Ballademesteren vender tilbake

Mark Knopfler

Kill to Get Crimson

Mercury

Mark Knopfler, supergitarist og låtsnekrer deluxe, er på farten igjen. Han er jaggu produktiv, kanskje litt for produktiv. Det er kun tre år siden den meget oppegående «Shangri-La». I tillegg har han rukket å gi ut den ikke fullt så spenstige «All the Roadrunning» med Emmylou Harris, samt vært på opptil flere store turneer.

Jeg har vært stor fan av Mark Knopfler i mange år. Dire Straits-materialet er jo i særklasse, men også soloplatene har holdt oppsiktsvekkende høyt nivå. Han har en unik teft for stemningsfulle vrier, og klarer alltid å trylle frem den ene tonen som hever låten betraktelig.

Etter hvert som mannen har blitt eldre, har vrengen på gitaren blitt svakere og harmoniene sterkere. «Kill to Get Crimson» er Knopflers roligste plate så langt. Albumet inneholder for det meste halvballader, og han vender tilbake til de keltiske elementene som tidvis preget «Heart of Gold». For mange blir nok dette i kjedeligste laget, men vi som liker historiefortelleren Mark Knopfler får til de grader en munnfull.

På «Madame Geneva’s» serveres historien om gatemusikanten som selger sine musikkstykker sin for en penny arket. Og en pinlig skoledans beskrives utmerket på «Secondary Waltz».

Men til tross for herlige tekster og et nytt knippe godlåter, når ikke «Kill to Get Crimson» helt opp til de tidligere soloplatene. Den syv minutter lange avslutningen «In the Sky» er et godt eksempel på at det hele kan bli altfor bedagelig, selv for Mark Knopfler. Men for all del, albumet er definitivt verdt en investering hvis du liker intelligent og lavmælt gitarbasert musikk.

Denne saken ble første gang publisert 18/09 2007.