Norske Ida stjal død kvinnes identitet: – Skrev meg ut av fengsel

Miami, 7. august. 2011, en helt vanlig søndag morgen:

Norske Ida Skjelbakken, den gang 31 år, tusler rundt i pysjen og ordner seg en kaffe. Samboeren Julio er på skyteskolen de to driver sammen. Da banker det på. Hun nøler med å åpne. Sikkert bare Jehovas vitne.

«Er du Ida Skjelbakken?», spør politibetjenten.

Da forstår hun hva de vil. 

Eventyrlysten er stor

Ida kommer fra en gård på Tangen i Stange. Hun har arvet eventyrlysten fra moren sin, og elsker å drive med hest. 16 år gammel drar hun til Sverige for å jobbe som lærling hos en hestehvisker før det blir kunstskole i Italia. 

Etter det pakker hun snippen og drar på interrail i Europa.

Ida overnatter på gamle jernbanestasjoner og hopper av toget der det faller seg. Det er på en sånn tur hun forelsker seg i Italia. Hun får jobb hos en baron i en liten støvete landsby i Calabria, sør i landet.

Ida elsker det vakre dramatiske landskapet og den stille byen der hun jobber som turistguide og passer baronens hester. 

Under småbyidyllen ligger mye Ida ikke la merke til i starten. Frykten i folks ansikt når menn med makt dukker opp i kolonialbutikken. Etter flere urovekkende hendelser, føler Ida at hun er i en Gudfaren-film. Det er på tide å dra.     

Hjemme i Norge har moren sett en annonse. En familie søker hestetrener og barnepasser i Florida. Snart er hun på flyet til USA. Familien hun skal jobbe for, eier en liten flyplass.

I starten er det spennende med alt den overdådige luksusen, diamanter og dyre biler, kjendiser og champagne i høye glass. Men snart innser Ida at virksomheten er minst like lyssky som mafiaens i Sør-Italia. 

Les også: Randi og Kåre var på gullbryllupsreise. Da rammet tragedien

Ida blir Amanda

Da turistvisumet hennes er i ferd med å gå ut, vet arbeidsgiveren råd. På biblioteket finner hun dødsannonsen til en jente, med fødselsdato nær Idas. Det er lett å få dødsattesten tilsendt.

Så har hun papirer på at hun er amerikanske Amanda og trenger ikke bryderiet med turistvisum. Ida tenker ikke over at hun gjør noe kriminelt. Det går jo heller ikke utover noen. 

Med tiden blir hun lei av menneskene hun jobber hos. Jo flere millioner de eier, desto flere problemer har de. Den vellykkede fasaden de omgir seg med, er alt annet enn vakker. Ida trenger en pause. 

En bok om karate får henne til å søke seg til en karateskole på øya Okinawa i Japan. Dagene består av hard trening, utskjelling og fornærmelser fra senseien. 

Knokene til Ida blir såre, og kroppen verker. Men hun elsker det. Planen videre er å leve som nonne en stund eller leie seg et hus og fortsette å bo i Japan. 

I stedet blir det bodyguard-kurs og jobb som livvakt i Tyskland. Her bor hun i en gammel togvogn og må haike til butikken når hun skal handle mat. Det er møkkete og trangt, og jobben er dårlig betalt. Men Ida stortrives. 

Napolis skyggesider

«Aldri dra til Napoli, der er det livsfarlig», er det noen som sier. Så da kjøper Ida et gammelt vrak av en bil og plukker opp et par venninner. De drar til Napoli på en liten ferie.

Den italienske byen er akkurat som hun forstilte seg: Fylt av kontraster med trafikkaos, søppel og løshunder i gatene. Men også med vakre byggverk, kirker, havet og en natur som tar pusten fra henne. 

Hun vet at byen ligger på en glødende vulkan, at det er konstant fare for jordskjelv. Og hun har hørt ryktet om at byens innbyggere har en kreativ omgang med reglene. 

Hun leier et hus ved havet i utkanten av byen og får jobb som privatetterforsker. De fleste oppdragene handler om å spane på utro ektefeller. Etter to år blir hun lei. Hun trenger sol og ferie og drar til Miami. 

Under falskt navn

Miami 2005: 

På stranden møter hun kubanske Julio som skal bli kjæresten hennes. Paret reiser mellom Miami og Napoli. Til det ikke går lenger. «Vi tror du er her for å jobbe», sier myndighetene en gang Ida har reist hyppig mellom de to landene.

Hun blir sendt til Napoli. Det er da hun kommer på identiteten hun stjal den gangen. Nå bærer det til Canada der hun får utstedt både førerkort og pass som Amanda. 

«Falskt pass er en veldig dårlig idé», sier mamma. Hun burde kanskje hørt på mamma, men hun har ikke tid til å vente. Hun skal starte skyteskole sammen med kjæresten, noe det viser seg det er et stort behov for.

De som bærer våpen i Miami, er dårlige til å skyte og elendige når det gjelder våpensikkerhet. Miami Firearms Training i Florida blir raskt populær, og snart er de mange ansatte. Kundene er politiet, Secret service og FBI-agenter. 

Ida tenker ikke over at hun lever risikabelt med falsk identitet. Vet ikke at myndighetene holder henne under oppsikt. Helt til den dagen politiet banker på. 

Miami, søndag 7. august 2011:

«Det var da voldsomt til oppbud», tenker Ida da hun ser at alle politifolkene og bilene i oppkjørselen. Teller cirka 14, 15 politifolk som snart ransaker huset. Ida får rettighetene sine lest og tror hun blir kjørt til politistasjonen for avhør, for deretter å settes på flyet til Norge. 

Bilen stopper ved Det føderale fengselet i Florida. Der blir hun bedt om å kle seg naken, riste håret og spre rumpeballene. Fengselsbetjentene konfiskerer klærne hennes, og hun får tildelt en grønn kjeledress, flekkete brukte truser og en gul trenings-bh med svettemerker. Orange slippers. Så får hun utdelt en bunke med papirer.

«Les dette», sier vakten. 

Ida blir ført gjennom lange korridorer med celledører til hun kommer til et rom med andre fanger. En tykk jerndør smelles igjen. 

Ida lærer seg livet i et amerikansk fengsel: Du stiller deg i kø for å få mat, som regel ris og bønner og kanskje et stykke lever med mugg på. Du spiser ikke ved samme bord som de svarte. 

Du har 15 minutters lunsjpause og får dagens siste måltid servert klokka 15.00. 

Sulten og kald, vet ikke hva som skal skje med henne. Vet noen hvor hun er? Hva med retten til telefon og advokat? Det kan ordnes først når saksbehandleren hennes, Miss Fernandes, kommer på besøk. Om en måned …

Les på Klikk+: Søskenparet Klara og Mandus levde et nøysomt liv på småbruket sitt – uten strøm og moderne hjelpemidler

Idas brev – nøkkelen ut 

En advokat som er elev ved skyteskolen tar saken pro bono (vederlagsfritt). I motsatt fall ville det kostet rundt to millioner kroner.

«Illegale immigranter har ikke lov til å oppbevare eller bære våpen. I verste fall kan du få opptil 30 år bak murene. Hvert eneste skytevåpen, hver kule og ammunisjon medfører at straffen kan økes. I beste fall får du to og et halvt år i fengsel».

Advokaten er ærlig. Ida forstår hvor heldig hun er. De andre fangene har ikke engang råd til en advokat. Hun får besøk av det norske konsulatet i fengselet. De lover å gjøre alt for å hjelpe henne hjem til Norge.

Men det er ikke stort de kan gjøre med det amerikanske lovverket. For å overleve bestemmer Ida seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun underviser i yoga, skaper seg faste rutiner. 

Amerikanske fanger har lov til å skrive brev til dommeren i forkant av rettssaken for å påvirke egen sak. Takk og lov at Ida kan skrive. Hun smører tykt på i brevet til sin dommer.

Forteller om en idyllisk barndom i Norge, stolte verdier, og det hun vet dommeren vil høre: At Amerika er et så fantastisk land.

Ida hjelper også sine medfanger med lignende brev i sine saker. Mange av dem kan knapt stave navnet sitt. 

November 2011:

Etter fire måneder i fengsel skal Ida få dommen. Aktor har bedt om fem år, mens advokaten har argumentert for halvparten. Hjertet banker hardt mens dommeren leser opp dommen.

«Siden våpenforbrytelser regnes som en voldelig forbrytelse er straffen streng. Men du er mer nyttig for samfunnet utenfor enn i fengsel», sier dommeren.

«Du har allerede sonet din straff».

Ida jubler. I morgen er hun på hjem til Norge. Tror hun. Men så lett skal hun ikke slippe.

Umenneskelige forhold

28. november 2011:

Etter tre dager blir Ida overført til et nytt fengsel: County Jail. Nå på grunn av id-forfalskningen. Om hun bare får komme hjem til jul, tenker Ida. 

Fengselet er om mulig enda verre enn det føderale. Fangene her er delt inn i fargekoder fra blå til rød. Fargene angir straffene. Ida må kle seg i oransje og settes i samme celle som fanger i rødt. Her inne tilhører hun samfunnets avskum. 

«Ett feil skritt, så skal jeg ta deg og straffe deg», sier fangevokternes blikk. Næringen kommer fra en slags frossen ball fangene suger på gjennom dagen.

Mange av de innsatte er syke. En kvinne har kreft og nektes medisiner. Hun klarer knapt å stå på egne ben, og fangene ber derfor om en rullestol. Svaret er kontant nei. «I like to see you bitches walk», svarer vakten. Litt senere dør kvinnen på en glattcelle. 

Julaften håper fangene på et skikkelig måltid, siden det er jul. Da fangene oppdager at det ikke blir noe ekstra, bryter det det ut slåsskamp. Ida er sliten og tenker bare på dem hjemme som feirer jul. Snøen som laver ned over et småbruk i Norge … 

Da de andre oppdager at Ida er flink til å tegne, blir hun spurt om å lage portretter av dem. Som betaling får hun pulverkaffe og andre goder som gjør oppholdet til å holde ut.

Les også: Kathrine hadde gitt opp livet. Så dukket et kjent fjes opp

Kjærligheten venter i Norge

Like over jul i 2012 kommer endelig dagen da Ida får reise hjem. Hjem til bokkontrakt og et liv i frihet. Etter 151 dager i fengsel skal hun slippe fri. 

Hun drar til Szakadát i Ungarn hvor foreldrene har bosatt seg, leier seg et hus i nabolaget og reiser mellom Ungarn og Den dominikanske republikk i et år.

I Norge møter hun illustratør Kjetil Nystuen, og det er kjærlighet ved første blikk for begge. Ida og Kjetil gifter seg og bor en stund i Cambridge før Elisa kommer til verden i 2017. 

Etter å ha bodd i både Italia og Ungarn, blir de foreldre til jente nummer to, Linnéa, i 2020. Da bestemmer de seg for å kjøpe hus i Norge.

Rånåsfoss 2025:

Døtrene Elisa (7) og Linnéa (4) leker på prinsesserommet. Idas ektemann Kjetil former et gresskarhode. Halloween er like om hjørnet. Begge jobber hjemmefra som illustratører.   

– Jeg er så glad jeg fant Kjetil. Det kunne gått veldig mye verre, sier Ida (46) og ler.

– Du syns ikke jeg er litt kjedelig, da? sier ektemannen som har hørt Ida fortelle sin utrolige historie. 

–Du er alt annet enn kjedelig, sier Ida. 

Selv om livet i dag i et hus på landet står i sterk kontrast til det actionfylte livet hun har levd.   

– Jeg var ikke redd for noe før jeg ble mamma. Nå kan jeg bli engstelig hvis jeg ser en hund på veien når barna leker ute, sier Ida.

Hun angrer ikke på noe – unntatt den falske identiteten. 

– Jeg var bare 20 år den gangen og hadde ikke utviklet frontallapp.

Hun mener selv hun fortjente fengselsstraffen og ville ikke vært den foruten. For i fengselet utviklet hun tegneferdighetene som førte til at hun ble illustratør. Hun ble også inspirert av kvinneskjebnene i fengselet til å skrive sin andre bokserie, «Nattergalen».

Takket være skriveferdighetene gikk det bedre enn fryktet. 

– Jeg skrev meg rett og slett ut av fengsel, sier hun. 

Da Ida kom hjem til Norge etter fengselsoppholdet, skrev hun boken «Fangen på celle nummer 17 – veien til frihet». Den handler om Idas egne opplevelser og hvordan hun klarte å få noe verdifullt ut av opplevelsen.