Jeg burde vært like stolt over å holde med Manchester City som jeg var i 1997. Men jeg er ikke det

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Fine plener, flotte arenaer. Sko i alle regnbuens farger, nyklipte spillere og nyklipt gress, managere i nypussede sko. Jubelfeiring med araber-flikk-flakk og flashing av musklene under den tettsittende trøya – mens ikke et hår på hodet rører seg.

Slik er dagens fotball. Og det er kjedelig.

Gi meg 70-tallet tilbake, da tennene lå igjen i garderoben, du så hentesveisen før spilleren, og en sklitakling var like dagligdags som melk og brød, banene lignet mer på gjørmebad enn dagens biljardbord – og videodømming var like fjernt som en snøfri vinter i Norge.

Gi meg tiden tilbake da det var gøy å diskutere fotball, da kompisene holdt med QPR, Wolverhampton og Derby, i tillegg til Leeds og Liverpool, og «alle» lag kunne vinne. Fra 1961–92 vant 28 klubber pokaler i engelsk fotball. Fra 1993–2024 har 15 klubber vunnet noe. 

Vanskelig å like

I dag dreier engelsk fotball seg for mye om eiere og penger.

Å komme seg inn i Champions League er viktigere enn å vinne en engelsk cup. I 2001 vant Liverpool ligacupen, FA Cupen og UEFA Cupen. Men den viktigste kampen gjensto: En ligakamp som kunne gi klubben en tredjeplass i Premier League − noe som ga Champions League.

Galskap.

Kanskje sliter jeg også med dagens fotball fordi «laget mitt» har stått for den største forvandlingen − iscenesatt av eiere med et dårlig rykte, beskyldt for juks og fanteri. 

Sammen med en slags data-fotball, og en drøss med pokaler, blir klubben «min» til en klubb det er vanskelig å like. Det gjør noe med deg når du går fra å holde med et lag ingen bryr seg om, til et lag alle har en mening om.

Anerkjent

Det foregår omtrent sånn:

14. november 1997, på en fest i Oslo:

– Hvilket lag holder du med i England?

Spørsmålet hang i lufta. Vedkommende som spurte, hadde nok skjønt at interessen min for engelsk fotball var litt over middels.

Jeg tok en slurk av ølet, svelget, tenkte på den rare klubben jeg holdt med – og svarte, med letthet:

– Manchester City …

– Ah … kult. Fine drakter, morsomt lag. Så gøy med noe annet enn Arsenal, Liverpool, Manchester United … svarte spørsmålsstilleren – og smilte.

Jeg smilte også.

Han reaksjon var den vanlige, selv blant noen av dem som holdt med Manchester United. Så ufarlige var Manchester City …

Utskjelt

22. januar 2019, på en fest i Oslo:

– Hvilket lag holder du med i England?

Jeg visste det kom, håpet faktisk litt å unngå det, men det var lite å gjøre med. Here we go again, liksom …

– Manchester City … men jeg har holdt med dem siden jeg var liten gutt.

Der kom det igjen, dette med å legge til «siden jeg var seks år», eller «siden jeg var liten gutt,» eller «siden 1969». Hvorfor i alle dager hadde jeg begynt med det, egentlig? Svaret på det kom fra mannen som hadde stilt spørsmålet:

– Kjøpelag. Dere ødelegger fotballen, jævla sjeiker, juksemakere – Manchester City har ingen sjel!

Han ble nesten aggressiv. Jeg snudde meg bort, lei av hele samtalen, Manchester City og tiden vi lever i.

Hvorfor begynte jeg ikke å holde med Doncaster?

Vet ikke hvorfor

I nærmere 40 år var det stuerent, kanskje litt rart bare, å holde med Manchester City. De 17 siste årene har endret hele synet, ikke bare på Manchester City, men også på hele den morsomme ligaen jeg falt for gjennom tippekampen, engelsk radio, fotballkort og fotballblader på 1970-tallet.

For meg har det nesten ført til en form for schizofreni, der jeg vekselvis jubler over ekstrem fotball, seirer og titler, men der også alt skjer i en flora av mistenksomhet, påstander om juks og fanteri, påpekning av et eierskap som har noen verdier som kolliderer med hva de fleste europeere står for.

Jeg vet ikke grunnen til at jeg, seks år gammel, valgte Manchester City. Jeg vet ikke engang om årstallet er riktig. Kanskje var jeg eldre, men det er uansett minst 50 år siden. Minnet inneholder et fotball-blad, en viss vinrød fotballbag med lyseblå skrift med «Francis Lee» på. 

Et tredje minne er fra lokalavisa, en tabell, med «Manchester City» øverst. Jeg husker jeg spurte faren min, ligningssjef Arve Svegården, hva «City» betydde. Jeg kan umulig ha vært mer enn fem-seks år.

– By, svarte far. Og det var jo kult med en by, City.

Kanskje det var kombinasjonen av disse tre hendelsene som fikk meg blå? Og sånn har det vært siden. Og for en som ikke har favorittlag i Norge, ble dyrkelsen kanskje ekstra sterk.

Og valget mitt, om det var et valg, var, uansett, lenge, lenge før Manchester City ble til den verdensbedriften de er i dag.

Bare to i byen

I hele Lillehammer by, i oppveksten, var det to personer som holdt med Manchester City. Det husker jeg at jeg var ganske stolt av. Det var litt eksklusivt. Jeg var i det hele tatt ganske stolt av valget mitt. Og City var ganske gode gjennom 1970-tallet. Som den samleren jeg er, ble gutterommet raskt dekorert av City-spillere, fotballkort ble samlet – og jeg terpet på vingen Peter Barnes sine spesielle finter på treningene.

Slik var første del av mitt liv med Manchester City.

Senere var de bare der, Manchester City, stort sett dårlige, stort sett sjarmerende og ufarlige. Vant aldri noen ting, men hadde en sjarmerende egenskap likevel: De satte de merkeligste rekorder og skapte anekdoter, når som helst, enten det var en kamp der straffemerket måtte males om midt under kampen, at dommeren snublet og rev med seg to spillere på en corner eller at en spiller måtte utsette debuten sin på grunn av at han ikke fant drakta si:

Dette gikk inn under uttrykket «Typical City»: En klubb som er den eneste i England som har rykket ned sesongen etter et ligagull, som både scoret og slapp inn hundre mål på en sesong – og som rykket ned en sesong der de ikke var under streken før det var spilt 87 minutter av den siste seriekampen.

Følelsene vokste

Jo flere rare og merkelige opplevelser, dess gladere ble jeg i klubben. Følelsene vokste i takt med stoltheten av å holde med en fotballklubb som var inkluderende, historisk sterk og tilgjengelig.

Da jeg stoppet på Maine Road før hjemreise fra en jobb i 1998, ble jeg jaget INN i klubblokalene. Vakta lurte på hvorfor jeg ikke gikk inn. – Come on, sa han – og så gikk jeg inn for å titte. Det endte med at vakta ønsket seg julekort fra Norge og sa at jeg måtte komme tilbake så fort jeg kunne.

15 år senere: Min sønn, Isak på 10 år, og jeg er på Citys hjemmebane. Her må jeg tillegge at min lille protest mot dagens Manchester City, er at jeg aldri sier eller skriver det offisielle navnet på hjemmebanen. Sponsornavn på en fotballbane? Glem det.

Uansett;

Dette var midt på sommeren, og Isak, som hadde lært seg ganske mye om Manchester City allerede, ville inn og se på statuen av Colin Bell, Citys største spiller gjennom tidene.

Men i motsetning til på Maine Road 14 år tidligere, da jeg ble jaget INN, fikk vi nå en finger i øyet med en klar beskjed.

Stengt port

− Her kommer dere ikke inn. Det hjalp ikke hva jeg sa. Mannen så ut som han hadde talefeil der han gjentok setningen «No, you can’t» 12 ganger. Jeg svarte «why», hver gang. Vi hørtes ut som hakk i plata, der vi så på hverandre som to sinte okser.

Sånn er livet med en tidligere så sjarmerende fotballklubb blitt. Manchester City er blitt en sportslig og økonomisk suksess, en klubb som har vunnet flere pokaler (18) på 14 sesonger enn på de foregående 45 årene, og som omsetter for milliarder.

Men er det gøy?

I 2007/08 tapte Manchester City sin siste ligakamp, borte mot Middlesbrough, 1–8. Ingen ting tydet på at jeg noen gang skulle få oppleve å se laget mitt løfte en pokal igjen. Så opplevelsene ved å stå sammen med sønnen min bak målet der Yaya Touré avgjorde FA-cupfinalen i 2011, og også stå bak målet da Sergio Agüero avgjorde tittelkampen i 2012, var heftige. Men kanskje mest på grunn av Isak, som tidlig ble en så lidenskapelig supporter. Forskjellene på oss er enorme: Jeg var 16 år da jeg fikk møte Bobby Shinton.

Isak var syv år da han fikk møte Carlos Tévez.

Jeg var 49 år da jeg fikk oppleve et ligagull for første gang. Isak var ni år.

Dritt og redsel

Manchester City har preget hele livet mitt, fra jeg kan huske noe som helst. Men de siste årene har ikke bare vært positive.

City har gått fra å være sjarmerende og ufarlige til usjarmerende farlige. Der mange tidligere kunne ha Manchester City som «lag nummer to», er det kun vrede og hat å høre nå. Du ser det i øynene på folk – «Manchester City – fysj …» Det er nærmest hat, det er ironisering, det er drittkasting, det er – redsel?

Det er klart det er redsel. For alle som er oppegående ser jo at Manchester City fort kan dominere engelsk og europeisk fotball de neste ti årene også, hvis eierne vil − og hvis de ikke blir kjent skyldig i anklagene mot dem.

«Manchester City ruined my life» het etterfølgeren til forfatteren Colin Schindlers prisbelønte «Manchester United ruined my life». For Schindler fant til slutt ut at City ble for mye og for stort og for uspiselige – også, ikke bare United.

Og jeg kjenner meg litt igjen.

Det er fortsatt MIN fotballklubb, det er det igjen med at du kan skifte bil, hus, kone og kjønn, men ikke fotballag. Men det er ikke lenger det samme.

Burde vært stolt

Jeg burde være like stolt av å holde med Manchester City i dag som da klubben rykket ned i daværende 3. divisjon i 1997.

Men jeg er ikke det.

Jeg dekker meg bak at det har med alder å gjøre. Men for oss som har vært gjennom fem nedrykk, på reise gjennom divisjonene, og som ikke så snurten av en pokal på 35 år, så er det som har skjedd de siste årene nærmest uvirkelig.

Selvironien levde godt i årene fra 1983–2008. På en tur til Manchester rundt årtusenskiftet, så jeg fem kamper med City, to med A-laget, to med reservelaget og én med juniorlaget. Utkomme: Fem tap.

Jeg ville aldri vært Citys berg-og-dal-bane-historie foruten. Aldri en kjedelig sesong. Vant ikke City noe, så byttet de i hvert fall manager.

Manchester City er blitt en fantastisk veldreven bedrift, med stjernespillere og en omsetning som snart går i taket, med eiere som trolig ikke gir seg før de har europeisk herredømme.

Likevel savner jeg, iblant, en opprykkskamp mot Gillingham, fra nivå tre i ligasystemet.

Gikk amok

Her er noe jeg skrev i dagboka mi etter at Manchester City rykket opp fra League One 30. mai i 1999, den sterkeste opplevelsen med City i mitt liv:

«Jeg vet jeg burde vært glad, jublet – og strukket armene mot skyene da Weaver reddet den siste straffen. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sint. Så sint at folk rundt meg nærmest var i sjokk. Jeg husker lite av det selv, gikk på en måte ut av mitt eget skinn. Opp av stolen. Bort til en bokreol. Og så begynte jeg å slå. Slå, slå, slå. Jeg slo bokreolen omtrent i filler. Etterpå oppdaget jeg at hånda hadde hovnet opp, men det fikk gå.

Så sparket jeg til den stolen jeg hadde opplevd galskapen på. Stolen velta, jeg hoppa rundt med knyttede never og ropte «helvete, helvete – ja, ja, ja! Faen, ja, faen i helvete!!!!» Primitivt og fint ….

Jeg gjorde alt det jeg hater ved fotballsupportere; gikk amok. Heldigvis stoppet det ved inventaret.

På jobben i VG-huset stoppet arbeidet for noen sekunder. Hva i himmelens navn var det som skjedde?

Noen lo, andre ristet på hodet. Jeg ropte igjen. Enda høyere denne gangen. Blikket mitt så sikkert smart ut. Håret sto rett opp. Kinnene var nok røde, som de pleide når jeg ble opphisset. Men jeg brydde meg ikke. Ingen skjønte hva som foregikk, naturlig nok. Hvordan forklare et raserianfall etter en SEIER i en fotballkamp?

Men det var nok nå.

Psykiatri

For første gang på Gud-vet-hvor-lenge hadde Manchester City vunnet en avgjørende fotballkamp. 25 år med frustrasjoner rant ut. Alt innestengt raseri, alle nederlagene, alt kom ut på samme tid. Det var vel fortrengt og sperret inne for lenge. Hadde en lege sett meg tilte, ville han garantert skrevet ut en sterk anbefaling om innleggelse på psykiatrisk avdeling. Blakstad, Reitgjerdet, Gaustad – kom med ham …»

For en supporter som ikke er vant til å vinne, tror jeg det er vanskelig å venne seg til å vinne. Kartet stemmer på en måte ikke med terrenget lenger. Alt kan bli en trygghet. Min merkelige trygghet var at jeg aldri, nesten i hvert fall, ble skuffet. Jeg visste jo at City aldri vant. Det var min sikkerhet.

Du finner neppe noen større kontrast i fotballverdenen enn Manchester City før og etter 2008 – den dagen i september da alt ble endret, også for en som – husk det – har holdt med klubben «siden jeg var seks år.»