Kathrine hadde gitt opp livet. Så dukket et kjent fjes opp

Ungdomstiden min var tøff, og jeg slet med depresjon. I perioder var det så ille at jeg ikke ønsket om å leve lenger. I tillegg hadde jeg foreldre som slet med rus, forteller Katrine Kleven (33) åpenhjertig.

Hun bor i Bærum sammen med forloveden sin og de tre barna deres på fire, tre og to år.

I løpet av få år var den unge jenta innom ett beredskapshjem og to ulike fosterhjem. Hun drev ofte med selvskading og kjente på mye sinne. Katrine legger ikke skjul på at hun nok ikke var så enkel å ha med å gjøre for de voksne som befant seg rundt henne.

– Jeg savnet likevel hele tiden at noen var der for meg og ville hjelpe. Jeg kjente aldri på en ordentlig trygghet, og jeg bar på så mye vonde følelser som jeg ble flink til å strenge inne i meg.

Aller helst ville hun bare flykte fra alt. Katrine søkte mot venner som var eldre. Gjennom dem fikk hun enkel tilgang til ulike rusmidler.

– Bare 17 år gammel var jeg allerede langt inne i et tungt rusmiljø i hovedstaden. Jeg hadde forsøkt det meste som var å prøve og var blitt helt forelsket i heroin og rusen det ga, sier 33-åringen stille.

Heroin fikk henne til å glemme alle problemer og traumer for en liten stund. Til tross for strenge regler i fosterhjemmet, hvor hun bodde frem til hun var 17, ruset hun seg også der. I ettertid tenker Katrine det er rart at ingen la merke til noe eller reagerte.

– Jeg husker at jeg som barn sa at jeg ville bli som mammaen og pappaen min. Da visste jeg jo ikke hva det betydde. Jeg ville nok bare høre til, sier Katrine ettertenksomt.

Tigging i Oslos gater

Etter å ha flyttet ut av fosterhjemmet sto Katrine på egne ben. Dagene gikk med til å henge gatelangs i Oslo eller i Hedmark. Daglig satte hun sprøyter med heroin. Kjærester kom og gikk, og Katrine opplevde at ingen av dem behandlet henne bra. Ikke sjelden var blåmerker synlige i både ansikt og på kropp.

– Mange som så det reagerte, men det var på enn måte ikke så mye de fikk gjort. Jeg var så tynn og sliten. Barnevernet hadde forsøkt å hjelpe meg, men jeg ønsket ikke å ta imot, sier Katrine.

Stille beskriver 33-åringen hvordan hun nærmest gikk på autopilot. Den rusen som hun i starten hadde kjent på kom ikke tilbake. 

Ikke sjelden befant Katrine seg i leiligheten til andre. Her kunne hun føle seg tvunget til å gjøre ting for å få penger til neste dose.

– Jeg følte meg sjelden trygg. Ofte visste jeg heller ikke hva som var i sprøytene som jeg fikk.

Det eneste som sto i hodet på henne var å slippe unna de ubehagelige abstinensene.

– Jeg solgte dop og piller. I Oslos travle gater satt jeg med koppen i hånden og tigget. Det var så nedverdigende, men jeg opplevde at jeg ikke hadde noe valg, forteller Katrine åpenhjertig.

I hodet hennes svirret den samme tanken igjen og igjen: Hva skjedde egentlig med livet mitt? Hvor på veien gikk det så galt?

– Der satt jeg og så på alle de fine menneskene som passerte meg. Tenkte at de sikkert fulgte drømmene sine. Innerst inne ville jeg jo ikke leve det livet jeg levde. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle komme videre.

Flere ganger var den unge jenta inne til behandling og avrusning. Hver gang havnet hun etter kort tid på gaten igjen. 

18 år gammel hadde Katrine tatt flere overdoser. Selv om hun alltid hadde mennesker rundt seg, føltes ensomheten overveldende.

– Smertene i kroppen var uutholdelige. På et tidspunkt veide jeg bare 34 kilo og var helt grå i huden. Jeg ble likegyldig og tenkte at jeg aldri kom til å oppleve 25-års dagen min.

– På gata hendte det jeg så kjente fra skoletiden. Noen av dem hadde nå fått egne barn. Da gikk det virkelig opp for meg hvor skakkjørt mitt eget liv var, sier Katrine.

Les også: (+): Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart

Vendepunktet

En dag Katrine satt og skrollet på Facebook, dukket det plutselig opp et ansikt hun dro kjensel på. Hun la ham til som venn og sendte en melding. Kort tid senere fikk hun et hyggelig svar tilbake.

– Det viste seg at vi hadde vært naboer som barn, og en periode hadde vi bodd i samme by. 

Katrine, som nå hadde blitt 24 år gammel og nok en gang forsøkte å gi slipp på rusavhengigheten, opplevde med ett å se litt lysere på fremtiden. Hver melding og telefonsamtale gjorde henne glad og ga sommerfugler i magen.

– Vi bestemte oss snart for å møtes, og den gode kjemien mellom oss var der med det samme.

Etter som månedene gikk, fikk Katrine et tilbakefall. Den unge mannen sto likevel støtt ved hennes side og ga aldri opp.

– Han viste meg ting som ingen andre hadde gjort. For første gang på veldig lenge kjente jeg på livsglede og en sterk kjærlighet, forteller Katrine.

Nå ønsket hun mer enn noe annet å bli rusfri for godt. Kjæresten ga henne troen på at hun ville klare det bare viljen var sterk nok. Han forsikret Katrine om at han hele tiden ville være ved hennes side.

– Den tøffe jobben med å bli rusfri måtte jeg gjøre selv, men uten kjæresten min hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag, sier Katrine takknemlig.

Møtt av fordommer

I mange år trodde Katrine at hun aldri ville få leve et vanlig familieliv. Lykken var derfor ubeskrivelig da det unge paret, etter å ha opplevd flere spontanaborter, kunne ønske datteren velkommen til verden i 2020.

– Kjærligheten var der umiddelbart. Helt fra aller første stund elsket jeg å være mamma, sier Katrine.

Hun legger ikke skjul på at hun møtte mange fordommer under graviditeten. 

Mange tvilte på om Katrine med sin bakgrunn ville klare å ta seg av et lite barn. 33-åringen viste dem alle hvor feil de tok.

– For meg har det vært kjempeviktig å gi masse kjærlighet, trygghet, omsorg, stabilitet og gode rutiner, forteller mammaen.

Paret visste tidlig at de ønsket seg flere tette barn. I 2021 kom sønnen til verden og bare to år senere nok ei lita jente. Selv om hverdagen med tre små barn er travel, er Katrine enormt takknemlig over at hun har fått skape sin egen familie på fem.

– Ikke et eneste sekund har jeg lengtet tilbake til det gamle livet hvor jeg satt med koppen i hånden på gata, sier Katrine stille.

Hun beskriver en sammensveiset familie som elsker å være aktive sammen enten det er ute eller inne. Selv vokste hun opp med en kreativ mamma, og dette er noe hun har et sterkt ønske om å gi videre til sine egne barn.

– Selv om mamma var i rus gjennom barndommen min, så visste jeg alltid at jeg var veldig høyt elsket. Barna mine skal vokse opp med ubetinget kjærlighet, og de skal aldri tvile på at jeg er der for dem.

– Det blir mange varme klemmer, kyss på kinnet og «jeg elsker deg» i løpet av dagen, ler mammaen.

Les også: (+) Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet.

Åpenheten

Foreløpig er Katrine hjemmeværende. I fremtiden drømmer hun om å kunne jobbe innen rusomsorgen. De tøffe opplevelsene gjennom mange år sitter fremdeles i kroppen.

– Jeg har diagnosen kompleks PTSD og går i behandling for dette. Trening hjelper veldig på psyken min, og det har blitt en daglig rutine, sier Katrine.

Da hun bestemte seg for å bli rusfri en gang for alle, var det vanskelig å skulle se for seg hvordan fremtiden ville ende opp med å bli. Katrine legger ikke skjul på stoltheten hun kjenner på etter å ha vært rusfri i åtte år.

– Veien hit har vært lang. I mange år var jeg redd for å få tilbakefall, og for å unngå det måtte jeg alltid operere med en plan B. Om jeg eksempelvis skulle en tur til Oslo for å møte ei venninne og hun plutselig ikke dukket opp, så måtte jeg ha klart for meg hva jeg skulle gjøre, beskriver Katrine ærlig.

– Nå er jeg ikke lenger redd for tilbakefall. Jeg føler meg sterk og trygg. Likevel tenker jeg at man aldri skal glemme hvor jeg kommer fra, og selv i dag er jeg bevisst på å ha en plan om noe skulle skjære seg, legger hun til.

Fremdeles kan hun oppleve fordommer fra omgivelsene, men tar seg ikke lenger like nær av dem som dømmer. Katrine har valgt å være åpen om livet hun levde i mange år, men ønsker at folk hun møter på skal se det mennesket hun er i dag.

– En dag skal jeg fortelle barna mine om årene med rus. Når og hvordan vet jeg enda ikke, men det er noe jeg tenker mye på. Først må de bli gamle nok til å forstå.

– Jeg skal gjøre mitt ytterste for at de ikke begår de samme feilene som seg gjorde. Fremtiden er lys. Jeg har drømmer og planer, og jeg elsker tanken på alt vi som familie skal få oppleve sammen, sier Katrine.