Randi og Kåre var på gullbryllupsreise. Da rammet tragedien

– Verden gikk i grus. Da jeg satt på flyet hjem til Norge, følte jeg meg lammet. På samme tid satt folk rundt meg og snakket om helt uvesentlige ting.  Jeg kunne ikke forstå hvordan de bare kunne leve og le, som om ingenting hadde skjedd. Men det hadde det jo heller ikke, ikke for dem.

Randi Nysæter Gjertsen (80) forteller at de hadde nydelige dager under Italias solvarme himmel. De var omgitt av familie, og livet var godt. Så en ettermiddag etter nok et nydelig måltid, gikk Randis mann inn i huset. 

Det var det siste han gjorde. Hjertet stoppet, og tilbake sto Randi og familien i sjokk.

– Etter 50 år sammen med et annet menneske er omstillingen til å være alene vel så stor som sorgen over tapet.

Hun er takknemlig over at hun hadde familie, og de trengte hverandre. Hun stilte opp for barn og barnebarn, og de stilte opp for henne om det var noe. Men når hun satt hjemme alene, var sorgen til stede. Hun forteller at hun nærmest sluttet å møte bekjente og gjøre sine normale aktiviteter med andre utenom familien.

Livet sammen

Randi beskriver sitt 50 år lange ekteskap med glede. Begge hadde gode jobber. De fikk både barn og barnebarn, og sammen med familien likte de å reise både i inn – og utland. Men da Kåre ble pensjonist året før Randi, endret noe av hverdagen seg.

– Kåre begynte på malekurs da han ble pensjonist. Han brukte mye tid på det. Så da jeg ble pensjonist året etter, måtte jeg også finne på noe å gjøre. Det ble for kjedelig å sitte hjemme alene.

Ved en tilfeldighet så hun en annonse for språkkurs ikke så langt fra der de bodde, så hun meldte seg på et italienskkurs.

– Det var ikke så gøy som jeg trodde. Jeg syntes det var veldig vanskelig og hadde egentlig lyst å slutte midt i semesteret.

Det var Kåre som oppmuntret henne til å fortsette, så hun holdt ut litt til. De laget en avtale om å reise til Italia for at Randi skulle finne ut om hun egentlig likte språket.

– Vi reiste, og da vi kom oss til Italia, falt jeg for både språket og landet.

Det var en fantastisk ferie, og det var da de bestemte seg. Året etter skulle de ta med familien og feire store begivenheter i Italia. Det ble den skjebnesvangre reisen da Kåre brått døde, og Randis liv ble snudd på hodet.

Les også: Har fått hjertestans seks ganger

En ny start

Hjemme i Bergen fortsatte livet som før, men Randi forteller at hun selv satt mye alene. Også sammen med andre følte hun seg ensom. To år tok det før hun følte hun var klar til å komme i gang med livet sitt igjen.

Det var en tilfeldighet som gjorde at hun klarte å snu og ta tilbake livet i stedet for å sitte hjemme og eldes alene.

– En formiddag hørte jeg på en podkast. Jeg fulgte egentlig bare med sånn halvveis, men da jeg skjønte at de snakket om det å ha mistet noen, spisset jeg ørene.

Engasjert forteller hun historien om en annen som hadde gått helt til grunne etter tap av sin livspartner, men da hun forsto hvordan han etter hvert hadde kommet seg videre, tenkte hun at hun burde klare det samme.

– Jeg bestemte meg for å ta fatt på livet igjen og ha mer kontakt med andre mennesker. Jeg likte jo det før, og jeg har vel ikke forandret meg så mye, tenkte jeg.

Hun ser ut i luften før hun fortsetter.

– Etter å ha hørt podkasten ferdig, satte jeg meg ned og funderte på hva jeg ønsket av livet. Jeg har alltid vært glad i å tilegne meg kunnskap og være med andre mennesker, så jeg bestemte meg for å melde meg på italienskkurs igjen. Jeg tenkte at Kåre ville vært stolt av meg.

Hun så frem til å ha noe fast å drive med igjen, og selv om hun syntes språket var vanskelig, gikk hun på med godt mot. I en av timene så hun en brosjyre som fanget oppmerksomheten hennes. «Italienskkurs i Italia».

– Jeg tok den med meg hjem, og impulsivt meldte jeg meg på. Jeg var plutselig veldig klar for å ta fatt på livet.

Deretter begynte planleggingen for å gjøre seg klar for å reise til Italia igjen – denne gangen alene.

Randi var spent på å ta fatt på et nytt kapittel, men beskriver at hun følte en ro da hun kom tilbake til Italia. Hun så frem til nye opplevelser og møte nye mennesker.

– Skolen var vanskelig. Jeg lærer sent, men ville ikke gi meg.

Hun beskriver et godt klassemiljø som var veldig motiverende. Det var fine, men slitsomme dager på skolebenken, men også fantastiske utflukter hvor de opplevde mer av landet.

– Jeg ble inspirert til å lære språket mer enn før, sånn at jeg kunne kommunisere med lokalbefolkningen.

Det var en overgang å reise alene. Det å ikke ha livsledsageren med seg, slik det hadde vært i hele hennes voksne liv, var uvant, men hun sier det også ga en form for frihet.

– Bortsett fra utfluktene i regi av skolen, kunne jeg nå bestemme og ombestemme meg så mye jeg ville. Jeg reiste rundt og måtte ikke ta hensyn til noen andre enn meg selv. Jeg er alene, men ikke lenger ensom.

Les også: (+) Det eneste jeg vil, er å feire jul uten min kone

Gode minner og nye minner

Språkkurset i Italia ble en personlig suksess, og Randi har nå deltatt på det i over fem år.

Hun ønsker hele tiden å få nye opplevelser, men hun reiser alltid innom byen Levanto, byen hun og Kåre besøkte første gang de var i Italia.

– Der får jeg den gode følelsen og har så mange gode minner sammen med Kåre. Det gjør godt å komme tilbake.

Hun sier fokuset hennes nå er å finne de stedene og menneskene som gir positiv energi i livet hennes.

Hun forteller om alle hun har møtt gjennom språkkursene, og reiser hun har vært på. Videre forteller hun at møtet med mennesker er det som gir henne mest. Uavhengig av alder og hvor de er fra.

– Alle nye bekjentskaper og min kjære familie har hjulpet meg å finne veien tilbake, til gleden og livet.

Smilende forteller hun at hun ikke lenger er like sprek som før, men at hun hele tiden gjør sitt beste for å holde seg i form.

– For meg er det viktig. Da mener jeg både kropp og hodet. Derfor bestiller jeg alle turene mine selv og bruker tid på planlegging. Så lenge jeg klarer det selv, kan jeg også tillate meg å reise.

Randis reiselyst fortsetter, og nå som de fleste av Italias byer er besøkt, er det neste på listen å bevege seg mer i det italienske fjellandskapet.

– Og Norge. Jeg må oppleve mer av Norge, mens jeg ennå har helse til det. For er det noe jeg har lært, så er det å leve mens man kan og nyte hvert øyeblikk. 

Prest: – Sorg er naturlig

Einar Gelius (64) er prest, foredragsholder og forfatter, og han har bred erfaring innen sorg og sorgreaksjoner.

– Sorg er ingen sykdom, men den kan være vanskelig å komme ut av. Sorgen beveger seg gjennom ulike faser.

De ulike fasene kan beskrives slik:

• Sjokkfasen: Sjokket over tapet, fordi det er så ugjenkallelig og definitivt. Den vi har mistet kommer aldri tilbake.

• Aggresjonsfasen: Den etterlatte blir sint og redd. Man blir sint på situasjonen, eller retter sinnet mot seg selv eller andre.

• Depresjonsfasen: Når hverdagen preges av tungsinn og mange tanker rundt det som har skjedd.

• Forsoningsfasen: Man erkjenner at man må leve videre med tapet og sorgen.

Gelius beskriver sorgen som et sår som aldri helt vil gro. Man kjenner at det er der, og det kan være smertefullt og prege oss, men man klarer å leve med det.

– Sorgen er en naturlig del av livet. Kunsten er å finne veien ut av det, og omgi seg med personer og aktiviteter som gjør godt, men også ta seg tid til å innimellom kjenne på savnet. At man går videre betyr ikke at man må glemme.

Mange steder i landet finnes sorggrupper. Dette er et godt tilbud for etterlatte. Sorggruppene kan være i regi av frivillighetsarbeid eller kirke og menighet.