Mormors gamle kokebok fikk Marie til å tenke seg om

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Jeg holder en bokskatt i hendene, den tilhører mormor som fyller nitti år i julen. 

Mormors kokebok er tykk og buler som en rikmanns lommebok i gamledager. Du kan se at den er meget godt brukt. Ikke bare fordi sidene stikker ut og den brune innbindingen har sprukket så den ligner et tørt, gammelt lærbelte, men fordi det er fettflekker, dråper av ubestemmelig væske og små skorper av melisglasur på sidene. 

Oppskriftene er skrevet med tynn penn i sirlig løkkeskrift, og her og der finnes innlimte oppskrifter som er hentet fra ukeblader helt tilbake til syttitallet. 

Denne kokeboken har brakt mormor og meg sammen i baking i flere tiår. Søndagene på kjøkkenet hennes da vi skulle bake pepperkaker og det var lov å nappe av biter av deigen for å smake.

 Jeg måtte stå på en krakk for å rekke opp, og hadde fått eget forkle i størrelse fem år, som mormor hadde sydd. Morfar så på sport i bakgrunnen og kjevla var stor i hendene. En gris, et hjerte og et omriss av den lille hånden min i pepperkakedeig. 

Nå er det mine barns små never som ligger på stekebrettet, det er de som småspiser av deigen mens mormor forteller historier fra plassen hun vokste opp. «Æ hadde tretten søsken, ei av dem halv, så dokker kan tru ho mamma holdt på å bli gal». 

Iblant baker mormor og jeg alene, oftest krumkaker. Det er jeg som steker og ruller kakene, for mormor orker ikke stå oppreist så lenge. I stedet sitter hun i godstolen og rapporterer om skiløperne på TV-en. Før var det Ulvang, etter hvert Northug, Bjørgen, og Johaug. Nå er det Klæbo. 

Jeg vet at det finnes skatter inni denne boken som Matprat eller Trines Matblogg aldri vil kunne hamle opp med. Ikke fordi oppskriftene deres ikke er gode, men fordi de ikke er mormor sine. 

Les også: Dora Thorhallsdottir: – Ta denne praten før jul

De kan ikke bringe frem smaken av mormors kremede fruktsalat, minnene jeg har fra kaotiske juleselskaper og vaffel-besøk av slektninger som nedstammer fra tretten og en halv søsken. Eller minnene om morfar som ikke lever lenger. 

De får meg ikke til å tenke på den gangen vi glemte kakene i ovnen fordi det ble trippel norsk serier, og vi måtte bygge et kullsort pepperkakehus. De gir meg ikke den følelsen av tilhørighet og trygghet som kokeboken gjør. 

For den følelsen sitter i håndskrifta til mormor og i gulnede utklipp fra Norsk Ukeblad, i hvordan mormor bruker skjea for å forme bollene av deig i bollesuppa. I snarveiene og triksene, og det som står skrevet i parentes under oppskriftene. 

Det er så enkelt å bare logge seg på nett og med et klikk få tilgang på tusenvis av oppskrifter med levende bilder og lyd. Men stemning og hygge kan man ikke bare Google seg frem til. 

Det krever tid og forberedelser, ritualer og tradisjoner, og kanskje et personlig touch som gjør at kålrabistappen blir ekstra god. At to som baker, vet hvem som gjør hva, for den gamle har lært opp den unge, og nå har de gjort det så mange ganger sammen. 

Mormor har blitt gammel. Er det noe jeg ønsker å overta etter henne, er det denne boken. Men aller mest ønsker jeg meg mange flere år sammen med mormor over kokeboka. 

Les også: Rampenissen flytter inn: 48 morsomme ideer til rampenisse-streker