Tjente millioner på bordell i Oslo
Gjemte nazi-skatt på krigskirkegård
Drama om smykker, pels og kontanter – og en gullbarre.
Bordellmamma Eugenie Lambel forsøkte å skjule en formue som hun tjente på å drive horehuset «Haus Sphinx» i Oslo. Men flere var ute etter skatten – som delvis ble gjemt på den tyske æreskirkegården.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.
Som en del av velferdstilbudet for tyske soldater i Oslo var «Haus Sphinx» offisielt underlagt militær kontroll, og Wehrmachts velferdstjeneste hadde ansvar for vakthold og sikkerhet.
Bygården i Dronningens gate var blitt rekvirert allerede i april 1940, men det var først i 1942 at tyskerne besluttet å opprette et bordell der. Grunnen til dette var frykt for at tyske soldater – som på dette tidspunktet talte 300.000–400.000 i et land med tre millioner innbyggere – skulle forgripe seg på norske kvinner.
LES OGSÅ: Slutt for flykjempen Airbus A380
Bordeller hadde gjennom alle år vært en fast bestanddel av det tyske militærvesenet og et naturlig innslag i enhver krig. De ble planlagt fra Berlin og som regel bestyrt av velferds- og sanitetsoffiserer.
Fra generalstabens side var det ønsket at seksuelle behov ble tilfredsstilt på et kontrollert sted. Gateprostitusjon førte til uønsket kontakt med lokalbefolkningen, og kunne gi muligheten for spionasje. Dessuten ville det være enklere å holde spredningen av kjønnssykdommer under kontroll.
Franske eksperter
Velferdsoffiser Hugo Bundle fikk oppdraget med å renovere og innrede lokalene i Dronningens gate 2, og sørge for å få hyret inn arbeidskraft.
Sommeren 1942 reiste han til Paris for å rekruttere franske prostituerte. Den første han ansatte var Eugenie Lambel, som ledet et bordell og hadde den nødvendige yrkeserfaringen for å bli sjef for Wehrmachts velferdstilbud.
LES OGSÅ: Forbløffende funn - åpnet 3500 år gammel sarkofag
Makkerparet Lambel og Bundle fikk med seg et dusin franske kvinner, som forpliktet seg til å reise til Norge for å utføre diagonale tjenester for den tyske vernemakten.
Et løfte om å kunne overføre deler av inntektene til Frankrike var tilsynelatende med på å gjøre Sphinx til en attraktiv arbeidsplass.
Norsk politi anslår at mer enn 120 franske prostituerte var innom Sphinx i løpet av krigen, og da Milorg slo til våren 1945 var det fortsatt rundt 30 kvinner igjen.
De var kjent fra bybildet i hovedstaden. De franske kvinnene flanerte gjerne på Karl Johan, iført dyre pelser og nylonstrømper i sko med tårnhøye hæler.
For selv om den offisielle betalingen ikke var mye å skrive hjem om, var det vanlig at klientene la igjen litt ekstra. Med stor trafikk, ble det tilsvarende fortjeneste. Med en øvre grense på 30.000 kroner i måneden, ble inntektene for høye til at kvinnene klarte å få alt ut av landet.
Våren 1945 var det åpenbart for alle at Tyskland kom til å tape krigen. Bordellmammaen Lambel ønsket å forsikre seg mot at fortjenesten fra virksomheten skulle gå tapt.
Hun hadde samlet en formue.
Den bestemte og tidvis arrogante generalen for en hærskare franske lakenarbeidere marsjerte ikke lenger rundt og ga ordre i hytt og vær. Mye kunne gå galt når den nye tiden tok over i Norge.
Hva skulle en stakkars innvandrer nå finne på for å beskytte seg og sitt?
Nervøs horemamma
Hun tok kontakt med den tyske velferdsoffiseren kaptein Hugo Bundle, som hun kjente godt, fordi det var han som hadde det formelle ansvaret for driften av bordellet.
Han forsikret henne at hun som fransk statsborger hadde lite å frykte. Bundle beroliget henne med at han skulle få plassert verdisakene hennes hos noen av sine norske kontakter. Slik forklarte han det i hvert fall et år senere overfor norsk politi.
Milorg fant mer enn nok av bevis for at virksomheten hadde vært lønnsom. I en garderobe fant politisoldatene store mengder med dyre pelskåper og kofferter fylt med det avisene omtalte som «antikviteter», inkluderte sølvbestikk, gull- og sølvringer, dyre kjoler, beltespenner i sølv, armbånd, sølvbegre, et større sølvfat, og et utskåret drikkehorn. Verdien ble anslått til nærmere 200.000 kroner.
Men det var mer. I Eugenie Lambels private gemakker kom Milorg over en dameveske med nærmere en halv million kroner i kontanter, og en bankbok som viste at hun hadde en million kroner på konto i Norges Bank.
Den offisielle etterforskningen tok brått slutt i juni 1945, da norske myndigheter utviste Lambel og de andre kvinnene til Frankrike. De fikk ikke ta med seg noe av formuen de hadde tjent i Norge.
Den hjelpsomme velferdsoffiseren Bundle oppsøkte en norsk pianist og journalist, som sa seg villig til å passe på 700.000 kroner – nærmere 14 millioner i dagens pengeverdi. I tillegg tok han imot et skrin med verdifulle smykker.
Dagen etter var krigen over, og hauptmann Hugo Bundel måtte – sammen med 350.000 andre tyskere – gå i krigsfangenskap. Men det varte ikke lenge før han sendte bud fra fangeleiren ved Sognsvann. Sommeren 1945 krevde han de deponerte sakene tilbake.
Den musikalske journalisten må ha vært en ærlig sjel – for alt tyder på at han faktisk ga tilbake alt som han skulle passe på.
Neste pengevokter skulle vise seg å være et dårlig valg, for han tjente ellers til det daglige brød ved hjelp av spekulasjoner på svartebørsen. Og med 600.000 kroner mellom hendene, var det ikke grenser for innkjøp av luksusartikler.
Slik ble det i hvert fall forklart til etterforskerne av saken.
Flere adresser i Oslo ble ransaket, og hos en av svartebørshaiens bestevenner dukket det sågar opp en hel gullbarre. Den skulle også stamme fra Haus Sphinx. Men kildene er uklare på hva som egentlig skjedde med den videre, og hvem som opprinnelig hadde eid den verdifulle gullklumpen.
Uansett, det meste av bordellmammaens formue var nå gått tapt.
Hugo Bundle hadde fremdeles litt igjen. Men hvem kunne han stole på, og hvor kunne kontanter og verdisaker stikkes unna på en trygg måte?
Som velferdsoffiser beholdt kaptein Bundle – blant annet – ansvaret for hagestellet ved tyske forlegninger og den store tyske æreskirkegården på Ekeberg. Dette medførte at selv om han offisielt satt internert, så kunne han bevege seg rundt omkring i deler av Oslo.
Et møte på Slemdal
Ett av stedene han hadde lov til å oppsøke, var det tyske gravferdskontoret på Slemdal, og dette benyttet han til å få arrangert et møte med en norsk hagearkitekt som han hadde kjent helt siden 1940.
Den gangen ble vedkommende hyret inn for å stelle tyske krigsgraver og levere gartnertjenester til tyske anlegg. Siden hadde nordmannen tjent godt på kontakten med den tyske velferdsoffiseren.
Nå var det imidlertid gått to uker siden frigjøringen, og rollene hadde endret seg. Bundle ville vite om gartneren kunne tenke seg å passe på 100.000 kroner til han slapp ut. Han nevnte ikke hvor det store beløpet stammet fra.
Bundle fortalte at konvolutten med penger var hans egen private eiendom, men han fryktet at norske myndigheter kunne beslaglegge dem. Han hadde også med seg boksen med smykker, men denne valgte han å beholde.
Etterpå tok han med seg boksen opp til den tyske krigskirkegården på Ekeberg.
Siden han i fem år hadde vært ansvarlig for det digre anlegget, må vi gå ut fra at kaptein Bundle var godt kjent og at han ikke hadde problemer med å finne et passende gjemmested – antagelig i ett av de elegante små murhusene som var plassert til ulike formål på det store området.
Opp i røyk(?)
Etter møtet med tyskeren, tok nordmannen med seg pengene til kontoret sitt, hvor han la dem i pengeskapet. Problemet som nå oppsto, var at politiet i juli 1945 begynte å etterforske firmaet hans for økonomisk landssvik.
Det ble derfor satt under offentlig administrasjon og i løpet av kort tid ble det klart at et underskudd på 50.000 kroner sto i regnskapene og blafret høyt og truende. I denne situasjonen, ble det alt for fristende å tenke på innholdet i Bundles konvolutt. Nå var det også gått veldig lang tid siden tyskeren hadde latt høre fra seg, resonnerte gartneren.
Etterpå forklarte han overfor politiets etterforskere at pengene ble værende i safen til langt utpå høsten. Han led forferdelige samvittighetskvaler, påsto han, og hevdet at han flere ganger overveide å gå til politiet med dem.
Men han turte ikke, like lite som han våget å ta ut penger til å dekke underskuddet i firmaet – blant annet slik at de ansatte omsider kunne få utbetalt lønn som de hadde ventet på i uker og måneder.
Frykten må ha ligget over ham som en mare, for gartneren var også livredd for at noen skulle oppdage hva som befant seg i pengeskapet. Hva skulle han da forklare?
Til slutt ga han etter for det indre presset og tok konvolutten med hjem. Han påsto i ramme alvor at det først og fremst var blitt snakk om å kvitte seg med beviser, og at han derfor satte seg til foran peisilden i stua og foret flammene med ufattelige 50.000 kroner – tilsvarende en million i våre dager.
Han hadde ingen god forklaring på hva som hadde skjedd med den andre halvdelen, men avviste kontant at de rett og slett var blitt brukt opp.
Det gikk både vinter og vår, før hauptmann Bundle lot høre fra seg igjen. I et brev, som kom via en mellommann, ga han beskjed om at tiden nå var kommet til å levere tilbake pengene.
«Hils og si at jeg ikke kan hjelpe», meldte gartneren tilbake.
En måned senere, lød svaret likt. Men da må tyskerens tålmodighet ha tatt slutt, for nå ringte det en mann og ba om et møte. Det var haglemannen selv som dukket opp, og han ble slett ikke blid over å høre at fortjenesten fra Haus Sphinx angivelig var gått opp i røyk.
Nordmannen syntes nok ikke at det var noen grunn til å piske opp stemningen ytterligere, med å vedgå at han hadde brukt minst halvparten på fjas.
Da Bundle etter en stund hadde fått kontrollen over sitt eget raseri, slo han helt om og ble nærmest sentimental. Tidene var ekstremt harde og i leiren manglet de alt – selv mat var det for lite av, klagde offiseren.
Gartneren må ha hatt vondt av ham, for på vei ut stakk han sin tyske eksvenn en fattig trøst i form av hundre norske kroner.
Statskassen
Om gartneren virkelig brente opp pengene, om han brukte alt sammen til å gjøre opp regningene sine – eller om han rett og slett la dem til side med tanke på sin økonomiske framtid – ble aldri bevist.
Det kunne heller ikke bevises at svartebørshandleren hadde underslått de 600.000 kronene og beholdt dem.
Men en bitter Hugo Bundle hadde i hvert fall fått nok av å bli lurt av sine tidligere samarbeidspartnere. Så nå iførte han seg sitt ærligste ansikt, og oppsøkte den norske ordensmakten for å legge kortene på bordet.
Han hadde ikke tilegnet seg pengene på en illegal måte, men hans dårlige venner hadde begått dyp kriminalitet da de stjal dem og brukte dem opp. Før han om kort tid skulle sendes hjem til Tyskland, ønsket Bundle i hvert fall å sørge for rettferdighet i form av dom og soning for de skyldige.
Politiet gransker
Betjentene som ble satt på saken, hanket inn gartneren for å høre hans versjon av det inntrufne. De ble ikke særlig imponert over legenden om den brennende formuen, og saken endte med at norske myndigheter la hele beløpet på toppen av et ellers velvoksent krav mot gartneren.
Firmaet hans hadde tjent så fyrstelig på oppgaver for den tyske okkupasjonsmakten, at myndighetene inndro flere hundre tusen kroner.
Hauptmann Bundles hevn utviklet seg i en ganske annen retning enn han selv kan ha planlagt. Politiet kom nemlig på besøk for å sjekke hva han ellers hadde liggende av bevismiddel og andre suvenirer fra seks lange år i Norge.
Og sannelig om de ikke fant en nøkkel. En hardt presset tysker måtte motvillig vedgå at den hørte til et skrin som han hadde liggende på sitt hemmelige skjulested på militærkirkegården.
De tok ham med opp på Ekeberg, og der viste den tidligere velferdsoffiseren dem hvor horemammas smykker lå.
Dermed var Eugenie Lambels profitt fra årene i Haus Sphinx vekk, det samme var siste rest av Bundles planer om et økonomisk fundament for en ny start i det sønderbombede hjemlandet.
Skrinet ble etter hvert overlatt til Direktoratet for fiendtlig eiendom, hvor et overflatisk skjønn gikk ut på en verdi rundt åtte tusen kroner.
I 1949 ble det vurdert om det ikke egentlig var snakk om hittegods – og derfor burde utleveres til sin opprinnelige eier – altså en bordellmamma i Paris.
Tanken slo dårlig an, så et lyst hode skrev i konklusjonen at det var «mer riktig og hensiktsmessig» å definere smykkeskrinet som «fiendtlig eiendom». Og som slik, kunne innholdet selges på auksjon. Det ble ikke gjort kjent hvor mange penger som på denne måten tilfalt statskassen.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.
Denne saken ble første gang publisert 04/11 2018, og sist oppdatert 19/02 2019.
