Uforglemmelig rypejakt

Det er stas å gå på jakt med egne, jaktivrige barn. Ungene har vært med på jaktturer siden de kunne gå, og jo lengre beina ble, dess lengre ble jaktturene. Et barneblikk har en helt spesiell oppmerksomhet, og ofte har barna oppdaget ryper før oss foreldere. Men sjelden har barnejegeren spilt så stor rolle for jaktutbyttet som en jaktdag sist høst.

Barnejegeren

Vi var to familier på jakt med ganske mange jegere og ivrig ungdom på opplæring. Narve på ni år følte det var litt lenge til han var gammel nok til å ta ordentlig del i jakta. Etter en litt sein lunsjpause med hele gjengen var motivasjonen hans dalende da vi startet å gå oppover mot høyden der vi antok at rypene satt. Det hadde kommet et kraftig snøfall om natta, og det var tungt å bevege seg i det kuperte terrenget. Ettermiddagssola flommet over landskapet og hyllet det inn i et vakkert lys, men skyen over hodet på Narve ble stadig mørkere. Etter en kjapp rådslaging sendte vi resten av gjengen videre og ble enige om at han og jeg skulle ta et sveip rundt de nærmeste haugene ut mot kanten av dalen. Tidligere hadde ikke dette vært et spesielt godt terreng, men så lenge poden var fornøyd så var det fint for meg.

Den svarte skyen ble raskt lysere i flatt terreng. Etter pausen hadde Narve overtatt ansvaret for å holde styr på unghunden Qaanaaq. Selv om huskyer normalt sett ikke er spesielt egnet til rypejakt, mente han at vi hadde en fordel av å gå med hund. I mitt stille sinn tenkte jeg heller på den spretne valpen som en bakdel.

Etter et par timer gikk sporene våre på kryss og tvers over haugene, uten at det hadde resultert i fugl. Vi begynte på hjemveien og var nå bare delvis i jaktmodus, men vi ble raskt vekket av ferske rypespor i snøen. Antagelig en enslig fugl. Jeg prøvde å finne retningen på sporet og la ikke merke til at hunden spisset ørene og dro ivrig i båndet. En husky har helt klart også jaktinnstinkt på rype, selv om det utarter seg på en annen måte enn hos fuglehunder. Narve var imidlertid mye mer oppmerksom enn meg. «Mamma, mamma – rypa er der. Qaanaaq fant den for meg!» hvisket han i falsett. Fuglen strakte urolig hals og var tydeligvis klar til å kaste seg utfor kanten. Å feile nå ville vært total fiasko, så jeg måtte handle raskt. «Hold for ørene!» kommanderte jeg, trakk pusten dypt og fikk en fulltreffer. Jeg tror Narve følte seg like mye som en ekte jeger som meg. Vi gleder oss begge til det er hans tur til å holde børsa.

Nyfødt jeger

Ingenting slår gleden av å være tilstede når en ny jeger blir født, selv om det kan være en lang og vanskelig fødsel. For Aina hadde det gått en stund siden jegerprøven uten uttelling på fangststatistikken. Hun var usikker på om hun egentlig kunne kalle seg jeger.

Endelig kunne vi glede oss over en jakttur sammen i høyfjellet. Været hadde riktignok slått vrangsida til, med flekker av tåke og klamme regnbyger. Det var glatt på steinene og dårlig sikt. Vi hadde trasket noen timer og bare sett en enslig fjellrype. Den skvatt nærmest opp mellom beina på oss to forfjamsede jegere. Nå var fokuset igjen dalende, og jeg så mer etter et sted å ta kaffestopp enn etter rype.

Plutselig sprakk skydekket litt opp og slapp gjennom et streif av sol. Et kort øyeblikk slo regnbuen en fargerik halvsirkel over det ellers grå og golde terrenget. Jeg håpet den viste vei til en gullskatt i form av ryper. Fjellets magi kaller jeg det som skjedde etterpå. Plutselig dukket et rypehode opp bak en stein, mellom oss jegere. Etter litt ivrig fekting og gestikulering, ble vi enige om strategien. Jeg beveget meg ut av skytebanen og lot Aina få konsentrere seg om oppgaven. Da skuddet gikk lå en gråhvit fjærball tilbake mellom steinene. Overrasket, lykkelig og andektig løftet hun opp fuglen. Så kom jubelen. Hennes første vilt! Det var stort å få dele en slik stund. En intens kombinasjon av naturopplevelse og mestring.

Mannfolkfjellet

De første årene som jeger kunne jeg oppleve å treffe mannlige jegere i fjellet som viste overraskelse over å møte damer med børse – særlig en hel damegjeng. Det har heldigvis endret seg. Likevel har jaktturen i «mannfolkfjellet» havnet i arkivet for minneverdige turer.

Det var tid for årets høstjakt med jegervenninnene. Vi var klare for nye utfordringer og nytt jaktterreng. Siden vi hadde hørt at bestanden i kystfjellene skulle være bra dette året, la vi turen til et for oss ukjent terreng på Finnmarkskysten. Der skulle det, utfra, kartet være muligheter for både li- og fjellrypejakt. Vi burde ha skjønt det allerede utfra blikkene på lokalbutikken – at vi var på vei inn i andres «territorium». Det var først da vi traff et par karer med like jaktcapser at vi forsto; dette var jaktterrenget til «Svartfjellet jaktlag»! Riktignok på åpen statsgrunn, men de overraskede ansiktene var ikke til å ta feil av. «Damer her – i vårt rypefjell?!» De var hyggelige og pratsomme, men likevel følte vi oss som inntrengere.

Vi bestemte oss for å holde oss nord for jaktcampen til gutta, men etter en hel dags trasking uten å ha skutt fugl, jaktet vi oss over et stadig større område. Det lød hyppige smell og skuddsalver fra karene i jaktlaget. De organiserte seg godt, og det virket som om de «støvsugde» terrenget for fugl. Vi så bare en og annen forskremt fjellrype som skvatt opp langt utenfor skuddhold.

Selv om vi alle var erfarne jegere, begynte mangelen på jaktutbytte å gå på selvtilliten løs – spesielt da det tydeligvis hang knipper av fugl i den andre campen. Traff vi en av jegerne svarte vi litt ullent på spørsmålet om jaktutbytte og jeg skal innrømme at vi skjøt noen hull i lufta, bare for at det skulle være lyd fra vår del av terrenget også.

Ok gutter. Om dere leser denne artikkelen, så innrømmer vi det nå: Vi fikk ikke fugl. Ikke en eneste fjær! Og selv om det var godt jaktterreng og vakkert på Svartfjellet så har jaktlaget hatt territoriet sitt i fred for disse jaktdamene etter dette. Men det mimres ofte over turen når damene samles i lystig lag.

Rypeminner

Noen øyeblikk står spikret i hukommelsen. Andre flyter mer over i hverandre, der ulike jaktminner flettes sammen. Det er utrolig mange sider man kan trekke frem ved rypejakta, for eksempel dagene der jeg går og går uten å få fugl. Og akkurat i det jeg tror at beina ikke klarer mer, sitter det en flokk med ryper øverst oppe i lia. Det er rart hvordan jaktinnstinktet tar over. Plutselig har en utslitt kropp tilbakelagt utallige kilometer uten at jeg merker det. Det er noe av det unike ved å være på jakt.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Alle har vel også opplevd å miste fokus. Idet man knekker børsa for en pause, flyr fuglen opp. Ei venninne tar alltid med børsa når hun skal på do – et resultat av å ha skremt opp ryper med buksa, bokstavelig talt, på knærne!

Det har vært mange ryper som jeg har sneket på lenge – iblant med suksess og noen ganger det stikk motsatte.

Så er det den sviende følelsen av totalbom. Når jeg tror jeg har fuglen på kornet, og ikke en fjær ligger igjen. Da er selvtilliten er på bånn. Eller enda verre; når det er fjær og blod på steinen, men ingen fugl. Heldigvis er det langt mellom de skadeskutte rypene, men det har vært stunder med tårer der jeg har virret rundt i søket etter den stakkars fuglen, og har sverget på at jeg aldri mer skal skyte ei rype.

Jeg har også opplevd skudd som svikter og sikring som er frosset. Det har vært år med bekymringsfullt lite ryper og år hvor vi «vasser» i fugl. Det har vært gnistrende høstdager med frost i lufta og sporsnø på fjellene. Og kjølige kvelder der vi finner ryper i det siste kveldslyset.

Jakta er kontrastfylt og spenner over regntunge jaktdager, snøvær, sommerlige temperaturer og mørketidslys. Jegersansene er vidåpne og alle lukt-, hørsels- og synsinntrykk lar meg oppleve naturen ekstra sterkt og nært. Jeg tror jeger- og samlergenene ligger rett under huden på oss mennesker. Jeg elsker den gode følelsen av å samles i leir og lage middag etter en lang jaktdag. Å være på jakt, både alene eller sammen med andre, gir meg naturglede og et fellesskap på en annerledes måte enn annet friluftsliv. Opplevelsene er ikke avhengig av jaktutbyttet, selv om ryper i sekken selvfølgelig er en stor bonus. 

Råd til en ny rypejger

● Gå noen turer med erfarne jegere. Det er lærerikt å se hvordan andre jegere både leser terrenget og nærmer seg rypene.

● Bli trygg på våpenet. Tren på å skyte både på bane og i terrenget under jakta. Sett for eksempel opp en blink av papp og se hvordan du treffer. Bli vant til rekylen. Øv deg på å tenke jaktsituasjoner mens du samtidig gjør avstands- og sikkerhetsvurderinger.

● For fjellrypejegere er det fint å starte med sittende fugl. Moen mener det er mer «fair» å skyte fuglen i flukt, men som fersk jeger har du mye større mulighet for treff (og ikke skadeskyting) ved å skyte sittende fjellrype.

● Bruk sansene aktivt. Lytt etter fugl, speid med kikkert. Der det er spor (i snø) er det gode muligheter.

● Enkeltfugler er ofte lettere å komme innpå enn flokker. Når du har oppdaget fugl, så prøv å bruke terrenget til å snike deg innpå. Dersom du må vise deg i åpent terreng, bør du gå raskt innpå skuddhold før rypa rekker å bli skeptisk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt

Denne saken ble første gang publisert 21/09 2019, og sist oppdatert 16/09 2019.