Biologen
Dag O. Hessen: - Når jeg har hatt en dårlig dag, er det fantastisk å komme seg ut
Biologiprofessor Dag Olav Hessen mener Norge er oppskrytt som et unikt villmarksland. Likevel er han helt avhengig av å komme seg ut i naturen for å få et tilskudd av de rette hormonene.
Da biologiprofessor Dag Olav Hessen skulle bosette seg i Oslo, satte han som kriterium at det skulle være kort vei til byen og kortere vei til marka.
Han ville ha i både handlepose og tursekk.
Valget falt på Røa i Bydel Vestre Aker nordvest for Oslo sentrum. Herfra kunne han sykle til Blindern, hvor professor Hessen har kontor i Det Matematisk-Vitenskapelige fakultetet, og herfra kunne han raskt komme seg ut på tur i omgivelser som fungerer som en slags sikkerhetsventil i stressende hverdager.
– Det eneste jeg savner er fjell, og at snøen legger seg. En kan ikke komme fra Lillehammer uten å være en dedikert skiløper, sier han.
Ingen Monsen
De fleste vil kjenne Dag O. (vi gir ham det uhøytidelige navnet i dette intervjuet) fra det populærvitenskapelige NRK-programmet Big Bang.
Der brukte han sin kunnskap til å besvare livets mange små og store spørsmål i en opptreden som nok ville blitt sett på som uverdig i forskermiljøet for noen år tilbake.
I dag kan man derimot komme unna med mye som velrenommert forsker, mener Dag O., og CV-en hans kan lett underbygge professorens posisjon i de akademiske kretser. Her finnes en mengde fagartikler og over et halvannet dusin bøker.
For dette har han mottatt en god håndfull priser, og bygget en integritet som ikke lot seg knuse av det som noen ganger kunne være fjollete spørsmål fra Big Bangs programledere.
Dag O. vokste opp på Lillehammer. Moren er fra Toten, og faren kommer fra sunnmørsøya Hessa, hvor man finner gårdsnavnet Hessen. Helt siden han som guttunge hang opp sin første av i alt 150 fuglekasser, har Dag O. vært opptatt av naturen.
– Jeg hadde foreldre som tok meg med ut i skog og mark, og en naturfaglærer som var virkelig inspirerende. Egentlig var han en skikkelig tørrpinn, men da han tok oss med ut, viste han en helt annen siden av seg selv. Da kom det fram en entusiastisk fyr som visste alt mulig, og som viste ekstremt omsorg for oss. Det var nok med på å skape en entusiasme for naturen, sier han.
– Skulle ikke du også bli oppdager?
– Jo, mine tre store helter var Heyerdal, Nansen og Helge Ingstad. Jeg leste Pelsjegerliv [av Ingstad. Journ.anm.] og fikk utfartstrang. Etter den første fjellturen tenkte jeg at det var dette jeg skulle drive med, men jeg ble ingen Lars Monsen. Som de fleste andre ble jeg sittende fast på kontoret, men jeg kommer meg ut, altså. Særlig i dette området.
Praktiserende sosiolog
Sola skyter nesten vannrett inn fra øst, og lyset brytes i morgendisen som ligger over jordene. Det kan minne om en vakker og treig bråtebrann. På disse skogsveiene har familien Hessen gått flere ganger.
Dag O. er gift for annen gang og har fem barn. Produksjonsnivået har fått svogeren hans til å kalle ham en «praktiserende sosiolog».
Ti minutter innover tar Dag O. av mot venstre. Rett opp fra skogsveien ligger en liten kolle. Her er en bålplass og noen berg å sitte på. Vi får utsikt mot Bogstadvannet og har skogen i ryggen.
– Steder som dette har unison appell. Du har vann og du har utsyn. Det er grov og åpen skog. Mange mener det skaper trygghetsfølelse, sier Dag O.
– Menneskets utgangspunkt er jo savannen. Åpent terreng og vann har vært livgivende bestandig, og det er gjort mange undersøkelser på kryss og tvers av ulike folkegrupper som viser at det er det samme landskapet som ulike mennesker liker.
– Dette er modellen for parkene også, og bare det å se et grøntareal har masse positive effekter på blodtrykket og stressnivået. Det viser seg at pasienter blir raskere friske av å oppleve naturen. Den effekten er udiskutabel, og derfor er det viktig å ta vare på grøntarealene og de grønne korridorene i byene.
Her må det skytes inn at Dag O. havnet, om enn noe ufrivillig, som vararepresentant i bystyret for Miljøpartiet De Grønne.
Ble overrasket av storm
Dag O. snakker om dyrelivet i Rocky Mountains, og om turer han har tatt til Botswana, Amazonas og Svalbard.
– Svalbard har en helt annen følelse av vilt enn resten av Norge. Det er ikke mange arter der, men du får følelsen av at det er liv og røre rundt deg på alle kanter, sier han.
Den mest dramatiske turen opplevde han riktignok på Norefjell på begynnelsen av 90-tallet. Et uvær som dukket opp ut av intet overrasket ham og kona under en fjelltur. Kulden kom, og sikten forsvant. Kart og kompass ble blåst ut av fingrene på dem, og de bommet på målet. De så ingen annen utvei enn å grave seg en snøhule.
– Vi var innstilt på at dette kunne være slutten, sier Dag O.
Flaksen skulle ha det til at de den andre dagen tilfeldigvis kom over en hytte hvor et av vinduene ikke hadde skodder. Der fant de klær og fikk fyr i peisen. Det tredje døgnet kom redningsmannskapet.
– Jeg forfrøs fingrene mine, og var på nippet til å måtte amputere flere av dem, sier Dag O. De slapp heldigvis med skrekken.
– Hvordan forholder du deg til døden som biolog?
– Der spilte det nok ingen rolle om jeg var biolog eller ikke. Det var andre instinkter som overtok.
– Men har du et rasjonelt forhold til døden?
– Ja, jeg forholder meg til liv og død på en rasjonell måte. Dødsangst kan oppstå dersom du ligger på et sykeleie eller noe tilsvarende, og på Norefjell var vi nok litt inne i det. Vi måtte kjempe hele tiden.
Endorfiner og serotonin
Dag O. er glad for sitt rasjonelle vesen. Han sier at det føles ut som om han har oversikt og kontroll over tilværelsen, og at det er en fin ting å ha.
Det gjør at han kan ta ting litt som det kommer, og at det ikke så fordømt farlig om ting går sånn eller sånn. Når det er sagt, er han grunnleggende rastløs, og har begrenset tålmodighet med flisespikking.
– Hvordan kombinerer du rastløsheten med kone og barn?
– Livet er kompromiss. Det blir jo ikke noe av alle de storslåtte turene jeg gjerne skulle vært på, men når jeg da kommer meg ut, nyter jeg det desto mer intenst, sier han.
Med baken på berget, og blikket mot Bogstadvannet virker Dag O. tilfreds. Mens vi gjør opp bål og heller kaffe i koppene, forteller han at han har sett både gaupespor og elg i disse skogene.
– Gjør det deg opprømt å være her ute?
– Ja, det er nok en blanding av naturopplevelse og endorfiner. Når jeg har hatt en dårlig dag, er det fantastisk å komme seg ut, om det er en skitur eller en løpetur. Det er en helt sentral del av livskvaliteten, og det er ikke bare treningen i seg selv. Det handler mye om å få litt sol og komme litt unna folk.
– Som biolog er du jo bevisst på hvilke fysiologiske funksjoner som spiller inn når du er ute i marka. Er det et gode eller en byrde å være klar over dette?
– Mange tenker kanskje at det er en ulempe dersom du reflekterer over at «nå er jeg glad på grunn av de og de hormonene, eller nå er jeg høy på serotonin-nivået mitt». Men følelsen er jo der uansett. Du blir ikke mindre forelsket selv om du vet hvilke hormoner som flusher når du er det. Gleden overstyrer vissheten om hva som gjør deg glad.
– Så mystikken forsvinner ikke?
– Jo, kanskje, men rikheten av opplevelsen blir ikke mindre. Dessuten stopper jeg jo opp når jeg ser en fugl eller noe, selv om jeg er ute og løper. Sist så jeg en flokk med stillits, og det er en fabelaktig vakker fugl. Da fikk jeg den ekstra gleden. Så kunnskap beriker opplevelsen.
Dag O. tenker seg om.
– Vi blir gjerne litt overfôret når vi ser naturprogrammer på tv. Der er det gjerne spektakulære scener med rovdyr som tar vilt, og det er alltid noe drama. I norsk natur er det gjerne ikke så mye du ser og opplever, så du må ta med deg de små tingene også.
– Skulle du ønske det var mer action i norsk natur?
– Naturen i Norge er nok mer nedjaktet og utarmet enn det vi ofte tenker. I det store og hele er skogene og fjellet fattigere nå enn de var for noen generasjoner tilbake. At det er artsfattig, skyldes også at det ikke er lenge siden det lå is over hele landet, og unge økosystemer har mindre artsrikhet enn eldre systemer.
– Så myten om villmarkslandet Norge som noe helt unikt, stemmer nok ikke helt. Dessuten blir landet i økende grad påvirket av hyttebyer, skogsbilveier og kraftlinjer, i tillegg til at det jaktes litt for hardt.
– Men du er også jeger?
– Ja, jeg har ikke noe imot jakt, så lenge det jaktes på et overskudd. Jeg liker best å jakte rype, for da jakter man på fjellet, men de siste årene har jeg ikke syntes at det har vært forsvarlig med tanke på bestanden, så da har jeg vært på skogsfugljakt. Det er sjelden jeg får noe, men det er spennende. Du må nesten være Morgan Kane å skyte fra hofta når det dukker opp noe.
Privilegert
Dag O. fryser. Det er på tide å gå. Professoren har mye å gjøre, og til tross for at denne turen ble gjort med tanke på intervjuet, liker vi å tro at det også var en naturopplevelse til å fyre kroppen opp med endorfiner.
Dag O. spaserer ned fra kollen og ut på skogsveien.
– Er det noe du angrer på i livet?
– Jeg angrer ikke på de store veivalgene. Jeg tenker mer at jeg er vanvittig privilegert, sier han.
– Det er vi egentlig alle som bor i Norge.
Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv. Les også:
Denne saken ble første gang publisert 11/03 2018.
