Jeg og min søster kranglet nesten aldri. Men da vi skulle dele arven etter farmor, rant begeret over
Jeg foreslo at vi skulle trekke lodd om smykkene, men søsteren min var ikke interessert.
For fem år siden døde farmoren vår. Min to år eldre søster Hege og jeg var nært knyttet til henne.
Hege og jeg er nokså forskjellige av natur, men vi har likevel kommet godt overens og hadde aldri de store kranglene under oppveksten. Vi respekterte at vi hadde ulike interesser, venner og meninger.
Det var først da farmor døde at dette endret seg. Foreldrene våre hadde bestemt at Hege og jeg skulle få velge oss ti ting hver fra farmors leilighet til minne om henne.
Vi var i midten av tyveårene, og de regnet med at vi skulle klare dette i ro og fordragelighet.
Som barn bodde vi i tomannsbolig sammen med besteforeldrene våre. Farfar døde da vi var tenåringer, og etter det flyttet farmor til en lettstelt leilighet sentralt i byen.
Men vi hadde fortsatt mye kontakt med henne i årene som kom.
Ble uvenner
Da Hege og jeg kom inn i farmors leilighet, gikk vi begge straks bort til smykkeskrinet. Der fantes det smykker vi begge ønsket oss, og vi begynte å krangle der vi sto og dro i et halssmykke og en ring som hørte sammen, og som farmor alltid hadde brukt.
Jeg foreslo at vi skulle trekke lodd, men Hege var ikke interessert. Hun mente også at den som fikk ringen, måtte få halssmykket.
Jeg kjente at jeg ble sur og bestemte meg for at Hege ikke skulle få viljen sin. Min opplevelse av henne var at hun alltid fikk det som hun ville.
Det var nok også en av årsakene til at vi hadde kranglet lite, fordi den sterkeste alltid vant, og det var Hege.
Hege mente at det var mest riktig at hun fikk disse smykkene. Hun var eldst, og hun hadde vært mest hos farmor de siste årene, påsto hun.
Jeg er ikke så sikker på det, og uansett hadde jeg bestemt meg for ikke å gi meg. Hege ringte til mamma som kom for å hjelpe oss med å finne en løsning. Det gikk heller ikke, og det endte med at mamma tok med seg alle smykkene.
– Skal det være slik, er det best at jeg tar dem, sa hun.
Vi kunne finne oss andre ting etter farmor, mente hun. Og så dro hun. Dette var jo helt krise, kom vi til å bli enige om noe som helst?
Ødela hele forholdet
Nøyaktig det samme skjedde da vi begge gikk bort til et litografi av en velkjent kunstner som hang på veggen. Jeg tok det ned og sa at jeg ønsket dette, men Hege var selvsagt uenig.
Når hun ikke fikk smykkene, ønsket hun litografiet, sa hun.
Vi sto dermed og dro i det samme bildet. Da jeg til slutt ga meg, så jeg det tilfredse smilet til Hege, og jeg kjente at jeg ble kvalm. Hun fikk det alltid som hun ville, og det gjorde meg så sint.
Jeg tok med meg sølvbestikket og noen vinglass i full fart før jeg dro derfra. Så fikk heller Hege forsyne seg av resten.
Jeg orket ikke kranglingen og syntes hun var urimelig og egoistisk som overhodet ikke tok hensyn til mine ønsker. Jeg var opprørt da jeg dro derfra, fast bestemt på at jeg aldri mer ville ha noe mer med Hege å gjøre.
At det gikk an å være så egoistisk!
Senere fikk jeg vite at hun fant farmors gamle Chanel-vesker på loftet og et par andre kunstverk som hun solgte for en god pris.
Jeg fikk også vite at Hege hadde sagt til foreldrene våre at jeg var lite samarbeidsvillig. Hun hadde en helt annen virkelighetsoppfatning enn det jeg hadde.
Til våre foreldres fortvilelse opprettholdt jeg forsettet mitt. Jeg holdt meg unna Hege.
Mamma prøvde stadig å få meg til å bli venner med henne igjen, og jeg følte det både urettferdig og provoserende at det var jeg som fikk hele skylden for uvennskapet.
Jeg feiret jul og andre høytider sammen med kjæresten min hvis Hege skulle til foreldrene våre. Og jeg snudde i døren ved flere anledninger når jeg oppdaget at Hege var hos dem.
Les også (+): Jeg var redd for å ødelegge forholdet til mamma, men så ble det for mye
Hva er viktigst?
For ett år siden ble jeg gravid, og først da kjente jeg på savnet etter Hege.
Kjæresten min er enebarn, og Hege ville bli den eneste tanten. Jeg måtte virkelig gå noen runder med meg selv. Hvor viktige var egentlig disse døde tingene etter farmor?
Jeg hadde jo så mange gode minner om henne. Det var hun som lærte meg å bake og lage sauser. Det var fra henne jeg fikk inspirasjon til å studere spansk, fordi hun elsket Spania og stadig hørte på spansk musikk og leste spanske aviser.
Det fantes faktisk uendelig mange fine minner fra farmor inni meg, som hadde vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Og alt dette kunne ingen ta ifra meg. Jeg begynte å se dette opp mot det Hege hadde forsynt seg med.
Jeg ante ikke engang at farmor hadde disse Chanel-veskene på loftet, og jeg ble misunnelig da Hege fant dem og solgte dem. Hadde jeg visst det, ville jeg også hatt en av dem som et minne, tenkte jeg da jeg fikk vite det.
Jeg snakket med svigermoren min om dette, og hun fortalte meg om flere familier hun kjenner til, som har gått i oppløsning på grunn av arv.
– Det er som om folk ikke får nok og glemmer hva som er viktigst i livet, sa hun og minnet meg på at ingen får med seg noe som helst i graven.
Hun fortalte om tre søsken hun kjente, som ikke hadde noen kontakt på grunn av arveoppgjøret etter foreldrene, og kom også med andre lignende eksempler.
Det fikk meg til å bli både sårbar og litt skremt. Jeg ønsket ikke å være slik, for hva var viktigere enn gode relasjoner i familien?
Jeg tok til slutt et valg og klarte å forsone meg med at Hege hadde fått mest ut av arven. Hva så? Jeg ville ha tilbake søsteren min.
Hege ble glad da jeg ringte og kom til meg den samme kvelden. Vi har for lengst ryddet opp, og i dag er vi gode venner.
Ikke bare er Hege verdens beste tante, hun har også gitt meg halvparten av de pengene hun fikk for veskene, for å være helt sikker på at vi kunne legge dette bak oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
