Fem fantastiske steder i Norge

Kartet viser ingen veier i mils omkrets og rundt meg er alt uberørt av mennesker. Jeg kjenner den ettertraktede følelsen av å være langt borte vokse og gro inni meg. Jeg trekker inn luft uten forurensing og nyter lyden av stillhet.

Jeg er en junkie når det kommer til å finne plasser på planeten hvor villmark og ødemark brer seg ut i alle retninger. Jeg har et intenst behov for å tilbringe tid på steder hvor du ikke bare kan hoppe inn i bilen og kjøre til nærmeste butikk eller hotell eller kjøpesenter hvis jeg er tørst, kald eller ensom. Og jeg er heldig. Jeg opplever slike steder stadig vekk i jobben min. Vanligvis.

Men så kom denne hersens pandemien. Først fikk jeg nok litt panikk. Men så kom jeg på hvilket land jeg bor i. Norge har jo både fjell, regnskog og selvsagt villmark. Likevel var jeg i starten litt nølende da en venn av meg hevdet:

– Du kan sikkert finne dine favorittsteder i verden innafor grensene av kongeriket.

Jeg satte meg ned med detaljerte kart, samt Google, og etter litt research og fintenking endte jeg opp med fem steder i Norge, alle kandidater til å dekke mine behov for eventyr.

Det første stedet, Alaska, var selvsagt ikke veldig vanskelig. Den rå, utemmede villmarken som regjerer i USAs største delstat, har nemlig en lillebror i Norge: Femundsmarka.

Norges Alaska

Jeg har vært her mange ganger, men først nå går det opp for meg hvor stort, vilt og uberørt dette området drøyt 30 mil nordøst for Oslo er. Men klart, det er jo et av de største sammenhengende villmarksområdene i Sør-Skandinavia, med nær ubegrensede muligheter for dem som ønsker å føle Alaska på pulsen uten å forlate Norge.

Og med dette i tankene opplever jeg storelgen, morgenkulde selv i juli og ikke minst det faktum at jeg kan gå i dager uten å se mennesker.

Neste stopp på min lille, men likevel flere uker lange ekspedisjon, var heller ikke vanskelig å finne da jeg satt korona-fast i hovedstaden og drømte meg til fjerne strøk. Som blant annet Himalayas høye tinder.

Jeg har besøkt verdens største fjellkjede en rekke ganger siden jeg første gang var i Nepal tilbake i 1991. Og vi nordmenn har faktisk vårt eget, lille mini-Himalaya; Jotunheimen, og da spesielt Hurrungane.

I huldras rike

Sekken gnager på skuldrene, svetten svir i øynene og pulsen hamrer. Men det fysiske slitet kompenseres av omgivelsene. Rundt meg skyter imponerende tinder i været med en eleganse som går de fleste fjellkjeder en høy gang. Dette er Hurrungane, og her ligger Norges villeste fjell. Som Store Riingstind (2284 moh.).

Rart med det, men jeg har vært på flere topper langt over 6000 m i Himalaya, likevel virker denne forholdsvis lave toppen i internasjonal sammenheng usedvanlig krevende.

Jeg nyter to minutters pause, får igjen pusten og tar en slurk vann. Langt der nede renner en elv og enda lenger ned kan jeg skimte sommeren. Det er jo sommer her oppe også, selv om alt rundt meg er dekket av is og snø. Men den uvanlig sterke sola gjør forholdene i høyden ganske ekstreme. Snøen er blitt til en tjukk grøt, og underlaget nærmest smuldrer opp under meg.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Jeg er her med David Durkan, en fjellklatrer fra Wales, men som har bodd i Norge i mer enn 30 år. Han er på fornavn med storheter som Reinhold Messner og Chris Bonington, har vært mer enn 30 ganger i Nepal og foretatt en rekke førstebestigninger av bortgjemte og ukjente fjell både i Himalaya og i Norge.

− Hurrungane er Norges Himalaya, gliser han når vi endelig oppretter camp rett under toppen av Store Riingstind.

Mot sør ruver Stølsmaradalstinden i landskapet med sin spisse topp, mens Gravdalen ligger snødekket og hvit under oss – til tross for at vi er i juni måned. Rett bak oss, mot nordøst, hviler Skagastølstindane med en av Norges kanskje mest kjente topper, Store Skagastölstind, tronende i midten.

− Dette er Huldras rike, forteller David, og påpeker at akkurat som i Himalaya, har Norges Himalaya sine egne historier:

− I gamle dager bodde Huldra i et hull i den svarte fjellveggen bak det gamle Turtagrø Hotell, forklarer han. Når bøndene kom til seters om sommeren, måtte de spørre Huldra om tillatelse til å være der å gjete sauer og krøtter. For å blidgjøre henne, satte de hver natt ut litt melk, fløte og egg. Bøndene hadde derfor aldri noen problemer med Huldra. Men da Sognefjellveien ble bygget, forlot Huldra Turtagrøområdet, og slo seg ned under de bratte veggene her på Store Riingstind.

− Hit kommer det ikke så ofte folk, så her kan hun være i fred, slår David fast.

Regnskogen

Alaska og Himalaya var forholdsvis enkle. Så kommer utfordringene; regnskog.

Etter omfattende studier av kart og bilder, ender jeg opp ikke langt fra Hurrungane, i Utladalen. Det finnes sikkert andre alternativer, men Googler du «norsk jungel», kommer ikke mange steder opp. Utladalen derimot, kjenner jeg godt, og der vet jeg sommeren bringer med seg et villnis av grønne vekster.

Denne ekstremt frodige dalen er en rundt to mil lang forlengning av Sognefjorden og strekker seg dypt inn i det ville Vest-Jotunheimen. For å føle en ekte regnskog-stemning, spiller selvsagt været inn. Men det behøver faktisk ikke være sol og varmt.

Med småregn i lufta og forholdsvis høy temperatur, er dalen så fuktig og klam og overgrodd at fantasien ikke behøver være overveldende. Parallellen til de ekte junglene i Indonesia, Kongo og selvsagt Amazonas er klar. Særlig der den ville og lett turkisgrønne elven Utla, som har spist seg stor og feit på smeltevann og hyppige regnskurer, renner frådende gjennom dalen. Det summer av insekter og fossefall. Og som om ikke det er nok, ligger Norges kanskje mest avsides gård plantet i denne dalen – Vormeli. Jeg har sovet i hytta et par ganger, og jeg kan bare undres over dem som engang drev gårdsdrift her.

Norges Australia: Dykkeeventyr

Nå begynner min liste å snevre seg inn. For neste post er Australia, og da tenker jeg først og fremst på å dykke i et transparent hav med mye liv.

Det finnes hai i Norge, men de er ikke lett å få øye på. Men hva med breiflabb? Den blir også stor, selv om den aldri blir farlig for mennesker. Derfor lander jeg på et sted langs norskekysten når jeg skal finne parallellen til australske dykkeeventyr: Hustadvika.

Dette værharde, ofte folketomme området med mange små øyer er jo litt likt den nordlige delen av Australias østkyst. Med to store unntak: Barriererevet og selvsagt klima. Men samtidig finnes det et stort pluss her som jeg ikke kan oppleve i Australia. Norges kyst er som et gigantisk spiskammer, og i frodig tareskog dukker både kamskjell og fisk i alle fasonger opp.

Men rett skal være rett, Australia byr på en god del mer enn disse havområdene. Derfor står og faller hele min lille «Verden i Norge»-ekspedisjon på den siste posten: ørken.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Jeg humper oppover Østerdalen i flere timer. Også denne får på en måte noe utenlandsk over seg når jeg midt i skogen passerer en overvokst elg i sølv.

Her har noen lokalpolitikere i Norge og Canada kjempet innbitt om å ha verdens største statue av elg. Sølvelgen var en stund størst, men nå har visst Canada byttet gevir på sin statue, og dermed er de foran igjen.

Eventyr i Sahara – nesten

Så, ut av den tjukke skogen, dukker endelig Røros opp. Liten by, med en helt unik landskapsattraksjon: Kvitsanden. En geolog vil betegne Kvitsanden som det største området i innlandet i Norge med flygesand.

Men noen ørken er Kvitsanden strengt tatt ikke. Om et område skal kunne kalles en ørken, må det være mindre enn 250 mm nedbør i året. På Kvitsanden regner det dobbelt så mye.

Men jeg, Sahara-hungrig som jeg er, aksepterer og ignorerer de vitenskapelige forklaringene og setter isteden opp mitt telt. Jeg fyrer et bål, for akkurat som i Sahara om vinteren, blir natta kald her også (selv om vi er i juli).

Så kommer denne herlige atmosfæren jeg verdsetter så høyt når jeg besøker verdens ørkener: lukten av bål og sand, sola som går ned, himmelen som farges − og i dette øyeblikk er ikke Kvitsanden bare en ørken, det er også verdens flotteste ørken.

Dermed er verdensturneen komplett − uten pålegg om karantene − for en drømmende eventyrer med en smule fantasi.

Denne saken ble første gang publisert 17/09 2020, og sist oppdatert 23/02 2024.