Jeg eksploderte da Jens kom hjem den kvelden. Reaksjonen hans gjorde meg helt stum

Vi giftet oss etter å ha kjent hverandre litt under ett år, Jens og jeg. 

En langvarig drøm hadde gått i oppfyllelse – jeg hadde nesten gitt opp håpet om mann og familie. 

Jens’ barn bodde hos faren annenhver uke, noe jeg i min berusede forelskelse bare syntes var positivt. 

Jeg hadde møtt Helle og Robin flere ganger uten å få særlig kontakt med dem, men trodde alt ville bli annerledes når bare jeg og pappaen deres flyttet sammen. 

Jeg befant meg vel fremdeles i mine rosenrøde drømmer og var slett ikke forberedt på problemene som ventet.

I den første tiden følte jeg meg delvis som en gjest i hjemmet til Jens. Det var den tidligere kona som hadde flyttet ut, og mye av henne lå igjen i huset som hun og Jens hadde kjøpt og innredet sammen. Men jeg var så glad over å være nygift og i gang med det nye livet jeg hadde drømt om, at jeg overså alle de hintene. 

Det var på en måte ikke helt plass til meg da jeg flyttet inn. Jeg måtte selv rydde ut noen hyller og skuffer til klærne mine. De andre eiendelene jeg hadde med meg, ble stående i pappesker i kjelleren.

Bildene på veggene var av Jens, barna og deres venner og familie som jeg ikke kjente. På barnas rom var det en rekke bilder av moren deres og Jens sammen, som det lykkelige ekteparet de én gang hadde vært. Jeg lot som ingenting, men kjente et lite stikk hver gang jeg gikk forbi. Jeg har alltid vært sjenert og selvutslettende, derfor var det ikke lett å si fra, og det var slett ikke lett å få et godt forhold til Helle og Robin.

Kanskje var det min feil, men jeg merket straks at de ikke var særlig interessert i å bli kjent med meg. Jeg hentet dem noen ganger på skolen og etter fritidsaktiviteter. Hver gang merket jeg skuffelsen da de satte seg inn i bilen. Det var som om de ville si: Å, er det bare deg! Jeg forsøkte å inn­lede samtaler, men fikk bare korte, avvisende svar i retur.

Så kom Robins bursdag. Det var planlagt at moren skulle arrangere selskapet, siden det var i den uken hun hadde barna. Han fylte ti år og hadde invitert flere kamerater. Jens skulle kjøre innom med presangen fra oss på vei hjem fra jobben, men han kom ikke hjem igjen før klokken var over 22. 

Middagen jeg hadde ventet med i flere timer, var for lengst blitt kald. Jeg var ergerlig, bekymret og såret. «Du kunne ha ringt. Og hvorfor var mobilen din avslått?» sa jeg. «Beklager, men batteriet var dødt. Tiden gikk, og jeg visste ikke at det ble så sent. Robin ville så gjerne at jeg skulle være der, og så tenkte jeg at det var greit at jeg hjalp til med å rydde opp etter selskapet når jeg først var der», sa Jens ubesværet.

Jeg kjente hvordan sjalusien stakk. Han hadde altså tilbrakt hele ettermiddagen og kvelden i ekskonas hus. Han hadde hygget seg med henne og barna, uten så mye som en tanke på meg som satt hjemme og ventet. Jeg var såret og følte meg respektløst behandlet, men fikk meg ikke til å si noe.

Siden jeg ikke satte foten ned, ble jeg i stedet mistenksom og hadde radaren ute etter alle små tegn på at han ikke var ferdig med ekskona. Jeg samlet disse tegnene i min mentale svartebok, og listen ble lengre og lengre.

Om Jens hadde støtt på henne og ikke fortalte meg det med én gang, la jeg det straks til samlingen. Enhver ting i huset som fremdeles hadde bånd til henne, ble nøye notert i det hemme­lige søppelkammeret jeg hadde reservert til oppgjøret jeg forsto snart måtte komme.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

En viktig test

Dagen kom et års tid etter at vi hadde giftet oss. Det var like før sommeren, og Helle skulle være med i en teater­forestilling i forbindelse med skoleavslutningen. Skolen ga ut to gratisbilletter til hver forestilling, resten måtte kjøpes på forhånd. Jens som har det med å utsette alt til siste øyeblikk, fikk vite at det var utsolgt da han ringte. Hva skulle vi gjøre nå? 

Det var jo naturlig at Helle helst ville at gratisbillettene skulle gå til foreldrene. Jeg spilte forstå­elsesfull som alltid, selv om det knøt seg i meg da jeg sa at Jens selvfølgelig skulle dra uten meg. Innerst inne håpet jeg at han skulle si at det var uhørt. Det var som om jeg med dette hadde gitt ham en viktig test. En test på hvor mye jeg egentlig betydde for ham, og da han ikke besto testen, var jeg ikke overrasket.

Han dro fornøyd av sted til forestillingen, mens jeg ble sittende hjemme og gruble. Jeg spilte scenarioer for meg selv om hvordan Jens hadde planlagt at jeg ikke skulle få billett, slik at han kunne få en frikveld med ekskona. Dystert fant jeg ut at han sikkert elsket henne fremdeles og kanskje til og med hadde et forhold til henne. 

Jeg visste innerst inne at Jens langt fra hadde frigjort seg fra Sonja. Eller var det hun som trakk i trådene? Tålte hun ikke at han hadde giftet seg på nytt? Det var jo hun som hadde gått fra ham, og viss­heten om dette forsterket den angsten jeg hadde for at Jens fortsatt var glad i henne.

Det var som om en vulkan eksploderte da han kom hjem den kvelden. Hadde han hatt barna med seg, ville jeg kanskje klart å beherske meg, men denne gangen holdt jeg ingenting tilbake. «Jeg har fått nok av dette», skrek jeg. «Jeg har fått nok av å være nummer tre. Nummer to etter barna dine er greit, men nå forstår jeg at jeg havner etter Sonja også. Hva betyr jeg egentlig for deg, siden du kan behandle meg så respektløst?» 

Jens sto der stum av sjokk. Aldri hadde han sett meg så rasende, og jeg må innrømme at det føltes vidunderlig befriende. Nå som snøballen hadde begynt å rulle, var det ingenting som kunne stoppe meg. Jeg lekset opp alt jeg hadde samlet i «svarteboka», og listen var blitt både lang og delvis urimelig.

Da utbruddet var over, satt Jens likblek og utslitt på sofaen. Jeg følte meg utblåst og tom. Nå var det bare å høre hva han hadde å si.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet. Selv om jeg hadde vært sjalu og mistenksom, trodde jeg vel ikke med fornuften at det virkelig var så galt som det var. Men Jens bekreftet mine verste mistanker. 

«Du har rett», sa han. «Sonja og jeg har funnet ut at skilsmissen vår var forhastet. Vi har tenkt lenge på å gi forholdet vårt en ny sjanse, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få fortalt det til deg. Jeg var redd for å såre deg.»

Nå var det jeg som ble stum. Hjertet hamret, og det føltes som om jeg skulle besvime. «Du har altså bedratt meg fra første stund», sa jeg til slutt tonløst og med svak stemme. «Det stemmer ikke», sa Jens. «Jeg var fast bestemt på å legge fortiden bak meg og gå videre med deg. Du var en kvinne jeg trivdes med, og vi hadde mye til felles.» 

«Men du elsket meg aldri», sa jeg. Det var så vidt stemmen bar. «Jeg gjorde vel ikke det», svarte Jens beskjemmet. «Men jeg trodde at jeg med tiden ville elske deg og glemme Sonja.»

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Så alle tegnene

Plutselig presset et altoverskyggende sinne seg frem. «Du brukte meg for å komme videre med livet ditt. Men friheten skal du få, og det straks», skrek jeg. Så sprang jeg opp og pakket i rasende fart alt jeg fikk med meg i bilen. Ikke lenge etter var jeg på vei til en venninne, og det var da tårene kom for alvor.

Jeg må ha vært et vrak da hun åpnet døren, og det var nok ikke mye fornuftig hun fikk ut av meg det første døgnet. Men plutselig så jeg alle tegnene jeg burde ha sett fra første stund. For eksempel det at barna hans aldri helt hadde godtatt meg – det kom antagelig av at han aldri hadde gjort et helhjertet forsøk på å slippe meg inn i livet deres. Et sted i underbevisstheten hadde han alltid vært klar over at det ikke var meg han ville ha.

Drømmen var knust. Jeg satt tilbake alene, forkastet og utgått på dato. Det gikk over to år før jeg begynte å tro at jeg kanskje var verd noe igjen, og det var i stor grad takket være Ivar.

Som et mirakel kom han inn i livet mitt, til tross for alle piggene jeg hadde ute etter det forferdelige nederlaget med Jens. Jeg hadde sverget at jeg aldri skulle stole på noen igjen, men Ivar var der som en trygg støtte og venn hver gang jeg kjente meg usikker og svak.

Ivar er en bekjent av venninnen jeg bodde hos da jeg flyttet fra Jens, og nå har jeg begynt å tro at det er skjebnen som har ført oss sammen. Det tok sin tid før jeg fikk opp øynene for en ny mann, men da det omsider skjedde, var det fantastisk. 

Jeg har dessuten lært en viktig ting: Jeg skal sette krav til mannen jeg er glad i, og jeg skal snakke med ham om alt som kommer imellom oss av misforståelser og annet som kan såre og skape vonde følelser.

Ivar og jeg har ikke flyttet sammen ennå, men vi snakker om det og har begynt å legge planer. Ivar har heller ikke barn, men han ønsker seg det mer enn noe annet. Selv om jeg fyller 40 dette året, håper jeg inderlig at jeg snart blir mor. 

Dessuten er det så deilig å høre Ivar si at det er meg og ingen annen han ønsker som mor til barnet sitt. Det er visst aldri for sent å få sine drømmer oppfylt …