Kirsten prøvde å finne sin ukjente far. Det hun avdekket, var ikke til å tro

Da Kirsten Degn (78) var fem år, fikk hun vite at hun var adoptert. 

Hennes biologiske mor var hennes adoptivmorens kusine, som Kirsten godt kjente. Hjemme hos henne bodde også Kirstens helsøster Ilse. Men hennes biologiske far var et mysterium. Han visste hun ingenting om.

– Da mine adoptivforeldre begge var døde, bestemte jeg meg for å finne min biologiske far. Jeg hadde allerede forsøkt gjennom Riksarkivet og kirkebøker uten resultat. Men jeg fikk hjelp utenfra, og da gikk kabalen opp. Jeg ville gjerne vite hvilket liv han hadde hatt, og om det var sider av ham jeg kunne kjenne igjen hos meg selv, sier Kirsten Degn, som bor i Esbjerg i Danmark.

Hun fikk hjelp av en slektsforsker som etter litt søking kunne fortelle henne at faren var død, men at hun til gjengjeld hadde en søster hun ikke visste om. 

På Sjælland satt nemlig en kvinne som kunne sette sammen alle puslespillbrikkene for henne. Det var halvsøsteren Hanne.

To søstre der ute

Samme kveld som Kirsten hadde hørt om sin halvsøster for første gang, ringte telefonen hjemme hos Hanne.

– Jeg ble så lykkelig da jeg hørte hvem det var, husker Hanne Lindgaard Jensen (65) om telefonoppringningen for fem år siden. – Ja, vi har faktisk vært som erteris siden da.

Da Hanne var liten, fikk hun vite av moren at faren hadde vært gift før og hadde to jenter fra den gangen. Men faren ville ikke snakke om dette.

– Det virket litt voldsomt at de jentene ikke skulle få noen plass i pappas liv, men min mor sa at mine søstre kanskje ville komme og banke på dag. Hvis de gjorde det, skulle jeg være snill mot dem. Jeg kan huske at jeg gikk opp på rommet mitt og begynte å rydde så det kunne bli plass til de to jentene hvis de skulle komme, husker Hanne med et smil.

Les også (+): Roland tok en DNA-test da han kjedet seg. Svaret føltes uvirkelig  

Fløy bombefly

Så gikk det nesten en menneskealder før Kirsten ringte til Hanne. I mellomtiden var Kirstens storesøster Ilse død.

– Da Kirsten ringte, kjente jeg på en ordentlig ro. Pappa ville aldri snakke om de to jentene. Han holdt fortiden på avstand, sier Hanne, som vokste opp i et familiekollektiv med sine besteforeldre, mamma og sin hemmelighetsfulle pappa.

Faren fortalte imidlertid gjerne om at han hadde vært motstandsmann under krigen og hadde fløyet bombefly for Royal Air Force.

– Han fortalte meg blant annet historien om smellet da han skjøt ned kirkeklokkene på kirken i Lübeck, sier Hanne og smiler. – Men jeg har ofte tenkt på om jentene fortsatt levde.

Hannes hektiske liv med mann, jobb, hus og tre barn forhindret henne i å begynne å lete etter de to søstrene sine. Men kanskje var det også en annen grunn til at hun lot være.

Mange spørsmål

– Jeg visste ikke hvordan jeg ville bli mottatt hvis jeg prøvde å finne dem. Jeg hadde jo hatt min far 100 prosent. Jeg følte litt jeg var den irriterende lillesøsteren som hadde fått alt for meg seg selv, sier 65 år gamle Hanne.

Men det synes ikke Kirsten.

– Jeg hadde en fin barndom. Jeg bodde jo alene med min adoptivmor, for min storesøster bodde hos vår biologiske mor. Min adoptivfar dro sin vei da jeg var syv år. Jeg ønsket meg aldri en annen far og mor enn dem jeg hadde. De var alle tiders.

Likevel hadde Kirsten mange spørsmål. Hvordan hadde hennes ordentlige pappa vært? Hvorfor ville han ikke se de to døtrene sine?

Hanne var heldigvis god til å fortelle hele historien, og hun begynte å skrive ned alt hun husket da Kirsten ringte.

– Jeg har lest alt sammen med barnebarnet, og vi har skreket av latter. Hanne skriver så godt. Jeg fant ut av at pappaen vår var en modig mann. Han var en kjærlig far og ektemann, en temperamentsfull herre og en mann som var god i sport. Det kunne jeg kjenne meg igjen i.

Les også: Seks år gamle Marianne forsvant sporløst for 43 år siden: – Hva skjedde med jenta mi?

Vi valgte hverandre

Etter telefonsamtalen skjønte søstrene fort at det ikke var nok å snakke i telefonen. Like før jul 2019 besøkte Kirsten og mannen hennes Hanne og hennes mann Niels. 

– Vi spiste lunsj hos Hanne og Niels. Hun hadde laget alle pappas livretter. Vi satt og snakket som om vi hadde kjent hverandre alltid, forteller Kirsten. 

Spørsmålet er om man kan bli søstre når man er 74 og 61 første gang man møtes?

– Det skal være sikkert. Vi har jo ikke hatt hverandre fra begynnelsen, det er jo noe annet hvis man vokser opp sammen. Men vi har valgt hverandre. Selvfølgelig hadde Kirsten et behov for å kjenne pappaen vår. Jeg er vokst opp i et kollektiv med masse barn rundt meg, de var som søsken for meg. Men da Kirsten hadde vært her første gang og kjørte herfra igjen, sto jeg utenfor og vinket etter henne og tenkte: «Dette er søsteren min!.» Hvis noen skulle komme og si at det hadde skjedd en feil, og vi ikke var ordentlige søstre, ville jeg ikke trenge en test. Jeg vet vi er søstre, sier Hanne og suppleres av Kirsten:

– Jeg har det akkurat på samme måten. Følelsen av at et hull i meg er blitt fylt. Jeg lette jo etter en far, men jeg fant en søster.