10 ÅR ETTER «DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU»
Å besøke Yvonne og Ole-Jacob er som å reise med tidsmaskin. Nå flytter de til Nice
Ole-Jacob og Yvonne bytter ut hest og plog i Valdres med urban leilighet i Sør-Frankrike.
De pløyer potetåkeren på gamlemåten med hest og plog, melker kuene for hånd, og er langt på vei selvforsynte med mat.
En slags kjerrevei på 100 meter gjennom tett skog leder opp til småbruket. Bakken er såpass bratt at man kjenner det bra i beina når man trasker oppover.
Når den idylliske plassen åpenbarer seg med sitt storslagene utsyn, føles det som man har gått hundre år tilbake i tid.
Her finnes hverken traktor eller kjeldress fra Felleskjøpet.
I 26 år har ekteparet Ole-Jacob Christensen og Yvonne Tonnaer drevet det økologiske småbruket Vikabråten i en dalside i Vestre Slidre, et par mil nord for Fagernes i Valdres.
Snart skal den 25 år gamle fjordingen Blakka bli pensjonist. Yvonne og Ole-Jacob selger bruket og flytter til Nice.
Les også: (+) Bygget hytte på kanten av et stup
Møttes på franskkurs
Vi sitter i den vesle stua der det foruten en 1960-talls sofa er lenestoler, vedovn og et hjemmekontor med PC. Veggene innvendig har stående panel i heltre.
- Tradisjonelt drevet småbruk i Vestre Slidre, 290 kilometer nord-vest for Oslo.
- Bruket har siden 1994 vært eid av Ole-Jacob Christensen og Yvonne Tonnaer.
- Yvonne fra Nederland er aktiv i Småbrukarlaget, synger i kor, og har vært museumsguide på Fagernes.
- Ole-Jacob fra Asker har verv lokalt i MDG, og har skrevet en rekke artikler og debattinnlegg i bl. a. Klassekampen, Radikal Portal og Nationen.
Men tiden går uansett. Tikk, takk, ding, dong. Det opptrekkbare vegguret tikker i bakgrunnen. Ellers er det helt stille.
Da Ole-Jacob var liten hadde han ikke spesielt lyst til å bli stor. Han ville ikke ha et kjedelig liv.
– Jeg hadde ingen konkrete planer, men jeg ønsket å bruke alle deler av meg selv. Jeg tenkte på å bli los og være på sjøen, sier Ole-Jacob.
Da Yvonne vokste opp i Eindhoven i Nederland, likte hun språk, reiser, og det å møte mennesker. Faren hennes drev et reisebyrå, men hun ønsket ikke ikke å overta. Hun hadde onkler og tanter som hadde hester, og drev med sprangridning.
Yvonne og Old-Jacob møttes sommeren 1980 på et franskkurs i nærheten av Nice.
De reiste rundt sammen og ble kjent med hverandre, men hadde ikke i utgangspunktet noen gårdsplaner. Det kom senere.
Les også: Ti småbruk til under 2 millioner
Ville klare seg selv
Begge begynte å studere i den nordfranske byen Lille, som tidligere var en viktig industriby. Ole-Jacob kaller det en by som nesten aldri tok slutt.
– Når du endelig kom ut av byen gjennom trafikkmaskinen og hele helvetet, var det flatt med potetåker, veier og høyspentmaster.
- I 2011 ble livet på Vikabråten skildret i NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
- Programleder Oddgeir Bruaset spør om hvordan det oppleves å dra med fjordingen Blakka på Heimstølen og hente høy: - Om vinteren er det en koselig tur selv om det blir 20 lass. Det er mange arbeidstimer, men først og fremst er det en fin tur, sier Ole-Jacob.
- Imidlertid har de ikke levd helt uten moderne teknologi: Ole-Jacob sier i programmet at han ikke bruker traktor selv, men at han iblant leier traktorhjelp til å kjøre høy den drøye milen fra fjellstølen på 1000 moh. til Vikabråten på 460 moh.
- Yvonne forteller at hun har skaffet tre frysere og kanskje skal kjøpe flere: - Når man driver med grønnsaker, bær, pølseproduksjon, osv., er man nødt til å ha fryser, sier Yvonne i NRK-programmet.
Avmakten i industrinedleggelse og arbeidsløshet gjorde inntrykk på Ole-Jacob.
– I gata der studentboligen vår lå, var det et kontor der arbeidsledige kunne hente en potetsekk. Så dyp var fornedrelsen.
Ole-Jacob ønsket ikke å komme i en slik avhengighetssituasjon. Dessuten ville han leve i kontakt med naturen. Han ble klar over hvor viktig naturen var for ham.
Fra 16 års-alderen ønsket Yvonne å bosette seg i Frankrike.
Hun søkte på mange jobber uten å få napp. Selv om hun foretrekker sol og varme, klarte hun likevel å se mange gode sider ved Norge, som naturen og det egalitære samfunnet. Det unge paret bodde i en leilighet på Marienlyst i Oslo.
I 1993, da de begynte å se seg om etter småbruk, var eiendomsmarkedet noe helt annet enn i dag. Noe boligmarked på internett fantes ikke.
De averterte i papiraviser, og så først på steder som ikke lå for langt unna Asker, der Ole-Jacobs foreldre bodde.
Les også: Flyttet fra 350 til 106 kvadrat
Den frie bonden
Vikabråten er nevnt som husmannsplass i dokumenter fra 1801. Da husmannen kjøpte seg fri i 1926 ble det fart på gårdsdriften. De dyrket mye jord, bygget driftsbygning samt hus og uthus på de to stølene som hører til bruket.
– Den frie selvstendige bonden fikk utfolde seg. Det er fint å tenke på, sier Ole-Jacob.
Yvonne og Ole-Jacob fikk en datter og en sønn som vokste opp på Vikabråten. Imidlertid har barna gjort byfolk av seg.
– De synes at de har hatt det veldig fint her. De fikk være med på alt fra slakting og partering av dyr til vedhogst, potetsetting og vedlikehold av hus. Selv om de har flyttet fra Valdres er begge barna våre glade i friluftsliv. Sønnen vår er en ivrig seiler.
- Ifølge Yvonne Christensen var bruttoinntekten på Vikabråten i 2019 ca. 400.000.
- Utgiftene var ca. 100.000.
- Netto skattbar inntekt var ca, 300.000.
- 2019 skal ha vært det beste året på Vikabråten noensinne, rent økonomisk.
Det bor 2127 personer i Vestre Slidre, som betyr at kommunen har flere hytter enn innbyggere. I dag er det 2702 hytter i kommunen, ifølge SSB.
Det skal ikke så mye til å skille seg ut i et så tynt befolket dalføre.
– Barna ble mobbet en del i oppveksten fordi en del i bygda snakket negativt om oss. Problemet for barna var ikke at vi ikke hadde bil, eller at vi jobbet med hest i stedet for traktor. Problemet var at en del folk ikke kunne akseptere det, sier Ole-Jacob.
– Hvordan er dere mottatt i bygda i dag?
– Det er sikkert delte meninger. Folk sier jo ikke ting direkte til en. Mange ser positivt på at det er drift her, mens andre har vanskelig for å tåle at vi tar andre valg enn dem selv, sier Ole-Jacob.
– I starten var det flere som sa at dette ikke kunne gå. Men senere var det en som sa til meg i koret der jeg er med, at vi ser at det nytter og at dere klarer det fint. Og folk liker at det er lys i vinduene, legger Yvonne til.
Les også: Meglernes triks for å fyre opp budrunden
Styrer livet selv
Ved første øyekast kan det se ut som Vikabråten sitter fast i «gamle dager».
Men kanskje lever dette paret egentlig forut for storsamfunnet i tid?
For eksempel er hjemmekontoret deres komponert av møbler laget mange tiår før hjemmekontor ble obligatorisk over hele Norge.
– Hva er frihet for deg?
– Det er å kunne stå opp hver morgen og planlegge arbeidsdagen slik jeg har lyst. Gjøre ting jeg kan stå inne for. Vi finner ut hvordan livet vårt som en helhet kan bli bra. Man har en mulighet til å styre livet sitt, sier Ole-Jacob.
Paret har aldri hatt gjeld på det lille gårdsbruket sitt. De har satt i stand hus og uthus med egen innsats.
– De fleste bønder er inne tredemøllen med å låne penger og bygge ut. Kanskje gjør de ikke det de helst vil bare fordi de må tjene penger til å dekke løpende utgifter, sier Ole-Jacob.
Yvonne legger til at de har valgt enkle, rimelige løsninger, og gjort nesten alt de kunne selv.
– Vi har kjøpt mye brukt og billig, fått hjelp av venner, hogd tømmer i skogen og saget selv. Vi har ikke søkt om pengestøtte, sier Yvonne.
Les også: (+) Sølvtyven er blitt styremedlem i gruveselskap
Et livsprosjekt
Paret ser på gården som et livsprosjekt, og forteller at de gjør ting etter hvert som de har tid og lyst.
– Presset er enormt fra politikere og Innovasjon Norge om at man skal bygge ut stort og gjøre som de sier. Når du har bygget ut, sier de at du må bygge ut mer.
– Innovasjon Noreg kjenner seg ikkje att i denne beskrivinga, og held seg til føringa frå Jordbruksavtalen og regionale styresmakter, skriver spesialrådgiver Kjell Bruvoll i en epost til klikk.no.
Inkludert de to stølene har småbrukerne mange bygninger og jorder over et stort område å holde i stand. For å unngå at dette skaper stress sier Ole-Jacob at man må justere ambisjonene og ikke gape over for mye av gangen.
- En støl er det samme som en seter, dvs. en liten "bondegård" som base for sommerbeite, melking og ysting (osteproduksjon)..
- «Støl» kommer av gammelnorsk «stǫðull» som har samme rot som «standa» i betydningen et sted der kyrne står mens de blir melket.
- Ordet finnes i ulike dialektvarianter som støl, støyl, stule, stil og staule.
- I tillegg til selve Vikabråten, har Yvonne og Ole-Christan en heimstøl på toppen av dalen og en langstøl på høyfjellet, der de jobber og bor i perioder, primært i sommerhalvåret. (Kilde: Wikipedia).
– Jeg synes ikke dette har vært noe problem. Det kan være at høy plutselig må inn før det er meldt en regnbyge. Enkelte stressituasjoner finnes, men det handler om gi katalogene fra Felleskjøpet og Ikea til papirinnsamling, sier bonden.
Les også: 30.000 gårdsbruk står forlatt
Kanskje en liten siesta
Yvonne forteller at søndagen og kveldene er fritid for dem.
Da skal de ha fri. Bortsett fra noe stell, melking og ysting. De har melkekvote, men leverer ikke en dråpe melk til meieriet, så alt må foredles.
Arbeidsdagen på bruket er mest hektisk i sommerhalvåret. De står opp klokken syv. Ole-Jacob går i fjøset og Yvonne gjør klart til ysting, og tar kalvestell. Det tar en times tid.
Deretter tar de seg god til å spise frokost og prate i tre kvarter. Om sommeren har de 2-3 frivillige som hjelper til.
– Vi er ute og arbeider med forskjellige ting. Vi tar inn poteter, hogger ved, kjører ut møkk, sår. Om vinteren drar vi iblant til stølen for å hente et lass med høy eller ved. Vi har god tid midt på dagen til å spise, og kanskje en liten siesta.
De spiser middag cirka kl. 17.00. Så er det en times tid i fjøset. På kvelden jobber de ikke noe utover det akutte.
– Alt går i ett. Regnskapet gjør vi selv. I tillegg er det salg, markedsføring, levere pakker på posten. Om sommeren er det en del stølsbesøk. Vi bruker alt for mye tid på papirarbeid, sier Yvonne.
Hun har lederverv i Småbrukarlagets kvinneutvalg. I tillegg til å skrive debattinnlegg i aviser holder Ole-Jacob franskkurs en gang i uken, for trivsel mer enn inntekt. Paret organiserer et par studieturer og språkkurs årlig til Frankrike.
– Når man planlegger å drive en gård må man vite hva man vil. Man må vite hvordan man kommer dit, rent praktisk. Man må ha en vilje til å gjennomføre og kjenne sine begrensninger, sier Ole-Jacob.
– Har hatt et rikt liv
På Vikabråten er de i motsetning til mange andre bønder ikke avhengige av kraftfôr.
Eldstekua gir 17-18 liter melk dagen bare på gress. Siden de satser på gressfôret ku har de valgt å produsere mest melk fra mai til desember. Ost har de til salgs året rundt.
Samtidig får de en del fri i vinterhalvåret, og når de reiser bort finner de en avløser.
Småbrukerne forteller at det gir mye glede å ha en variert arbeidsdag.
De er selvhjulpne på mange områder, og har forskjellige produksjoner: 250 solbærbusker, bringebær, med selvplukk i august og september. Melk gir dem rømme, smør og ost.
I dag har de fire melkekyr av dølafe, fire kalver, og den 25 år-gamle arbeidshesten Blakka. De leier ikke ut stølene via Airbnb, men har leid ut på åremål, i hovedsak til franskmenn.
– Jeg synes vi har har hatt et rikt liv, sier Yvonne.
Man kan lure på om de økologiske småbrukerne er de «samme personene» i dag som da de startet for snart 26 år siden.
Ole-Jacob sier at arbeidet på gården ikke har forandret ham.
Imidlertid kom han fra et boligfelt i Asker til en liten bygd, og han sier dette har lært ham en del om mennesker. Det sosiale livet er annerledes her enn i byen, mener han.
– Der jeg vokste opp har folk høyere utdannelse. På et lite sted må man samarbeide med ulike typer mennesker. Boligområder er mer sosialt homogene. Jeg har truffet mange mennesker i Småbrukarlaget som jeg setter stor pris på. Jeg har en mer variert omgangskrets enn jeg ville hatt som lærer i Asker, sier Ole-Jacob.
Les også: Små hytter med smarte løsninger
Må handle mer i Nice
– Kommer dere til å være mer frie i Nice?
– Både ja og nei. Vi kommer ikke til å ha de samme forpliktelsene hver dag. Men på den andre siden har vi venner i landbruket der nede, og vi vil få betalt i frukt og grønnsaker for å hjelpe til. Vi må handle flere varer i butikken enn vi må her. Vi blir avhengige av et større system.
– For meg er det et tankekors å gå på et vannklosett og bryte sirkelen. Det eneste fornuftige er at det man spiser går tilbake til jorda. Men den muligheten har vi ikke i en bygård, selv om det bygges nye toalettløsninger også i byene, sier Ole-Jacob.
Nice-leiligheten de eier ligger i en bygård fra 1800-talet, i nærheten av havnen der det tidligere har vært industri. Hvem som overtar Vikabråten gjenstår å se.
Paret er tydelige på at det ville vært uaktuelt å flytte til en forstad eller et boligfelt.
– En ting som er bedre med Nice er at vi bor ett minutt unna trikkeholdeplassen, så hvis vi blir skrøpelige er det bedre i Nice enn her. Det gir en frihetsfølelse, sier Yvonne.
Samtidig mener paret at både her på Vikabråten, så vel som i Nice, vil de ha det meste av det de trenger rundt seg. I motsetning til mange som bor i forstad, og må reise til kjøpesenter.
– Her er det tre kilometer til butikken. Det er bare å sette seg på sykkelen, sier avtroppende småbruker Ole-Jacob Christensen.
Etter intervjuet rusler vi rundt på tunet og skuer utover Vestre Slidre.
På nabobruket i den bratte dalsiden er gårdsdriften nedlagt for lenge siden. Nå ligger det en enorm grusfylling på eiendommen der det skal bygges garasje.
På en øy, noen hundre meter øst for Vikabråten, ligger Slidre fengsel med 25 innsatte og lavt sikkerhetsnivå. Ellers er det boliger og gårder her og der i det grønne landskapet.
Gårdsbruk legges ned
Ifølge SSB har antall jordbrukseiendommer i drift Vestre Slidre i perioden 2015-2019 gått ned fra 161 til 141.
I samme periode har jordbruksareal i drift ligget ganske stabilt i kommunen.
Småbruksforsker og geograf Frode Flemsæter er forskningsleder ved Ruralis (Institutt for rural- og regionalforskning).
Han har ikke detaljkunnskap om Vestre Slidre, men opplyser at det ikke er unikt for kommunen at man ser en såpass betydelig nedgang i antall gårdsbruk.
– Nedgangen i antall bruk i Vestre Slidre fra 2015-2019 er på 12,4 prosent, mens for landet som helhet er tallet for samme periode en nedgang på 7,3 prosent. I Oppland var nedgangen på 8,2.
– Det avvikles forholdsvis flere små gårdsbruk enn store, så når vi ser at nedgangen i Vestre Slidre er større enn både i fylket og landet som helhet, så antar jeg at det skyldes at det er relativt mange små gårdsbruk i Vestre Slidre, skriver Flemsæter i en epost til klikk.no.
Les også: Sherpatrapper i Norge
– Gårdene er lette å selge
Jordbruksrådgiver i Vestre Slidre kommune, Anne Marie Mørstad, bekrefter at det blir stadig færre gårdsbruk i drift.
– Vi er nede på rundt 40 melkeprodusenter i kommunen. Seks forsvinner i år. Dette har å gjøre med sammenslåing. De små klarer seg ikke, og neste generasjon vil ikke ta over.
Mørstad sier at det finnes prosjekter fra Innovasjon Norge ment å løfte landbruket lokalt. Valdres Næringshage og diverse tilskuddsordninger har vært brukt lenge for å veilede bønder.
– Men det hjelper lite når politikken i Norge er fokus på store enheter. De store inntektene fra kommunene i Valdres kommer fra hytteøkonomi.
Hun sier at Vestre Slidre var med på prosjektet Huga på gard, som koblet ledige gårder med kjøpere.
– Det var veldig positivt. Det er lett å selge gardene, og stølene er populære. Men spørsmålet er om de kan drive med dyr.
Mørstad sier at hun har kjent Yvonne og Ole-Jacob lenge.
– De har gått veldig greit inn i bygda. De har fått folk til å se at det går an å drive på en annen måte, men samtidig er det veldig hardt fysisk arbeid, sier Mørstad til klikk.no.
Denne saken ble første gang publisert 19/11 2020, og sist oppdatert 03/12 2021.
