Da Anita var 48 år, tok livet en helt ny vending

Anita Ness (65) har tre voksne barn i dag, men husker veldig godt tilbake til da hun selv var liten. Faren var sjømann. Da han kom hjem, hadde han alltid med seg gaver til henne og ikke minst mange historier. Hans reiser virket eksotiske.

– Jeg fikk tyggegummien Juicy Fruit, dukker med spennende drakter og fargerike drops. Han hadde vært på den andre siden av verden, i Trinidad og Tobago. Det var ikke så rart at jeg begynte å drømme, ler Anita.

Hun bor alene i en liten leilighet i Trondheim. Foreldrene flyttet til Verdal i Trøndelag fra Halden da hun var 14 år. Fra østfoldtiden minnes hun campingturer og reiser til Sverige, men aldri langt. Sydenturer var et ikke-tema.

I trøndernes hovedstad skulle hun i flere tiår være opptatt av barn, hus, hjem og yrke som i mange år tok mesteparten av tiden. Sosionomen innen barne- og familievern fikk riktignok med seg en sjelden sydentur til Tyrkia med familien, men det var det.

De store dømmende ble ikke lagt i en skuff. Én dag skulle hun komme seg til mange fremmede steder i utlandet, oppleve noe nytt og suge inn inntrykk fra andre kulturer.

Da barna var blitt voksne og hadde sine egne liv, kom mulighetene. Mamma kunne finne sin egen vei.

En forsiktig start

Alenemorens årlige fjellturer med venninner og reiser til festivaler i Norge, både krim og litteratur, ble en slags oppvarming. Anita merket at hun ikke ønsket å være avhengig av andre mennesker for å gjøre det hun selv hadde mest lyst til: Å reise til utlandet. 

– Ja, i starten reiste jeg litt med venner, søsteren min og kolleger. Det var vel og bra, men ikke alltid så lett å finne tiden når det passet for begge parter. Jeg hadde dårlig råd og måtte spare. Derfor dro jeg ikke når «alle andre» skulle på tur, men gjerne i perioder da det var billigere. 

For omtrent 15 år siden, etter at barna var blitt store, var det tid for å oppleve verden. Det var bare ett problem: Flyskrekk …

Fikk kontroll

– Det var den største utfordringen. Korte flyreiser hadde gått greit, for jeg reiste også litt med jobben. Det var de lange flyreisene jeg gruet meg for. Men så fant jeg ut at jeg bare skulle eksponere meg for det.

Det har gått bedre og bedre etter hvert som jeg har reist, men jeg har også noen gode råd for å løse dette problemet. Anita lister opp:

• Ha på musikk som roer deg ned på flyturen.
• Ha meditasjonsfiler på mobilen.
• Last ned en god film eller en serie.
• Les en spennende bok
• Kjøp Bachs Rescue Remedy på apoteket
• Skriv av deg følelsene i notatblokken.
• Lær deg tankefeltterapi eller oppsøk en profesjonell som kan instruere deg.
• Selvhypnose kan også hjelpe, og det kan læres på kurs eller hos en hypnoterapeut.

En forsiktig start

Anita glemmer ikke den første aleneturen til Gran Canaria og innrømmer at det var en spesiell følelse å sitte på flyet sammen med par og barnefamilier. Da var hun ikke høy i hatten. Hva tenkte de om henne? 

På forhånd var hun skeptisk til typiske charterturer til Gran Canaria, Tyrkia og lignende, men hun måtte hoppe over fordommene og bare stå i det. Hun visste innerst inne at den første aleneturen kom til å bli bra. En nevø jobbet på Amfi del Mar, og det var dit hun skulle.

– Første tur ga mersmak. Jeg visste at jeg ville reise mer.

Tanken om å reise alene, hun hadde vært singel siden 1995, kom også fordi hun oppdaget at det er fint å oppleve nye steder på egen hånd. I et reisefølge kan det ofte være ulike meninger og valg, og konflikter når en gjeng skal ut og spise.

– Det trenger du ikke å tenke på når du bare har deg selv, kommenterer Anita.

Valget om å satse på det hun selv ønsket, betydde også noen prioriteringer. 

– Jeg ville ikke ha en stor leilighet, dyre møbler og klær, men sparte heller til kommende reiser. 

For henne var det flere veier for å kunne reise alene til Argentina og Mexico. Gruppereiser er et alternativ, selv om du ikke har følge. Ofte møtte hun de samme menneskene igjen og ble kjent. I noen år var det Europa som gjaldt, Kreta, Bosnia, Kroatia, Tsjekkia, Polen.

Les også: 10 skjulte perler på Gran Canaria

Ville til drømmelandene

Sør-Amerika ble det neste store spranget.

– Jeg har alltid ønsket meg dit. I 2013 hadde jeg permisjon fra jobben i Trondheim for å jobbe i Valdres. Der sluttet jeg etter prøveperiode og fikk fire måneder til å gjøre hva jeg ville. Da tenkte jeg at tiden var inne. Det var en mulighet jeg antagelig ikke ville få igjen.   

Anita solgte leiligheten og tok overskuddet fra salget. Før hun dro satte hun av penger til å kjøpe en ny, men mindre leilighet. 

– Buenos Aires i Argentina ble første stopp. På forhånd var jeg livredd, men jeg fant mye på nettet: En språkskole kunne skaffe bolig, og den hentet meg på flyplassen. Dermed ble starten enklere. Sakte ble jeg varm i trøya.

Anitas datter hadde studert der i tre år, men i de årene var aldri mor på besøk. Nå var det moren som var der. Datteren hadde reist hjem.

– Jeg snakker ikke spansk, men i de store byene går engelsk greit. Ute på landet er det verre, men du kommer langt med håndbevegelser og enkle ord.

Ferden gikk videre til Mendoza og vindistriktene der. Anita hadde forberedt seg godt, lest seg opp på argentinsk vin, og fikk mye ut av den kulturen. Hun passer alltid på å sette seg inn i det landet og det området hun skal til. Forberedelser er noe av det morsomste ved å være reiseglad.

Mexico sto også på reiseplanen. Der meldte hun seg på en 14 dagers rundtur.

– Før jeg dro var jeg innom Cordoba i Argentina, men der blingset jeg på tidsforskjellen. Da hun kom til flyplassen, hadde flyet dratt. Anita måtte kjøpe ny billett.

– Jeg ble virkelig glad i Mexico. Der svømte jeg med delfiner.

Hun er så glad for at hun tok valget i voksen alder om å komme seg ut. Hvorfor skulle hun vente til det var for sent? 

– For man vet jo aldri når det er for sent, sier hun.

Les også: (+) Gudmund (17) og de andre desperate kameratene trakk lodd om hvem som skulle bli spist

Blogg og bok

Reiselysten er på ingen måte over, men Anita skjønte etter hvert at hun hadde samlet mye kompetanse, kunnskap og erfaring. Etter å ha gått skrivekurs, blant annet i Firenze, kom ideen om å skrive bok.

I sommer lanserte hun boken «Reis Alene». Der ønsker pensjonisten å inspirere andre til å ta sjansen på å komme seg ut.

– Det er mange som vil, men ikke tør. Mange som kanskje har reist litt, men gjerne vil komme lenger. Jeg mener alle kan reise alene med sitt eget utgangspunkt hvis de ønsker og vil det nok, men det er en fordel å trives i eget selskap. 

– Er det egoistisk å reise alene?

– Nei, på ingen måte. Det kan gi oss påfyll enten vi er alene hjemme eller har en partner. Mange har behov for mer alenetid enn det de får. Og det som er så fint er at du alene bestemmer, og kan få akkurat det påfyllet du trenger. Den som intet våger, intet vinner. Jeg sier: Følg hjertet ditt. Start med små steg og utvid etter hvert. Det var slik jeg gjorde.

Vil utfordre kvinner

Anita var alene på Kreta i høst og sparer penger til en ny tur selv om hun ikke akkurat nå vet hvor den skal bringe henne. I noen år har hun hatt en blogg, «Artemisias verden», der hun får utløp for å skrive om reiser og bøker. Og hun lar seg også inspirere av å lese om andre som reiser på sine drømmereiser.

Som fersk forfatter opplever hun at mange er ute etter tips og råd som kan bidra til at de selv tar spranget.

– Jeg skrev boken for å utfordre andre kvinner til å reise alene, men opplever at menn også har stor nytte av den. Og hvorfor ikke? Jeg var 48 år på min første alenetur til Syden og har møtt mange spennende mennesker underveis. De har beriket livet mitt. Og kanskje enda viktigere: Jeg har lært så mye om meg selv! Det er god tid til både å oppleve og tenke når man bare har seg selv å passe på.

Anita opplever å få tilbakemeldinger fra mennesker som mener at hun er modig.

– Kanskje har de rett, men det kommer vel an på hvordan man definerer modig? Jeg mente vel at jeg er redd veldig mye og likevel reiser. Jeg utfordrer meg stadig, det er vel litt av livsstilen min, og kanskje er det å utfordre seg selv og bryte barrierer, overvinne det man ikke tør, å være modig?

Les også: 20 utrolige, forlatte steder

Hva kan gå galt?

For en førstegangsreisende alene er det kanskje frykten for at noe uforutsett kan skje det som holder noen tilbake. Anita har også hatt de tankene, men samtidig er hun glad for at det ikke stopper henne.

– Selvsagt finnes det ingen garanti mot å bli utsatt for ran og tyveri, men det har man ikke hjemme heller. Det skjer innbrudd i hus og leiligheter, folk opplever å bli skimmet i bankautomater, man kan bli ranet på gata i byer der det er mye folk, på bussen, trikken og T-banen.

Hennes oppfordring er rett og slett å passe på tingene sine, og heller ikke være naiv. Lommetyver er fingerferdige. På trikken i Amsterdam fikk Anita erfaring med det. Folk med urent mel i posen kan være svært utspekulerte. Under en reise til Malaga opplevde hun en «snill» mann som ville hjelpe henne med å ta bort det hun trodde var fugleskitt fra ryggen hennes. Han tok i stedet kort og penger fra shortsen, som hadde glidelås. Anita trodde han bare var veldig hjelpsom …

– Jeg sier likevel, la ikke frykten styre deg. Ta musesteg for musesteg eller hopp i det. Snart er du klar for nye eventyr.