Den helt spesielle gården er ukjent for mange
Har du hørt om steinhusene i Valevåg? Selv for mange vestlendinger er praktgården – som fortsatt er i drift – ukjent.
Mellom Valesfjellet og Bømlafjorden i Sveio ligger det et helt spesielt gårdstun.
Steingjerder maler grå linjer gjennom det grønne kulturlandskapet, eldgamle trær troner på beitene og smale grusveier svinger seg mellom 18 store og små hus, der steinhellene hviler tungt på takene.
Einstadbøvoll Gård i Valevåg har vært heimen til tre generasjoner Blytt, siden oldefaren kjøpte stedet i 1929.
Gården er i full drift og ikke et museum, som en kanskje skulle tro.
Se bildegalleri av stedet nederst i saken.
Konstant restaurering
– Jeg tok over drifta av gården i 1992, men hadde allerede deltatt i drifta i mange år. På dette tidspunktet var det et stort restaureringsbehov på de minste husa i tunet; det ble restaurert tak på flere bygninger. Vi søkte midler som dekka inntil 35 prosent av kostnaden. Seinere økte satsene, sier Andres Blytt.
Gårdsbruket han overtok, ble freda av Riksantikvaren allerede i 1923 og er et konstant restaureringsprosjekt. I tillegg driver han et moderne gårdsbruk med kjøtt- og melkeproduksjon med god hjelp av familien.
– Nabohuset kom for salg noen år før jeg overtok. Det var greit for oss å kjøpe denne eiendommen, for den ligger så tett på tunet. Huset blei renovert i 1996 og påbygd seinere, sier Andres som flytta inn dit med familien sin.
Les også: Norges nest største tre er majestetisk og sagnomsust
Bolighusa i tunet var alle bebodde på denne tida, og kårfolket, Margit og Jon Blytt, og broren Ivar bor stadig i hver sine hus på gården.
Men hvem bygde opp denne staselige gården, og hvor kom all den flotte skiferen fra?
Bli med en tur bakover i historien, til den tida Norge nettopp har blitt løsrevet fra Danmark og delte konge med Sverige. Ved inngangen til 1800-tallet var vi et fattig bondesamfunn. Omtrent 80 prosent av 883 000 nordmenn levde av jordbruk, fiske eller skogbruk, og ni av ti bodde på landsbygda.
Husa var vanligvis lafta med torvtak, eller bygd med plank og reisverk. På Vestlandet var det vanlig med klyngetun der fire–fem brukere samla husene sine. Men på Einstadbøvoll stiller en kar seg opp på en haug og skuer utover eiendommen han nettopp har kjøpt.
Les også: Da Therese kom hjem og ble møtt av dette synet, fikk hun en idé
Et livsverk
Sjømannen og prestesønnen Ole Georg Olsen har nylig vendt tilbake til gamlelandet, etter seks år til sjøs i Spania-traktene, mens Napoleonskrigene herja. Han har kjøpt seg gårdsbruk på Valestrand. Det står dårlig til med både husa og engene, men noen få bygninger er lappet på, slik at han og familien kan bo tørt til de nye planene er gjennomført.
Han ser det for seg, det nye huset oppe på haugen og hagen med vakker utsikt ned mot sjøen.
Da han tok til å grave ut tomta, kom han over skiferstein, mengder av skiferstein. Brytingen av skifer skulle få stor betydning for gården og gir gode inntekter den dag i dag. Skifer ble derfor brukt overalt på gården, på hus og tak og i to kilometer med steingjerder.
I perioden 1816–1868 tar gårdsbruket formen det har i dag. Både byggestil og organisering av bygningene er særegen og ligner ingen andre gårder, verken i nabolaget eller ellers i landet, skriver Magnus Skåden i sin bok om Einstadbøvoll. I alt 20 hus ble bygd i Ole Georg Olsens tid, 18 står igjen.
– Dette er det første huset Olsen fikk bygd i 1820. Det er i kjent vestlandsk stil. Her har foreldrene mine bodd siden 1964. Det meste av tunet står som det ble bygget først på 1800-tallet. Det er kun driftsbygning med siloer som har kommet til på 1980-tallet, sier Andres.
Olsen selv bodde her til han døde i 1868, til tross for 11 barn, ble stedet solgt ut av slekta samme året.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Fascinasjon for det spanske
Et lunt uteområde mellom husene, en patio, med skifer på bakken, har nettopp blitt gravd fram når vi besøker gården. Patio betyr gårdstun på spansk. Det brukes ofte om et avgrensa uteområde som gjerne ligger inntil en bolig, hvor en møtes eller spiser sammen. Disse er det flere av på Einstadbøvoll.
For det skulle vise seg at Olsen hadde studert den spanske arkitekturen inngående under sin tid til kais i Malaga. Han må også ha skaffet seg kunnskap om både smedyrket, jordbruk og planteavl der.
– En får en særlig følelse av spansk byggetradisjon i det indre tunet, med hvitkalket hus og trange smau, sier Andres.
Olsen har også skjelet til de vestnorske klyngetunene.
– Det er mange små grønne lommer, avgrensa av de mange gårdsbygningene. Disse små og lune lommene ble brukt til oppholdssteder der folka på gården møttes, lekte, spiste sammen og holdt selskap på fine dager. Om en går gjennom tunet, ser en hager og hellelagte plasser i ulik størrelse. Noen er tilrettelagt som oppholdssted, andre indikerer høyere fart og kortere opphold. Slik har disse stedene blitt brukt både før og nå. Strukturen er på mange vis lik det typiske klyngetunet du finner på Vestlandet og i Nord-Norge, skriver Turid Skåden. Hun studerte stedet som en del av en oppgave på Arkitekthøgsskolen.
Les også: 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot
Nordpolen og Sørpolen
Sola skinner fra skyfri himmel i dag, et enormt kastanjetre lager skygge for kyra ute på beitene. Og katten viser vei til lysthus og fordums festplasser. Olsen var fascinert av både den engelske landskapshagen med sine lysthus, den dramatiske barokkhagen og den geometriske renessansehagen med strikte linjer og former.
Kvadrat, rektangler, ovaler og sirkler satte derfor rammene for hagen. Han satte opp lysthusene Nordpolen og Sørpolen på hver side av våningshuset. Og fikk lagt steingarder på opptil 1,80 meter i høyden.
I dag er kulturlandskapet med de store inngjerdede hagene og de høye steingjerdene delvis freda. Familien Blytt og de 16 melkekyra har utsikt til gamle trær, markerte portsøyler og oppmurte platå som har blitt lagt for å utnytte arealet best mulig.
Hvordan er det egentlig å eie og drive en gård der så mye er verna eller freda?
– Det er stas å eie et så spesielt gårdstun. Å drive landbruk i slike omgivelser går også greit, selv om noen trange porter gir utfordringer. Det at tunet er freda av myndighetene, gir tilgang til midler når noe skal restaureres. Det er 18 bygninger som skal holdes ved like. En blir aldri ferdig.
Se flere bilder fra gården nederst:
er et kostbart arbeid, men midler fra kommune og fylke dekker det meste.
