Som ny etter 67 år i havet
Nytt liv for "Gul 3"
I 1943 overlevde en tysk jagerpilot med nød og neppe en nødlanding i Risværsundet. Nå fremstår vraket som nytt etter 40 000 timers restaureringsarbeid.
De tre Messerschmitt Bf 109 jagerflyene hadde base på Lade i Trondheim og var på vei nordover i lav høyde over havet da ett av dem plutselig fikk motorproblemer, skar ut til siden og stupte nedover. Rett før det traff vannflaten i Risværsundet nord for Vikna, klarte piloten, Günther Seraphim, å rette opp flyet.
Nødlandingen virket kontrollert. Men straks vannspruten la seg, dro den tunge motoren flyet ned med nesen først.
Kjempet i vannet
Peder Blikø var et av øyenvitnene til havariet 24. mars 1943. I et intervju med bladet Dykking i 2009 beskrev han opplevelsen han ble vitne til som 25-åring. Hans mor Olette og den yngre broren Birger befant seg på Blikøya, mye nærmere enn der han selv sto. Det ble de som fikk en båt på vannet og rodde ut i all hast mot stedet der flyet forsvant.
Da de nærmet seg, så de piloten som kjempet i det kalde vannet. De visste ikke om han var alliert eller tysk, men moren var aldri i tvil om at de måtte hjelpe.
– Han har en mor han også, sa hun til broren min mens de rodde utover, fortalte Peder Blikø.
Slo piloten
Den unge tyske piloten fortalte i ettertid at han hadde hatt problemer med å få opp den tunge cockpithetten. Flyet var allerede langt under vann da han klarte å presse seg ut av den trange cockpiten. Nå hadde han lite krefter og var på nippet til panikk da Olette og Birger nådde frem med færingen. Han holdt så hardt i relingen at Olette var redd for at han skulle velte den lille båten. Hun slo ham resolutt over fingrene med øsekaret før hun og sønnen fikk snudd den iskalde piloten over på rygg og dratt ham om bord.
På land fikk han tørre klær før han ble hentet av en båt fra det tyske hovedkvarteret i Rørvik. Noen dager senere kom han tilbake med takkegaver i form av schnaps og tobakk med et tysk team som skulle heve flyet. Vraket lå imidlertid for dypt, og de klarte ikke å finne det.
Først sank flyet i dypet, og deretter inn i glemselen.
67 år på dypet
Men historien rundt nødlandingen levde videre blant øyenvitnene. Midt på 1980-tallet nådde den dykkermiljøet da en gjeng entusiaster fra Folla Dykkerklubb begynte å lete på stedet med ujevne mellomrom. Først i 2009 ble vraket funnet med undervannsrobot der det sto rett opp og ned med nesa ned i mudderet på 67 meters dyp. Året etter ble det berget etter 67 år under vann i en vellykket hevingsoperasjon.
Dermed kunne Luftforvarsmuseet, som er en del av Norsk Luftfartsmuseum i Bodø, gå i gang med det møysommelige restaureringsarbeidet av det berømte krigsflyet.
Selv om Bf 109 ble fremstilt i nesten 35 000 eksemplarer under krigen, finnes det bare en håndfull restaurerte eksemplarer i dag.
Messerschmitt Bf 109
Bf-109 er jagerflyet som er bygget i flest eksemplarer
(33 984+842 lisensbygde) noensinne. Det ble vist offentlig første gang under olympiaden i Berlin i 1936 og utgjorde ryggraden til Luftwaffes jagerdivisjon frem til 1945. Det fortsatte i tjeneste for blant annet det spanske luftforsvaret helt frem til 1965.
Bf 109 hadde høyest antall luftseire av samtlige jagerfly under 2. verdenskrig med nesten 15 000 nedskytinger, de fleste på østfronten. 105 Bf 109 piloter hadde en «score» på minst 100 nedskutte.
Lengde: 8,95m
Vingespenn: 9,9m
Toppfart: 620 km/t på 8000m høyde
Motor: Daimler-Benz DB 606 A invertert V12, 1475 hk
Utfordring
Messerschmitten hadde klart seg relativt bra etter alle årene i saltvann. Allikevel hadde flyentusiastene et enormt tålmodighetsarbeid foran seg.
– Uten den ulønnede innsatsen hadde det ikke gått. Vi betalte bare for kaffe. Ingen har råd til å betale timelønn for 40 000 timers restaureringsarbeid, forteller sjefen for Luftforsvarsmuseet, major Anders Utgård.
Selv om tilstanden til vraket var bra nok til at man kunne lese markeringene, deriblant det gule tretallet på skroget, hadde korrosjon spist opp alt av duk og magnesium, mens aluminiumshuden var blitt sprø som knekkebrød. Stålet i motoren var derimot i bra tilstand.
– Alt har vært en utfordring. Det laminerte panserglasset i cockpitvinduet krevde for eksempel ett år i acetonbad å få fra hverandre og rense glasslagene. Jeg har stor respekt for tålmodighetsarbeidet som er blitt utført, sier Utgård.
Fremstilles på nytt
Jobben skulle ta 10 år. De første fire årene gikk med til å plukke flyet fra hverandre. Men denne uken blir flyikonet hovedattraksjon når utstillingen «Krig og fred» åpner på Luftfartsmuseet. Flyet blir en del av en større utstilling om hvordan fly endret krigføringen, og følgene av luftkrig og bombing.
Til våren skal det flyttes og bli en del av den permanente samlingen i den militære delen av museet. Det skal aldri i luften mer, ambisjonen har i stedet vært å få gjenskapt det så nøyaktig som mulig ned på detaljnivå.
Noen deler, spesielt de av lær og skinn, måtte fremstilles på nytt, mens Bf 109-deler som museet hadde i samlingen fra før også har gjort nytte for seg. Sammen med original motor anslår Utgård at 25–30 prosent av Messerschmitten med kallesignal «Gul 3» består av originaldeler.
Flere uhell
Günther Seraphfim tilhørte Jagdgeschwader 5 som var navnet på den tyske jagervingen som opererte med jagerflyene Bf 109 og Focke-Wulf Fw 190 i Norge og Nord-Finland med tilnavnet
«Eismeer»(ishav).
Hun slo ham resolutt over fingrene med øsekaret.
Han var bare 21 år gammel da han nødlandet i Nord-Trøndelag. IV-gruppen, der han tjenestegjorde i staben, var forlagt på Lade flyplass hele krigen. I 1943 ble han registrert med flere uhell i Norge. Ved ett tilfelle slo han rundt med flyet under landing på Ørlandet, og ved et annet hadde han besvimt i cockpit under landing på grunn av bensindamp. Han fløy da som vingmann for jagergruppesjefen.
Etter dette er opplysningene sparsomme. En snau måned før freden kom, 10. april 1945, omkom han da han ble skutt ned med påfølgende krasj nær Schweringen syd for Bremen. Kroppen ble funnet ved siden av flyet.
Hvorfor det ble oppført i dødsattesten at han fortsatt tilhørte JG 5 er uklart, men det er en kjensgjerning at flere av Eismeer-pilotene ble tilbakekalt til Tyskland for å kjempe innbitt mot de allierte bombeflyene i
krigens sluttfase.
Store tap
En annen Eismeer-pilot var Walther Schuck som Vi Menn intervjuet fire år før han døde i 2015. Han beskrev tiden som tysk krigsflyger som en vinn eller forsvinn-tilværelse. De som klarte å holde angsten i sjakk til man opparbeidet seg livsnødvendig erfaring, klarte seg best.
Typiske oppdrag besto i å patruljere langs norskekysten mellom Bodø og Romsdal for å overvåke skipsfarten.
– Det var viktig å hindre fiskefartøyene i å dra for langt ut fra land slik at de kunne stikke til England, fortalte han.
Det var rolig tjeneste i forhold til å angripe russiske fly og allierte konvoier fra Petsamo nord i Finland (i dag Petsjenga i Russland) og Kirkenes.
kysten. Foto: Jagdgeschwader5und7.de
Motoren stoppet i luften
Der kjempet ofte 20–30 tyske fly mot en overveldende russisk styrke på 100–200 fly. Bare det å fly over fiendens ødemark og skulle finne tilbake til feltflyplassen med upålitelig navigasjonsutstyr under vekslende værforhold, var risikabelt. Skvadronenes tap under krigen var på minst 380 mann. Det var det dobbelte av oppsettingen til Eismeer-vingen, så utsiktene til å overleve var små.
De største jageressene fikk til gjengjeld god anledning til å samle på luftseire. Fire av JG-5 pilotene sto alene for 659 nedskytinger. Blant dem var vingsjefen Heinrich Ehrler med 208 og Schuck med 206 luftseire.
Hva som ble score for Günther Seraphim er ukjent. Men i dag vet man i det minste hva som var årsaken til havariet i Risøysundet i 1943. Under restaureringsarbeidet med motoren oppdaget man grove slitasjemerker i veivaksellagrene. Det tyder på at oljetilførselen sviktet helt til motoren skar seg og stoppet i luften.
Det er ikke ofte man kommer over en ulykkesårsak 70 år etter et havari.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 56 2020
Denne saken ble første gang publisert 22/10 2020.