På barnesengen sto det en S. Barn og mor var merket fra starten

Rikshospitalet mai 1962:

«Du om hele verden hadde det så godt».

Aud Oftestad (nå 91) holder for første gang sin førstefødte i armene, og det hun tenker på er en linje fra Einar Skjæraasens dikt, «Lykke». Ord som vil følge henne.

Babyen er så pen, han ligner på pappaen sin. På forhånd har hun og mannen bestemt – «hvis det blir en gutt, skal han kalles opp etter sin far og farfar.» Fredrik.

Aud hadde aldri trodd at hun som vokste opp i et strengt religiøst hjem på Ås og aldri fant sin plass innenfor de rigide rammene, noen gang skulle oppleve en slik sitrende glede. Kjærlighet i full blomst. 

Men lykken har også en mørkere side. For fødestuen der hun ligger er kjent for henne.

Ti år tidligere, i 1953, var hun sykepleierstudent og hadde praksis ved Rikshospitalet i Oslo. Og hun skal aldri glemme de kvinnene på fødeavdelingen som ikke var gift. 

De som ikke hadde en V for «viv» skrevet ved fotenden av sengen. Kvinner som aldri fikk holde sitt barn.

Hos disse kvinnene sto det en S, «spuria» – latinsk for uekte, på journalen. Og på barnesengene der den nyfødte ble lagt, sto det samme. Barn og mor var merket fra starten.

Mange av kvinnene som fødte utenfor ekteskap var unge. Adopsjon ble eneste løsning. Når de skulle forløses, ble det lagt en klut over øynene deres så de ikke fikk se barnet. Det ble vanskeligere å gi det bort om de fikk se babyen. 

«På dette rommet har det ikke bare vært lykke», vet Aud.

Trosset reglene

Hun bærer med seg skjebnen til disse kvinnene – og barna deres. Selv om de fleste ble adoptert bort, var både de og deres biologiske mødre stemplet med skam.

Det er spesielt én av kvinnene hun aldri glemmer. Hun ba om å få se barnet. 

«Du vet jeg ikke har lov til å vise deg det», svarte Aud henne.

Kvinnen begynte å gråte.

«Det er en gutt», sa hun – sikker i sin sak.

Aud kunne få problemer ved å trosse reglene på sykehuset. En spuria skulle hverken se eller holde barnet. De skulle jo gis bort. Hun gjorde likevel et unntak.

«Han ligger på barnerommet i tredje seng fra venstre,» hvisket hun.

Den unge sykepleierstudenten håpet at babyen ble tatt med hjem av moren. Og slik gikk det. Ett av få unntak.

Siden har vissheten om «alle de andre» vært en tung bør for sykepleieren som senere ble helsesøster. Det vil si: Inntil en kritikerrost roman kom ut i år, «Spuria», av Johan B. Mjønes. 

– Selv om boken er skrevet som en fiksjon, er den en hyllest til alle som opplevde den ublide skjebnen, slår dagens Aud varmt fast. 

Les også: Familien på fire vant drømmecruise – bare tre av dem kom tilbake

Lite kjent kvinnehistorie

Det finnes ingen offentlig statistikk over hvor mange norske barn som ble adoptert bort før 1960. På 50-tallet anslås det å ha vært rundt tusen hvert år. Mødrene var som regel ugifte, enslige og unge. De opplevde et sterkt press for å gi bort barna. 

– Jeg syntes veldig synd på dem, sier Aud.

– De hadde ingen med seg på sykehuset. Vi sykepleiere gjorde hva vi kunne for å ta vare på dem – og barna. I snart 70 år har jeg likevel spurt meg selv: «Hva mer kunne jeg ha gjort?»

Blikket hennes er fast. Selv om det er sløret av tårer.

– Jeg var vitne til en praksis det er viktig å fortelle om, synes den empatiske kvinnen.

– Det må aldri bli alminnelig at noen lider.

I 2017 pratet Aud om disse kvinnene og barna i et intervju med tidsskriftet «Sykepleien». Det skulle få positive ringvirkninger.

– Jeg kom ved en tilfeldighet over intervjuet, forteller forfatter Johan B. Mjønes (48).

Han skulle lese en omtale av sin forrige bok «Heim» i tidsskriftet.

– Det Aud beskrev var ukjent for meg. Jeg hadde aldri hørt ordet «spuria», eller hva det innebar og begynte å grave etter mer informasjon.

Ideen til en ny bok var blitt skapt.

– Da jeg leste om kluten som ble lagt over øynene til den fødende, så jeg for meg åpningsscenen, forteller den sympatiske forfatteren.

Med følsomhet og imponerende ordkunst formidler han i romanen skjebnen til en av dem, «Kristin». 

Mot slutten av livet, etter at den uvitende ektemannen dør – bestemmer hun seg for å finne gutten hun ga bort som ung. Og mens hun leter, åpner fortiden seg for henne.

 Leserne får oppleve den unge jentas gryende forelskelse, som går over i et kjærlighetsforhold, og fortellingen om hvorfor hun måtte gi fra seg barnet utfolder seg parallelt med letingen i nåtid.

Mer skal vi ikke røpe. «Spuria» bør leses og oppleves. Boken løfter frem en lite kjent del av norsk kvinnehistorie.

– Da jeg begynte gravearbeidet, ble jeg overrasket over hvor utbredt en slik behandling av kvinner og barn var, til langt inn på 80-tallet, sier forfatteren.

Les også (+): Da vi leste testamentet til tante Ada, fikk vi tidenes overraskelse

Sjelevenner

Vi møtes hjemme hos Aud på Majorstuen i Oslo. 

– Johan er min sjelevenn, betror den vakre damen en anelse rød i kinnene. Han ble tatt imot av henne med en lang klem.

– Det må ikke misforstås, understreker hun årvåkent.

– Johan har blitt et begrep i mitt liv på et dypere plan. Min sønn og datter synes det er flott at vi har fått en slik kontakt. Takket være ham fikk jeg ventilert minnene om de ugifte mødrene og barna de fødte. Når historien er blitt fortalt på denne måten, er en bør løftet av mine skuldre. 

Som helsesøster møtte hun igjen kvinner og barn som levde med «spuria-skammen».

– Flere av barna ble nektet både dåp og konfirmasjon av prester. Ertet ble de også.

Mjønes skrev boken før han tok kontakt med sin muse.

– Intervjuet med Aud gjorde meg nysgjerrig på å prate med henne, men virkeligheten forplikter. Den måtte ikke få overtaket på min fiksjon av en bok, forklarer han.

Det var viktig at dette var nettopp en roman. Uten at de ennå hadde pratet sammen, fikk hun «Spuria» tilsendt i posten.

– Jeg ringte forlaget og takket. De sa: «Gled deg til å møte forfatteren», og det stemte jo, smiler Aud mot ham.

– Johan skildrer hva jeg var vitne til på en gripende og virkelighetsnær måte. Tenk å bli tvunget til å gi fra seg barnet sitt, sier hun opprømt. 

– Mine egne barn, Fredrik og Sigrid, og mine tre barnebarn i tjueårene, har alle lest boken. Særlig de yngste ble sjokkerte over at noe sånt har skjedd. Jeg vil at flest mulig skal bli klar over denne skampletten i norsk historie, sier hun bestemt.

– Og at våre styresmakter gir dem et plaster på såret, en oppreisning.

Nestekjærlighet

Det er ingen tvil om at Aud og Johan har funnet tonen.

– Vi har stor glede av hverandre, bekrefter han smilende. 

– Kontakten mellom oss oppsto umiddelbart. 

Siden har de både snakket om «Spuria» på «God Morgen Norge» og hos foreningen «Adopterte». Begge blir jevnlig kontaktet av både adopterte og kvinner som har adoptert bort sin barn.

– En dame i nabolaget kastet seg rundt halsen min og takket for åpenheten, forteller Aud.

«Jeg er lausunge», betrodde hun. 

På nytt fylles de pene, blå øynene av tårer.

– Det rørte meg også hvor respektfullt Johan beskrev den gamle kvinnen i boken, «Kristin». I likhet med henne nærmer jeg meg en ende på livet. La deg ikke lure av at motorikken er svakere. Følelsene og minnene er like sterke. 

Hun henter frem et minne fra hun var fem år.

– Jeg sto utenfor huset vårt og kjente på følelsen av ikke å være hjemme der. Mor var revisor og far predikant, og deres tankesett nokså pietistisk. Det føltes ikke som vi hadde samme Gud. Min er mindre streng, mye rausere. Gud er for meg kjærlighet.

Øynene får et lekent glimt.

– Gud har alltid vært på mitt parti, nevner hun.

– Der og da sa jeg nemlig til meg selv: «Du har ett liv, Aud. Husk at det er ditt!» Senere, da sønnen min ble født, sa jeg til Gud: «Se på denne nydelige gutten. Det finnes ikke noe helvete. Alle kommer til Gud». For meg var det frigjørende.

Å utdanne seg til sykepleier ble et naturlig valg. Aud har alltid ønsket å hjelpe andre. Allerede ved dørterskelen er det merkbart. Hun har en god varme ved seg, en ekte Florence Nightingale. 

– Før jeg møtte Johan, sa folk: «Du bærer med deg et eller annet, Aud». De merket at noe tynget meg. Å snakke om hvordan disse kvinnene og barna ble behandlet har hjulpet. Familien heier på åpenheten. Barnebarna mine sier: «Du er kul, Mimmi!»

Hun smiler glad.

– Med Johans hjelp retter jeg søkelyset mot de sårbare i samfunnet. Tilbakemeldingene vi får viser at det fortsatt er håp for nestekjærligheten.

Videre samarbeid

Firebarnsfaren Johan lar gjerne sin venninne styre ordet. Han nikker og smiler lunt fra stolen ved siden av henne.

– Det er en gave å få en slik fortelling som Auds i fanget, bemerker han.

– Jeg hadde henne i tankene da jeg i boken beskriver en omsorgsfull sykepleier. Hun har varme hender som gjør andre godt.

– Du må ha et genuint ønske om å gi for å få, sier hun beveget.

Håpet deres er at noen med myndighet vil iverksette en gransking av innenlandsadopsjoner. De mener det ble begått overgrep mot disse kvinnene, og barna.

– Bergens Tidende kalte det i en reportasje for «menneskehandel». Enkelte av barna dukket blant annet opp med nye fødselsnummer, opplyser han.

Selv om de brenner for å opplyse oss om temaet spuria, er de to klare for å gå videre – sammen. 

– Vi snuser på et nytt kapitel i norsk historie, røper Mjønes entusiastisk.

– Denne gangen innenfor psykiatrien. Aud har også jobbet innen dette fagfeltet og har sterke historier å dele. 

En ny bok er med andre ord i ferd med å ta form.

– Det er fint at vi evner å bevege oss videre, skyter hun smilende inn.

– Å ha drømmer er viktig. Selv når livet – som mitt – er ved veis ende. Sammen med Johan har jeg fått en ny mulighet til å være de svakes stemme. Gud er god.