Veronica Orderud: – Måtte sendte 400 jobbsøknader før jeg fikk komme på intervju

Veronica Orderud ramser opp en lang liste med høyst alminnelige gjøremål når vi spør hva hun setter mest pris på etter å ha sittet fjorten år i fengsel.

– Bare det å gå ut av døren når jeg selv vil, ta en telefon, bestille en reise, gå på trening, på tur med hundene mine (hun har tre pomeranian red.anm.), gå på jobben, på kafé …

Vi blir nødt til å avbryte.

– Det må da være noe mer?

Flere hundre søknader

– Det er så mye, men du spurte hva jeg satte høyest, og det er friheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Pluss det å treffe venner og familie så ofte jeg har lyst. Det er først når alt dette blir tatt fra deg, at du innser hvor mye det betyr, ­legger Veronica til.

Hun er en stillfaren dame med et varmt smil. Vi sitter på kafé i Veronicas nærmiljø i Oslo og Veronica glir ubemerket inn. Hun nikker til kjente som smiler tilbake. Om det er noen som husker henne fra de massive avisoppslagene for femogtyve år siden, lar de seg i hvert fall ikke merke med det. Veronica ser opplagt og glad ut. Mannen som serverer oss kaffe og en mugge med varm melk, får et stort smil og et vennlig «tusen takk».

– Jeg er nettopp kommet hjem fra ferien. En hel uke på Korfu, forklarer hun når vi kommenterer at hun ser godt ut. Og nå har jeg en uke igjen. Den skal jeg tilbringe med hundene mine Odin, Martin og Ingeborg. Deretter er det tilbake på jobb, det gleder jeg meg også veldig til, sier Veronica og får oss til å tro at hun mener det.

– Det er vel ikke så rart at jeg er glad i jobben min, særlig med tanke på at jeg skrev og sendte over fire hundre jobbsøknader før jeg fikk komme til et intervju, sier hun, og legger til at hun jo forstår at folk var skeptiske.

Men for Veronica var det aldri aktuelt å skifte navn. At hun måtte til to intervjuer på det samme stedet før jobben var i boks, har hun også forståelse for.

– Det er bedre for meg at folk er åpne om sine tanker enn at de prøver å late som noe annet. Nå er jeg trygg på at de vet hvem jeg er og hva jeg står for. Og jeg har veldig fine kolleger.

Les også: Mormors gamle kokebok fikk Marie til å tenke seg om

Dømt skyldig

Veronica ble arrestert i 1999. Sammen med sin daværende ektemann, Per Orderud, var hun mistenkt for medvirkning til et planlagt trippeldrap på Pers mor og far Marie og Kristian Orderud, samt Pers søster Anne Orderud Paust som alle ble skutt og drept i meter unna selve gården der Per og Veronica bodde. En langvarig tvist om arverett til gården ble oppgitt som motiv.

Fra første stund sa Veronica at hun var uskyldig og forklarte gjennom hele rettssaken at hun ikke hadde noe med saken å gjøre – uten å bli trodd. I 2001 ble Veronica og Per dømt til 21 års fengsel, Veronica ­sonet fjorten av dem bak høye murer. Det må ha vært tøft?

– Det var fryktelig, sier hun og tar en liten pustepause før hun legger til: – Rett og slett helt forferdelig. Men hva kan man stille opp med når absolutt ingen vil tro på deg?

– Mange ville kanskje ha skreket ut sin uskyld i retten hver eneste dag. Du gjorde ikke det?

– Nei, og jeg vet at mange mente jeg burde ha gjort det, men jeg er jo ikke slik. Jeg har aldri vært utagerende. Jeg er og har alltid vært en ganske privat og stille person. Men jeg er oppmerksom på at jeg nettopp av den grunn ble omtalt som isdronningen. Det ble laget et narrativ om meg som liksom skulle bevise at jeg var kald og skyldig, men det var et helt feil bilde av meg, sier Veronica.

– Er du bitter?

– Jeg var mye bitter og fortvilet de to første årene jeg satt inne. Til tider så fortvilet at jeg ble suicidal. Heldigvis hadde jeg mange rundt meg. Moren min og lillesøsteren min kom på besøk en dag i uka hver eneste uke gjennom flere år. De kjørte fra Oslo til Skien bare for å være hos meg en liten time som var det jeg fikk av besøkelsestid. Og ­advokaten min Frode Sulland var fantastisk. Da jeg i begynnelsen snakket om at jeg ikke orket mer og ville ta livet av meg, svarte Frode at det var så mange der ute som gjerne ville hjelpe meg, men det kunne de jo ikke gjøre hvis jeg var død. Og det hadde han jo rett i, sier Veronica.

Hun har fremdeles god kontakt med flere av de som sto henne nær, både før, under og etter rettssaken. Arrestasjonen og alle årene i fengsel ble slutten på en historie som begynte med ekte kjærlighet.

Veterinærstudenten

I 1992 kom den da tjuen år gamle veterinærstudenten, Veronica Kirkemo, til Orderud gård fordi hun trengte praksis i husdyrhold. På Orderud gård sto det kuer på båsen. Der traff hun også den atten år eldre odelssønnen, Per Orderud. Snart oppsto det sterke følelser mellom dem og året etter ­giftet de seg på Oslo tinghus.

På Orderud gård hadde det lenge pågått en strid mellom far og sønn. Far mente det var han som eide gården, mens Per viste til en kjøpekontrakt som faren hadde undertegnet noen år tidligere der han hadde overdratt eierskapet til sønnen. Krangelen mellom far og sønn endte til slutt i retten som konkluderte med at Per var den rettmessige eieren, noe faren aldri godtok.

I 1998 ble plutselig Pers søster, Anne og hennes ektemann, diplomat Per Olav Paust, utsatt for to alvorlige ­attentatforsøk. Begge attentatene mislyktes. Per Olav Paust døde senere av kreft og Pers søster ble enke.

Det var natten til 22. mai 1999 da Anne var på besøk hos foreldrene, at de dødelige skuddene ble avfyrt. Ingen ble i ettertid dømt for selve drapene. Det er fremdeles en gåte hvem som egentlig drepte de tre ofrene i kårboligen.

Les også: (+) Tveita-gjengen: Gjengen som ble sin egen verste fiende

Ord mot ord

En massiv etterforskning ble straks igangsatt og politiet ­rettet raskt søkelyset mot Veronicas yngre halvsøster, Kristin Kirkemo og hennes samboer Lars Grønnerud. Lars innrømmet ganske fort at det var han som hadde skaffet våpen.

Kristin og Lars påsto imidlertid at de hadde skaffet våpen til veie på forespørsel fra Per og Veronica. Samtlige ble ­arrestert for medvirkning til trippeldrap og Norges frem til da mest omtale rettssak, kunne begynne.

Mye i rettssaken handlet om ord mot ord mellom to søstre som hele tiden serverte hver sin versjon av et hendelsesforløp i tiden før trippeldrapet. Retten ble til slutt overbevist om at de alle fire var involvert i planleggingen av drapene.

Lange dommer

Per og Veronica ble dømt til 21 års fengsel, Kristin fikk seksten år og Lars fikk atten år. Samtlige anket, uten at ­ankene førte frem. I 2011 ble Kristin løslatt etter å ha sonet ni år av dommen, mens Per og Veronica ble løslatt fire år senere. 

Lars Grønnerud ble løslatt i 2013. Han døde seks år senere, i 2019, bare enogseksti år gammel.

Fengselsoppholdet kostet Per og Veronica ekteskapet. Ifølge Veronica var det helt umulig å få følelsen av noe privatliv i et høyrisikofengsel som jo Telemark fengsel avdeling Skien var på den tiden. 

Men vennskapet beholdt de. Etter at de ble løslatt, forsøkte Per og Veronica flere ganger å få saken sin gjenopptatt. De engasjerte også privatetterforsker Tore Sandberg som i mer enn atten år har jobbet med saken.

På spørsmålet om hun i dag har noen kontakt med halvsøsteren Kristin, svarer Veronica et kontant nei. De to har ikke snakket med hverandre siden rettssaken for snart 25 år siden. Veronica har alltid hatt nær kontakt med moren, Bodil, og halvsøsteren Synøve. Nå er moren død, men Veronica er en nær søster og tante for lillesøsterens to barn.

Gjøre det beste ut av alt

– Da jeg etter et par år begynte å innse at jeg ikke ville bli trodd, og sannsynligvis måtte tilbringe mange år i fengsel for noe jeg ikke hadde gjort, bestemte jeg meg for å gjøre det beste ut av det. Heldigvis har Norge et humant fengsels­system der man kan, hvis man har evner og er motivert, bruke tiden i fengsel til å gjøre noe som holder tankene på avstand. For meg ble det viktig å fortsette studiene, medgir Veronica.

I tillegg til at hun gjorde seg ferdig med veterinærutdannelsen mens hun sonet (hun mangler bare praksis red.anm.), tok hun også en mastergrad i religion og samfunnsfag fra Universitetet i Oslo, samt et grunnfag i ledelse, organisasjonslære, juss og helsefag.

Troen gjør meg trygg

– Du har en master i teologi? Tror du på Gud?

– Ja, det har jeg alltid gjort. Mamma kom fra et hjem der kristendommen sto sterkt. Besteforeldrene mine i Arendal var aktive adventister, og vi var mye på besøk der. Men det var en streng kristendom som formidlet at hvis du gjorde noe galt, ville du bli straffet. Under rettssaken tenkte jeg derfor ofte at jeg måtte ha gjort noe veldig galt siden jeg fikk alt dette i fanget, men jeg var jo uskyldig og kunne ikke begripe hvorfor alt dette skjedde meg, sier Veronica som likevel ikke mistet troen på en Gud?

– Nei, det gjorde jeg aldri, gudstroen var en veldig sterk støtte for meg de første årene under soningen. Da jeg kom til Bredtveit kvinnefengsel hadde jeg stor glede av gudstjenestene der. Gjennom religionsstudiet har jeg nok senere også fått et mer intellektuelt forhold til det å tro, og troen gjør meg til en tryggere og sterkere person.

Team-jobbing

Da hun endelig fikk napp på en av sine mange jobbsøknader og ble innkalt til intervju hos NAV, var det en del som var i tvil om hun var den rette. Riktignok var hun faglig sterk og mer enn kvalifisert til jobben, men hvordan skulle hun som hadde vært så lenge isolert, klare å jobbe i team med andre, lurte arbeidsgiver på?

– Jeg forsto at de var undrende, men er det noe du lærer deg i fengsel, så er det i hvert fall å omgås andre, og spesielt det å omgås folk du kanskje aldri hadde valgt å være sammen med hvis du var utenfor murene, ler Veronica.

Hun ble innkalt til to intervjuer før hun fikk jobben. Intervjuene førte til at skepsisen forsvant. I 2023 ble hun fulltidsansatt som seniorrådgiver i NAV der hun jobber med å støtte og motivere sårbare mennesker som søker hjelp. 

Mange av brukerne signaliserer at de synes det er godt å møte en person som selv har vært igjennom sterke opplev­elser og mange prøvelser. Veronica sitter på erfaringer få kan matche.

– Det er et meningsfullt ­arbeid og jeg er takknemlig for at flere gir tilbakemeldinger på at jeg er til hjelp, og jeg er, ikke minst, veldig takknemlig for å ha så mange fine kolleger, sier Veronica og ­etterlater ingen tvil om at hun virkelig trives i jobben.

Sykdom og behandling

Under soningen oppdaget Veronica en kul i brystet. Det var kreft med påfølgende strålebehandling og cellegift.

– Jeg husker at jeg nesten ikke reagerte ordentlig da jeg fikk den beskjeden. Jeg tenkte liksom: «Ja vel, nå er det kreft nå, altså». Og da folk snakket til meg om at det var så synd at jeg mistet det lange håret mitt, brydde jeg meg ikke. Hva så, liksom?

– Ekteskapet gikk også i stykker mens dere satt inne?

– Ja, det er ikke lett å holde følelsene ved like når man kun sees noen knappe timer i uka i flere år. Vi satt sammen i Skien, uten at det var noe pluss for ekteskapet. I Skien var alt nytt og fint med eget bad på cella, flatskjerm og alt det der, men det var et høyrisikofengsel med strenge rutiner. Utdanningstilbudet var imidlertid veldig bra, sier Veronica som visste å benytte soningstiden til noe fremtidsrettet.

– Så kom du til Bredtveit?

– Ja, og der var det et langt mindre strengt miljø og bare kvinner. Hvis det var fint vær en dag, kunne luftetiden plutselig bli utvidet med en ekstra time, var det varmt, hendte det vi fikk iskrem. Slike ting fantes ikke i Skien. Det er bitte små ting, men de betyr så uendelig mye når du har mistet friheten din.

Les også: Anders og Myrtel solgte hytta og kjøpte leilighet. Så ombestemte de seg

Om gjenopptagelsen

Veronica og Per har jobbet i årevis med å få saken gjenopptatt, men i fjor sa Gjenopp­takelses-kommisjonen nei til tross for at det kunne legges nye og sterke bevis på bordet. Det var et hardt slag for dem begge. Per viste åpenlyst at han tok til tårene, mens Veronica som vanlig var mer behersket. Men hvordan føles det?

– Man blir jo frustrert, men også veldig takknemlig overfor de som jobber for deg. Advokaten min Frode Sulland har jobbet for oss hele tiden og Tore Sandberg har jobbet med å finne nye bevis i flere år. For Per og meg er det helt ubegripelig at bevisene ikke holder til gjenopptagelse.

– Hvordan er forholdet mellom deg og Per i dag?

– Vi er veldig gode venner og omgås og deltar sammen ved bursdagsfeiring og andre store dager i familien.

– Det var en gang jeg ønsket meg familie og barn, men ­årene i fengsel og kreftsykdommen satte jo en brutal sperre for det, sier Veronica resignert.

– Fremdeles singel?

Veronica svarer med et lite rykk i munnviken, smilet ­ligger på lur – så bryter hun ut i en liten latter og sier:

– Jeg har nok blitt litt sær av å sitte inne så lenge, men i dag har jeg en givende jobb, gode kolleger, familie og – en venn, legger hun til og vil ikke si noe mer om akkurat den saken. 

Kristin Kirkemo er orientert om saken og har ingen kommentarer til innholdet.

To om Veronica

Synøve Pedersen,Veronica Orderuds søster: 

– Veronica er en jeg kan snakke med alt om,få gode råd av, le og lufte tanker sammen med. Hun og jeg, og barna mine drar på turer og ferier sammen, og barna overnatter hos tante noen helger i året. Da koser de seg. Veronica og jeg har i de siste årene forelsket oss i hunderasen Pomeranian som vi begge har stor glede av.

– Å stå i den mediedekningen som hun gjorde da alt skjedde, er en påkjenning de færreste kan forstå. Veronica og jeg kom jo nærmere hverandre i den tiden. Styrken hun har skyldes delvis oppveksten vi hadde, men hun henter også styrke i troen sin. Det har vært nødvendig for å klare å komme seg igjennom et slikt traume. Det var også nødvendig for å klare å fungere i et fengsel med alle de ulike personlighetene som er der, og ikke minst for å takle å være der uten å ha gjort det hun ble beskyldt for. 

– Det var en sterkere versjon av Veronica som kom ut av fengselet, selv om hun selvfølgelig ville vært alt dette foruten. Det var en stor skuffelse at saken ikke ble gjenopptatt, men det jobbes videre. Det er ikke aktuelt for noen av dem å gi opp. Personlig tror jeg man må få inn nye mennesker som er oppriktig interessert i saken, og som kan se alt med nye øyne og angripe saken fra en annen vinkel.

Tore Sandberg, privatetterforsker:

– Et grunnleggende utgangspunkt for gjenopptagelse av en straffesak er om det på vegne av den domfelte er kommet frem nye opplysninger og omstendig­heter som den dømmende rett ikke var kjent med da dommen falt. Og at det da ikke kan utelukkes at en eller flere av disse omstendighetene kunne ha ført til et annet resultat. 

– I straffesaken mot Per og Veronica Orderud er det snakk om en serie slike omstendig­heter og klare sterke bevis. Men også nye bevis, blant annet et helt klart DNA-funn som beviser at det ble gitt uriktig forklaring for lagmannsretten. Med slike nye bevis og omstendigheter er det etter min oppfatning umulig å utelukke at retten kunne ha kommet til en annen avgjørelse hvis disse DNA-beviset og de øvrige nye bevisene, hadde vært kjent under den første rettergangen, sier Tore Sandberg.

Han stiller seg uforstående til at statsadvokaten gikk imot alle hans anførsler og bevis.

– Gjenopptakelseskommisjonenes medlemmerhar av uforståelige grunner for meg, også avvist samtlige av våre anførsler og bevis. Kommisjonen har til og med bevisst unnlatt å avhøre navngitt ­person som har uttalt til et av mine vitner at han vet hva som skjedde og hvem som begikk Orderud-drapene, fortsetter Tore og presiserer at han ikke gir opp. Han vil fortsette den utrettelige jobben med å få hele Orderud-saken gjenopptatt.