– Kunne ikke i min villeste fantasi se for meg dette
Nordlendingene ble møtt med spott, hån og utestengelse fra leieboligmarkedet i hovedstaden. De slo grusomt tilbake − med ball på gresset og tannbørste på tribunen.
Svein Valle er biskop i Sør-Hålogaland.
− Vi er virkelig et mirakel i utkanten av verden, sier han.
Og han bør ha peiling på mirakler gjennom jobben.
Kjenningsmelodien til det høyst spesielle mirakelet og oppstandelsen i hjembyen, ble i sin tid hentet fra «Jesus Christ Superstar».
Tiden da bodøværinger ble pekt nese av og erklært uønsket i «bolig-til-leie»-annonser i hovedstadspressen er fjern historie. Nå er Bodø på sett og vis selv blitt hovedstad i Norge. I hvert fall når det kommer til fotball.
Fra hån, spott og nesten-konkurs til Champions League … det gjør noe med nordlendinger.
Fra å være et lag få brydde seg om for noen år siden, en klubb som på sitt beste kunne selge spillere til Rosenborg for å bidra til fotballfeber i Trøndelag, kan bodøværingene i dag slå seg kraftig på brystet. Nå er det kanskje de som spiller Champions League til høsten.
Hva fotball betyr for stoltheten, samholdet og selvtilliten i et lokalsamfunn, i en by, i et fylke, ja også i en landsdel, det er kanskje Bodø/Glimt det beste eksempelet på i dagens Norge.
Den dramatiske helgen
18. september 2010 døde Glimt-legenden Øystein Gåre, en mann som hadde trent Glimt i fire perioder, og som alle i klubben hadde et nært forhold til. Dagen etter skulle Glimt møte Sandnes/Ulf i Obos-ligaen.
Gåres bortgang ble behørig markert.
Men det skjedde mer.
Skiltet med «6» kom opp 79 minutter ut i kampen. Runar Berg med nummer seks på ryggen tuslet av banen på Aspmyra. Ingen tenkte noe særlig over det der og da, det var bare nok et spillerbytte − en veteran ut, en ung spiller inn. Ingen visste at en stor avgjørelse skulle bli tatt av veteranen der han satt på sidelinjen, svett etter nok en middels kamp, mens unge Daniel Berntsen (17) imponerte på Aspmyra på hans plass.
Dagen etter, 20. september 2010, gikk Runar Berg rolig inn på Glimt-kontoret på Aspmyra og fortalte at han la opp med umiddelbar virkning.
18 dager senere skulle han fylle 40 år. Det var på tide å redde klubben på andre måter enn å være gammel fotballspiller som gjør så godt han kan.
De dramatiske månedene
Bodø/Glimt hadde lenge slitt både sportslig og økonomisk. Nå var gjelden på 40 millioner. Storebror Ørjan satt i fotballklubbens styre. Nå kastet mellomste bror Berg seg også inn i forsvarskampen.
Runar Berg gikk rundt og solgte billetter til 10 000 kroner stykket til en konsert − men hverken han eller de som kjøpte billett ante hvem som skulle spille.
Runar og Ørjan fikk med seg flere og stekte vafler og solgte ved. En natt han hadde vært på byen og sto i pølsekø, kom folk med penger til ham.
Plutselig ville alle bidra.
Berg-brødrene fikk samlet inn 15 millioner kroner, og sånn sett var brødrene Berg med på å redde klubben fra å gå konkurs.
− Det var en dugnad, jeg måtte bruke meg slik jeg best kunne. Planen var å berge klubben, og at dette aldri måtte skje igjen, sier Runar Berg. Han hadde spilt for to klubber som begge gikk konkurs – italienske Venezia og Oslo-klubben Lyn.
Så kjøpte Bodø kommune tilbake Aspmyra stadion.
Glimt ble reddet … eller?
Jubileet
I 2016 fylte Bodø 200 år og Glimt 100 år. Nå skulle det feires. Hva var da bedre enn … et nedrykk?
Glimt hadde kjempet seg opp igjen etter nesten-konkursen i 2010, de hadde satt i gang en talentsatsing, de hadde rykket opp i 2013, men nå gikk det galt – igjen.
Da 56 minutter gjensto av en sesong som varte i 2700 minutter, havnet Bodø/Glimt for første gang under nedrykksstreken i 2016.
Glimt gikk ned.
− Det var noe symbolsk over at Glimt rykket ned i sitt eget jubileumsår. Og kanskje var det starten på det Glimt vi ser i dag, mener Freddy Toresen, journalist i Avisa Nordland.
Frelseren
Glimt rykket opp igjen i 2017, mye takket være utviklingen til egne unge spillere. Men en annen disposisjon skulle sette alt på hodet dette året: Trener Aasmund Bjørkan fikk overtalt bergenseren Kjetil Knutsen til å bli assistent, med lovnad om å overta som hovedtrener. Bjørkans sønn spilte på laget, og Aasmund ville ikke være trener for sin egen sønn på dette nivået.
Da Glimt var tilbake i Eliteserien i 2018, ledet Kjetil Knutsen laget fra sidelinjen.
Marginene kom på bodøværingenes side: 2018-sesongen ble overraskende lik 2016. Forskjellen var to poeng; nok til at Glimt denne gangen holdt seg oppe i Eliteserien.
Men seriegull, det snakket ingen om.
Avdøde Arild Berg sa alltid at Glimt måtte stille med sitt sterkeste mannskap i cupkamper, fordi cupen var klubbens eneste mulighet til å vinne noe. Det hadde klubben gjort to ganger.
Begge ganger hadde hele byen og landsdelen våknet (1975 og 1993), men det hadde blitt like fort stille igjen som suksessen ga byen liv og inspirasjon. Selv daglig leder Frode Thomassen har uttalt at «vi vinner aldri serien.»
Nå gjør ikke Glimt annet.
Stoltheten
På de seks siste sesongene er det blitt fire gull og to sølv i eliteserien. Aspmyra er blitt et fort: På 90 hjemmekamper i serien har fem endt med tap. Glimt har vunnet 29 av 36 hjemmekamper i Europa. Rekord etter rekord er satt.
Den gule horden, den svært så synlige Glimt-fansen, med eller uten tannbørster, markerer seg over alt, fra Bryne stadion til Old Trafford i Manchester.
Og Kjetil Knutsens Glimt har gjort noe med hele Bodø, hele Nordland, hele Nord-Norge.
− Glimts betydning kan knapt beskrives, og den kan neppe måles. At et lag nord for polarsirkelen kan hevde seg mot de beste lagene i Europa, utløser en utrolig stolthet, sier Bård Ludvig Thorheim, stortingspolitiker for Høyre.
Biskop Svein Valle i Sør-Hålogaland får høre mye om Glimt når han reiser rundt i Nordland fylke. Valle var på sin første Glimt-kamp på Ullevaal, cupfinalen mot Lillestrøm i 1977.
− Jeg var 10 år og stor Glimt-supporter. Jeg satt helt nede ved banen, og det jeg husker best er faktisk hvor skuffet jeg ble over at stjernen Tom Lund prøvde å få et innkast etter at han selv hadde spilt ut ballen, smiler Valle.
Siden har han fulgt Glimt.
− Glimt berører folk, og berører dem dypt. Jeg tror det spiller stor rolle at Glimt er inkluderende, har et sunt verdisett, gode holdninger og ingen eiere med skumle hensikter. Til sammen gir dette en stolthet.
Biskop Valle står for utsagnet om at det Glimt presterer er et «mirakel».
Treffer hele Nord-Norge
Høyres Thorheim mener Glimt-suksessen er inspirerende, og gir en «nordnorsk stolthet». Han tror også at de fleste i Tromsø også unner Bodø suksessen, i hvert fall til en viss grad.
Selv var han på Old Trafford i Manchester i slutten av november i fjor. Bodø/Glimts gulkledde herrer rystet Manchester United på hjemmebane i Europaligaen, ledet 2–1 i 22 minutter, før giganten United slo tilbake og vant 3–2.
Men selv om Bodø/Glimt tapte, satt engelskmenn igjen imponert over «den gule horden» som inntok de verdenskjente tribunene.
− Glimt-suksessen har gitt nordlendingen identitet og stolthet. Du ser det på supporterkulturen, du hører det på sangene, der alle synger med på «Eg veit meg et land». De jeg traff i Manchester ble satt ut av både hvor gode Glimt var og av sangene våre, sier Bård Ludvig Thorheim.
Freddy Toresen i Avisa Nordland har fulgt Glimt lenge og tett.
– Hadde noen sagt til meg i 2016 at de 10 neste årene kommer til å bli som dette, ville jeg vite hva de drakk i går, og hvor mange enheter. For jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg dette. Vi lever i en drøm som er fantastisk vakker, og som jeg aldri vil våkne fra, sier Toresen.
Han mener Glimt byr på kjernen i kraften som gjør fotballen til idretten med størst oppslutning.
Hans kollega, Gunnar Grindstein jr. (NRK) er fra Sortland i Nordland, men har jobbet både i Bodø og Tromsø.
− Glimt har skapt en stolthet. Folk som kun er middels interessert i fotball kjøper sesongkort og kler seg i gult på kamp. Det er fint å se, svarer NRK-journalisten.
For 50 år siden vant Glimt cupfinalen på Ullevaal stadion som første lag fra Nord-Norge. For seks år siden sto Bodø/Glimt fortsatt uten seriegull. Nå har klubben fire. Når dette leses skal de kanskje spille semifinale i Europa League, og til sommeren kan de kvalifisere seg til Champions League.
− Nedturen kommer jo en gang. Men akkurat nå? Det er vanskelig å være pessimist akkurat nå, smiler stortingspolitiker Bård Ludvig Thorheim.
Berg-dynastiet
Spilleren som fremfor noen satte Bodø/Glimt på kartet på 1970-tallet var Harald Berg. Han ble æret med hjemfylkets kulturpris.
Tildelingen av Nordland fylkes kulturpris til Harald Berg i 1978 illustrerer tydelig hvilken betydning fotballsuksess har for en hel landsdel.
− Harald Berg var den store helten i oppveksten min, sier NRK-journalist Gunnar Grindstein. Hele Bodøs stjerne gikk under navnet «Dutte» fordi han var liten og spe som barn.
For 67 år siden debuterte 16 år gamle Harald Berg for Glimt − og sparket i gang interessen for fotball i landsdelen. 24 år gammel gikk han til Lyn som dominerte norsk fotball på slutten av 1960-tallet. Han vant seriegull og to cup-gull, og var sterkt delaktig da Lyn i 1968 var snublende nær å sensasjonelt slå ut Barcelona i kvartfinalen i Europacupen. 43 ganger spilte han for a-landslaget.
Berg gikk videre til proffspill i Nederland før han vendte hjem i 1974 for å avslutte karrieren i gult. Den hurtige, tekniske, anvendelige playmakeren var nøkkelen til Bodø/Glimts cup-seier i 1975, den første finalen der et lag fra Nord-Norge var med. I 1979 stemte Dagbladets lesere frem «Dutte» Berg som tidenes beste norske fotballspiller.
Men Harald Bergs bidrag til fotballen i Bodø, Nord-Norge og Norge var ikke over: Hans sønner Ørjan, Runar og Arild Berg har spilt dominerende roller på flere norske klubblag, profflag i utlandet og i Glimt. To barnebarn, Patric og Sara, spiller også toppfotball.
Runar Berg ser i dag på unge folk som går rundt med Glimt-drakt, som det mest naturlige i verden.
− For folk i alle aldre er Glimt blitt et samlingspunkt, et fint fellesskap, en inspirasjon, og et bevis på at alt er fullt mulig, sier Runar Berg.
