Arturo var sint på Julia i 43 år

Arturo beveger seg sakte langs Julias skulder. Han lener hodet mot kinnet hennes, som om han skal viske henne noe. Julia stryker ham over nakken, der de grønne papegøyefjærene er på det mykeste. 

– Jeg er så takknemlig for at vi har funnet tilbake til hverandre. Nå er det oss for alltid, sier Julia.

Arturo gir fra seg en liten lyd, og Julia svarer: «Ja, vi skal snart spise lunsj.» Begge ser ut av vinduet på hvordan solen titter frem. Arturo er nærmere 60 år, og Julia er 71. Med glimt i øyet beskriver hun at de begge to har sitt å slite med:

– Jeg har artrose i tomlene, og Arturo har artrose i føttene, ler hun og kikker opp på Arturo. 

Det er vanskelig å forestille seg at de har levd fra hverandre i 43 år. Når man ser dem sammen, er det som om det alltid har vært de to. De leser hverandres kroppsspråk, beveger seg i samme rytme, og når Julia snakker kommenterer Arturo med en liten lyd eller med å skakke på hodet. 

– Han flyr ikke lenger. Han viser det hvis han vil opp, og da setter jeg ham i sittestilling. Han er veldig tydelig.

Møttes i Guatemala

Deres felles historie startet i Guatemala for 53 år siden. Julia var 14 år da hun møtte ham for første gang – en gulnakket amazonpapegøye, en art som i dag er utrydningstruet. Arturo var ung og ­nysgjerrig, og når Julia strakk ut hånden, kom han frem til den – som om alt var forutbestemt.

Fra da av var de uadskillelige. Han satt på skulderen hennes gjennom ­ungdomstiden, fulgte henne over alt, og lo når hun lo.

– Dette var min andre papegøye. Jeg hadde en helt maken før som også het Arturo, og jeg sørget veldig da han døde. Så når jeg fikk en ny, ble vi helt uadskillelige. For meg føltes det som om den gamle og den nye Arturo var flettet sammen til én.

Familien flyttet etter hvert tilbake til USA, og Arturo fulgte med og tilpasset seg det nye livet. Da Julia senere møtte Mats, mannen hun skulle gifte seg med, ble livet forandret enda en gang. Arturo ble med da også, hele veien over Atlanteren til Sverige. 

– Ja, Mats fikk oss begge to, som et slags sett.

Ble sjalu

Flytteprosessen til Sverige gikk fint, og Arturo tilpasset seg der også. Han hadde sin Julia – og Mats.

Men så, i 1976, da Julia en dag kom hjem med deres ­første barn, skjedde det noe. Arturos humør endret seg. Fra å ha vært kjærlig og snill ble han aggressiv, han hugg etter Julia så snart han fikk sjansen og hylte og skrek om nettene. 

Julia prøvde å roe ham ned, men det gikk ikke. 

– Han var skuffet over meg, jeg tror rett og slett det handlet om sjalusi.  

Det var ikke mulig å håndtere situasjonen. Arturo var stresset, skrek og gjorde utfall. Han ble derfor flyttet hjem til Julias svigerforeldre, som ­bodde i nabohuset. 

– Det gjorde vondt å gå fra ham, men det var det eneste vi kunne gjøre. 

Hos svigerforeldrene fant Arturo roen igjen. Han fikk rutiner og trygghet, og Mats besøkte ham ofte. Av en eller annen grunn aksepterte Arturo Mats, men ikke Julia. 

– Jeg sørget og følte av og til på misunnelse. Hvorfor Mats og ikke meg? Men ­samtidig var jeg glad, for jeg visste jo at han ikke hadde glemt oss, sier Julia.

Så snudde alt

Årene gikk. Julia og Mats fikk flere barn, og avstanden mellom Julia og Arturo strakte seg nå over flere tiår. De hadde samme familie, men ikke samme nærhet. Allikevel brast aldri båndet mellom dem helt.

Da svigerforeldrene døde, kom Arturo tilbake til Mats og Julia – fortsatt i det store buret sitt, og fortsatt sint på Julia. Men så en dag i 2019 snudde alt. En dag satt de på kjøk­kenet og spiste middag. Julia befant seg da i en livskrise – moren hennes hadde nettopp gått bort, hun hadde sluttet å jobbe og følte seg forvirret og ulykkelig. 

– Jeg var i en dyp krise, nesten som en depresjon, sier hun.

Mats hadde sluppet Arturo ut av buret for at han skulle få røre litt på seg. De var redd han skulle angripe Julia ved kjøkkenbordet. Men i stedet kom han bort til Julia og klatret forsiktig opp på skulderen hennes. 

– Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant. Jeg var på vakt, for jeg trodde han skulle ­angripe meg. Men ingenting skjedde. Han gjorde ingen utfall. Det kom ikke noe skrik.

I stedet klatret han sakte opp på armen hennes, videre opp på skulderen og la hodet mot halsen hennes. Akkurat som han pleide å gjøre da hun var 14 år gammel. 

Julia tror Arturo merket at hun sørget og skjønte at hun trengte ham. 

En ny sjanse

– Han følte nok at jeg sviktet ham den gangen da jeg kom hjem med et barn som fikk all oppmerksomhet. Men til tross for det, etter 43 år, viste han at han ville gi meg en ny sjanse. 

Fra den dagen har de vært uadskillelige igjen. Arturo ­elsker å være med Julia og Mats over alt. Når de er ute og går, sitter han på skulderen hennes eller i det oppvarmede ryggsekkburet sitt hvis det er kaldt. Noe annet bur har han ikke lenger. Han vil alltid være der Julia er. 

– Han har lært meg å se på livet med nye øyne. At man kan tilgi. Det har jeg lært av ham. Arturo sa unnskyld på sitt vis.

Da han ble syk for to år ­siden, tatoverte Julia et bilde av ham på armen sin fordi hun var redd hun skulle miste ham. 

– Jeg ville ha et minne. Først tenkte jeg: ‘Hva er det jeg har gjort?’ Men da barnebarna sa at de syntes jeg var kul, føltes det riktig allikevel.

Et familiemedlem

Julia og Mats har også snakket om fremtiden. Hva skjer hvis de går bort før Arturo?

– Det har vi tatt hånd om. Arturo er et familiemedlem, og det er viktig at han har det bra så lenge han lever.  

Julia og Arturos relasjon strekker seg over 57 år – og papegøyer kan bli mye eldre enn de fleste tror. Nå har ­historien om dem også blitt barnebok; «Julia + Arturo = sant». Den viser hvordan relasjoner vokser frem og hvordan tilgivelse og vennskap kan bli viktige elementer i et livslangt forhold. Julia sier:

– Vi har vært gjennom alt. Nå er vi hjemme. Det er det viktigste. 

Fakta: Intelligente fugler

• Gulnakkede amazonpapegøyer (Amazona auropalliata) kommer fra Mellom-Amerika og er vanlige i Guatemala, Honduras og Nicaragua. De lever i tropiske skoger, ­mangrovetrær og jordbruksområder. 

• Arten er i dag utrydningstruet. Fuglene kan bli opp til 80 år. De er intelligente, sosiale og dyktige imitatorer.

• Arten er flokkorientert og knytter ofte sterke bånd til en utvalgt person. De kan være ­følsomme for forandringer i hverdagen og reagere sterkt på sjalusi, konkurranse og stress.

• I vill tilstand spiser de frukt, nøtter, frø og ­blader. I et hjemmemiljø er de glad i blant annet grønnsaker, frukt, pellets og nøtter.

• Arten er kjent for sin evne til å «samtale»: de leser kroppsspråk, reagerer på tonefall og kan uttrykke både glede, uro og tilgivelse gjennom lyder og bevegelse. 

Kilder: birdlife.org og Julia Ryberg