Foss hva slags utfordring han hadde fått i fanget.
− Jeg ringte på. Døren gikk opp og en maskinpistol ble stukket ut, forteller Foss.
I andre enden av pistolløpet sto en representant for det ordinære politiet.
− Jeg presenterte meg og gikk inn for å snakke med politioffiseren. Inne hadde de gravd opp gulvet i stuen. Under gulvet hadde de funnet en mengde våpen. Det var Kalasjnikov og Schmeisser maskinpistoler, halvautomatiske våpen samt masse ammunisjon.
Foss grep til improvisasjonens kunst:
− Jeg sa det var en våpensamling og ikke noe som var tiltenkt undergrunnsbevegelsen. Det er jeg i grunnen ikke så sikker på at var riktig, innrømmer Foss i dag.
Stiller opp
Når en norsk statsborger forsvinner, så gjør selvfølgelig ambassaden det den kan for å finne igjen vedkommende. Det tror jeg ville skjedd over hele verden.
Torben Foss forteller at utenrikstjenesten alltid agerer raskt dersom den får vite om nordmenn som blir arrestert i utlandet, slik som Jan Engstrøm og senere Joshua French.
− Jeg tror mange nordmenn har havnet i trøbbel i utlandet, uten at noen har merket det.
Ifølge Foss er det viktig for utenrikstjenesten at demokratiske rettsprinsipper blir fulgt.
− De som havner i trøbbel i Frankrike, hvor rettsprosessene er lik våre egne, skaper lite oppstyr i utenrikstjenesten. De vil få et minimum av hjelp. Den kongolesiske og argentinske militærdomstolen var imidlertid noe annet.
Nordmenn på feil sted, vil altså prioriteres uavhengig av om de har urent mel i posen, ifølge Foss.
− Dette er oftest ikke helt uskyldige mennesker som tilfeldig er stoppet på gaten. Det ligger likevel utenrikstjenesten nært å gjøre det de kan. UD står alltid klar til å hjelpe, uavhengig av hva de er mistenkt for, ifølge Foss.
Bløff-beredskap
Mens Foss var inne i huset, jobbet ambassadens sjåfør og Foss’ nære medarbeider, Ovidio Perez, ute i nabolaget. Han ringte på dører og forhørte seg. Ganske snart fikk Perez et bilde av hva som hadde skjedd da 14 tungt bevæpnede menn oppsøkte boligen til Engstrøm. På tidspunktet hvor Engstrøm ble hentet, sto det flere lastebiler parkert utenfor. På bilsidene sto det 1. armékorps. Avdelingen hadde sitt hovedkvarter i Buenos Aires og var en militær enhet, underlagt juntaen.
Foss sin mistanke hadde blitt bekreftet. Diplomaten innså at det måtte handles raskt i egenskap av å være ambassadens fungerende charge d›affaires.
− Jeg linet opp den bortreiste ambassadørens bil, en svær Ford Fairline, tok på meg mørk dress, og oppsøkte kommanderende general, forteller han.
Foss selv tok sine forholdsregler. Før han gikk inn på en adresse eller dro i et møte, ga han sjåføren Ovidio Perez rutinemessig et klokkeslett. Om ikke Foss kom tilbake innen dette tidspunktet, skulle Perez umiddelbart dra til den Britiske ambassaden. Der hadde Foss alliert seg med en britisk kollega som straks ville etterlyse ham.
Foss ønsket imidlertid ikke å møte junta-generalen tomhendt.
På den unge diplomatens kontaktliste sto flere korrespondenter til flere store internasjonale medier, blant dem amerikanske Newsweek og franske Le Monde. Foss visste at militærjuntaen var nervøse for internasjonalt press, særlig fra USA. Foss kontaktet korrespondentene som begge aksepterte at Foss brukte dem som brekkstang.
Foss spilte høyt. Trusselen om ventende internasjonal presseomtale var en bløff.
Det lå ingen redaksjonelle beslutninger om å dekke saken. Ingen av korrespondentene hadde engang hørt om den før Foss tok kontakt.
Forslått
Møtet på generalens kontor var en selsom opplevelse, erindrer Foss:
− Jeg sto der i et stort kontor med fem til ti stabsoffiserer rundt meg. Alle ga inntrykk av at de ikke visste noe, inntil jeg nevnte dette med Newsweek. Da snudde hele stemningen i rommet. Det ble flakkende blikk. Det husker jeg veldig godt.
En av de yngre offiserene sa plutselig at han hadde hørt om en nordmann som satt fengslet i politihovedkvarteret i Buenos Aires. Offiseren plukket opp en telefon, og kort tid etter ble mistanken bekreftet.
− Jeg sa jeg ville dra rett ned dit for å se hvordan det sto til med ham.
På politihovedkvarteret bekreftet de at Engstrøm befant seg hos dem. Foss måtte imidlertid vente tre-fire timer før han fikk treffe nordmannen. Da han omsider møtte nordmannen, forsto han grunnen til ventetiden.
− Han var temmelig medtatt. Han hadde blitt grundig slått, men de hadde fått lappet ham litt sammen. Det var nok derfor jeg måtte vente så lenge.
Foss hadde lyktes i første del av operasjonen. Han hadde sett Engstrøm i live.
Nå gjaldt det å holde liv i ham.
Møte i trappen
Etter ett av besøkene hos generalen i 1. armékorps, sto plutselig en ukjent mann i trappen og sperret veien for den unge norske diplomaten. Mannen presenterte seg som aktor ved militærdomstolen og kunngjorde sin strategi for rettssaken mot Jan Engstrøm: «Jeg har tenkt å legge ned påstand om dødsdom».
− Jeg ble stiv som en påle, og tenkte, er det mulig? Så begynte jeg å argumentere − lynraskt.
Foss trakk frem argumentene han visste juntaen fryktet mer enn noe annet. Utenlandsk presse. Særlig USA, og Newsweek. Foss lovet den ukjente mannen massive, internasjonale reaksjoner mot regimet, dersom de tok livet av Engstrøm.
− Som svar på min tirade spurte han plutselig: «Hva kan dere leve med da?» Da sa jeg et tall under ti. Han tilbød meg 11 års fengsel. Jeg svarte ikke på de 11, men tenkte at det viktigste var at han ikke fikk dødsstraff. Så fikk vi heller jobbe for å få Engstrøm ut før.
Amatør-forsvarer
Vi Menn dekket historien om den arresterte Jan Engstrøm da saken dukket opp i 1976. Ifølge Torben Foss, var dette til stor hjelp for hans videre arbeid.
− Fordi Vi Menn skrev om det og det hadde blitt en sak i Norge, ble det stilt ressurser til disposisjon.
Også VG dekket saken.
UD kom på banen, og Foss samarbeidet tett med dem fra sin base på ambassaden i Buenos Aires.
− Med penger fra UD klarte vi å lage et forsvar for Engstrøm.
Engstrøms videre skjebne hvilte nå i hendene på en militærdomstol. For den juristutdannede Foss fremsto ikke domstolen akkurat som en garantist for rettssikkerheten: Forsvareren som Engstrøm fikk oppnevnt var en lege. Aktor var en kaptein i luftforsvaret. Ingen av dem var jurister. Det norske utenriksdepartementet ga Engstrøm økonomisk støtte for kjøp av juridisk bistand. Torben Foss fikk selv ikke overvære rettssaken.
− Vi ga forsvarer-legen dokumentasjon som vi ba ham lese opp i retten. Dette var skrevet av dyktige, modige jurister fra Buenos Aires. Men anklagene juristene skulle argumentere mot, var voldsomme.
Under pågripelsen 21. august 1976 var Engstrøm mistenkt for å ha besørget 10 000 maskingeværer til en venstreorientert geriljagruppe, sammen med seks andre personer. Ytterligere tre tiltalte kom til før saken kom opp for retten i 1977.
Dommen lød på elleve år. Nøyaktig det samme som tilbudet i trappeoppgangen. Ifølge Foss; et godt bilde på rettssikkerheten som ble budt de politiske fangene til juntaen.
− Hadde aktor bedt om dødsstraff, ville han nok fått det. Det var presset fra utenlandske medier som reddet situasjonen. Særlig Newsweek i USA, men også fra Vi menn i Norge, sier Foss.
Etter over syv år i argentinsk fangenskap, ble Jan Engstrøm løslatt 3. desember 1983, samme år som de militære mistet makten etter nederlaget mot Storbritannia i Falklandskrigen. Noen uker før jul landet Engstrøm på Fornebu. Engstrøm bosatte seg senere i Oslo og døde i 2003.
Alternativet kunne fort blitt et annet: I ettertid har tidligere argentinske offiserer bekreftet at opposisjonelle ble dopet ned, tatt opp i militærfly og kastet levende ut over Atlanterhavet. Dødsflyene inngikk i «Operasjon condor» der anslagsvis 30 000 mennesker døde i hendene på torturister og agenter fra en rekke land i Sør-Amerika.
Mysteriet Jan Engstrøm
Den egentlige historien bak våpnene som ble funnet under stuegulvet til Jan Engstrøm ble aldri endelig avslørt.
Engstrøm selv ga flere forklaringer. Den første var at våpnene var ment for de opposisjonelle, og at han handlet med våpen for pengenes skyld. Denne tilståelsen la grunnlaget for den senere rettssaken mot ham. En slik innrømmelse, gitt under avhør i et argentinsk fengsel i juntatiden da tortur var dagligdags, har imidlertid sine svakheter.
I et senere intervju, gjort i 1995, hevdet Engstrøm at han ble arrestert fordi han visste ting han ikke burde vite. Engstrøm hadde en fortid som livvakt for den Argentinske obersten Ante, og hevdet han i denne perioden fikk kjennskap til disse tingene. Engstrøm utdypet aldri hva «tingene» dreide seg om.
Den tidligere diplomaten Torben Foss har sin egen formening om hva som var den egentlige historien. Dette var også den Engstrøm fremholdt overfor Foss, som den riktige:
Allerede før militærkuppet i Argentina jaktet politi og militære på venstreradikale grupper. Politiet og militæret hadde tjenestevåpen med kaliber 11,2 mm, et kaliber bare de brukte.
Frem til de militære grep makten, hadde Argentina en fri presse. Når lik dukket opp med kulehull i dette kaliberet, pekte pressen derfor mot politiet og militæret. Engstrøm tilbød seg å lage våpen i det langt vanligere 9 mm kaliber, noe som ville skjule at politi og militære sto bak likvidasjonene. Engstrøm fikk kontakter til offentlige våpenkjøpere gjennom sin jobb som livvakt for oberst Ante.
Etter kuppet forsvant politiets og militærets behov for diskrete våpen til likvidasjoner. Pressen var kneblet, og juntaen kunne gjøre som de ville. Og oberst Ante turte ikke å fortelle sannheten om våpenproduksjonen til sine overordnede, selv om Foss prøvde å presse ham.
Denne saken ble første gang publisert 29/06 2021, og sist oppdatert 02/12 2022.
