Seks år gamle Marianne forsvant sporløst for 43 år siden: – Hva skjedde med jenta mi?
Seks år gamle Marianne forsvant sporløst i august 1981. Hver eneste dag siden har mamma Torunn savnet og sørget. Og hun leter fortsatt.
Alle foreldres mareritt ble hennes. Hver eneste dag i over 43 år har Torunn Rugaas tenkt på jenta si, hun som bare rakk å gå ti dager på skolen og snart skulle bli syv år.
Hun som het Marianne, elsket å kle seg med kjole utenpå buksen, litt rart kledd i andres øyne, men så fornøyd selv.
– Vi bodde i andre etasje med mine foreldre i første. Sa jeg nei til noe, gikk hun ned til mormor og morfar og fikk ofte et ja av dem. En gang sa de også nei, og hun hentet dukkekofferten sin og sa at hun skulle rømme. Hun gikk ned til veien og ville til pappaen i Kragerø, og jeg sto i vinduet og så på henne. Hun kom tilbake etter å ha tenkt seg litt om, akkurat slik jeg tenkte at hun ville, forteller mammaen med ømhet og latter i stemmen.
Hun var 24 år og skulle til Arendal for å kjøpe gardiner da hun så datteren siste gang.
Marianne skulle være igjen hjemme med barnevakten, som også skulle passe lillesøsteren Elsebeth på fire måneder.
Hver dag siden første skoledag hadde den søte jenta tatt på seg den knelange, småblomstrede kjolen.
På vei ut døren ga mammaen henne noen småpenger og panteflasker for at hun skulle kunne kjøpe is. Noen timer til, så skulle de være sammen igjen.
– Tanken på det øyeblikket har fulgt meg tett, sier Torunn.
Lette og lette
Ingen som ikke har opplevd det selv, kan ane hva det gjør med deg når barnet ditt plutselig forsvinner og ikke blir funnet.
De færreste av oss kan ikke engang forestille seg hvordan det er, dag etter dag, år etter år, å leve i uvisshet. Er hun død? Eller lever hun fortsatt et annet sted uten å vite hvem hun er?
Marianne skulle bare kjøpe is. Der stopper historien om henne. Hun kom ikke hjem igjen, og ingen har sett henne siden.
Alle i familien og hele hjembyen lette og lette.
I Torunns dager har det vært brutal realisme og likevel håp, nærmest hånd i hånd.
Jernkloen tar tak når det verste streifer innom henne, men når det absurde håpet om gjenforening melder seg, stråler varmen i henne. De to følelsene lever i en slags absurd symbiose.
Med seg uansett bærer den hardt prøvede mammaen på en sorgklump. Hver dag siden den dagen i august 1981, har hun hatt ett barn for lite.
– Skal jeg dø uten å ha fått et svar? Det er en tung tanke. Derfor gjør jeg alt jeg kan for å nå ut til den eller dem som vet noe, sier hun.
Et siste forsøk
På Mariannes 50-årsdag i fjor høst la hun ut et innlegg på Facebook. «Min datter Marianne forsvant fra Risør, ved Frydendal varehandel 28. august i 1981. Hun var seks år den gangen, mørkt hår og grønne øyne», begynner det.
– At jeg ikke har tenkt på dette før. Responsen har vært enorm, forteller hun.
Når vi snakker sammen, er innlegget blitt delt flere enn 12 000 ganger.
Utallige artikler er blitt skrevet om den tragiske forsvinningssaken gjennom årene. Politiet henla saken som mordsak. Foreldrene har bedt om at saken sees på som en forsvinningssak, for da er den ikke foreldet. Da må det fortsatt prøves og jobbes for å finne.
– Mer enn noensinne ønsker jeg at man skal komme til bunns i hva som skjedde. Kanskje tror noen at sårene blekner med årene. Men sorgen tar større og større plass fordi det ikke lenger er like lett å flykte fra den gjennom å ha fokus på andre ting, forklarer hun.
For ja, det var hva hun gjorde, hun flyktet. Torunn fylte livet med aktiviteter, flyttet til nye steder for en periode, konsentrerte seg om helt andre ting.
Bremsen i magen
På spørsmål om det er mulig å bli ordentlig glad igjen med en livshistorie som deres, sier hun:
– Nei. Det føles som om jeg har en slags demper i meg, som sørger for at jeg aldri blir euforisk lykkelig. Det er en slags sorgklump øverst i magesekken som jeg alltid kjenner er der.
Hun ble uføretrygdet på et tidspunkt, men jobbet så mye hun kunne i Risør om sommeren og på Geilo om vinteren.
– Føler du at hun fortsatt lever?
– De siste dagene har jeg tenkt mye på akkurat det. Jeg har lært meg mye om meditasjon og har lett etter en indikasjon eller følelse som kan fortelle meg noe. Jeg lander på at jeg hverken føler at hun lever eller er død.
Hvem ville den voksne Marianne ha vært om hun hadde fått være hos og rundt familien? Torunn tar frem gamle bilder og ser at yngstedatteren Elsebeth var lik storesøsteren som baby.
Så lik at det nesten ikke er mulig å skille dem når bilder av dem begge som små legges ved siden av hverandre.
– Personlighetsmessig er det annerledes. Elsebeth er roligere enn meg, og jeg tror at Marianne ville ha vært mer som meg. Jeg ser på meg selv som en positiv og glad person og vet at mange er glade i meg fordi jeg ofte klarer å se det positive i ting. Når jeg går ut, smiler jeg alltid. Jeg vet at det kan bety noe for noen at jeg sprer god energi, sier 68-åringen.
Mange har trodd at det går bra med henne, nettopp på grunn av det smilet. De vet ikke om de mange tunge dagene hun har ligget under dyna.
– Ennå har jeg dager jeg føler meg nedfor og trist og ikke orker å gå ut. Å legge ting bak seg, går ikke. Jeg tenker på og irriterer meg over alt som ikke har skjedd i vår politisak. Det gjør meg veldig sliten. Jeg har følt veldig sterkt at det ikke er gjort nok for å få svar, sier hun.
Les også (+): Annas hemmelighet var livsfarlig
Psykisk sterk
I høst skrev Torunn et brev til justisministeren. Målet er at de ser på forsvinningssaken på nytt og går gjennom alle tips som er kommet inn gjennom årene.
Hun er pensjonist og merker at overskuddet ikke er som før. Derfor sitter hun ofte hjemme og strikker med en kopp te foran seg.
– Stillesitting gir fart til tankekvernen og uroen. Jeg har en uro i sjelen. Egentlig tror jeg at jeg har en rolig sjel fra naturens side, men at det endret seg da Marianne forsvant.
Hun stopper opp, og ordene blir hengende i luften noen sekunder.
– Det er forunderlig hvordan vi mennesker kan stable oss på beina etter å ha opplevd det verste. Når jeg ser tilbake på alle årene som er gått, ser jeg at jeg er psykisk sterk. Men fortsatt kommer de helt svarte dagene, forklarer hun.
Hele uken før Mariannes 50-årsdag følte mammaen seg nedfor.
– Jeg vil ikke ha «det svarte» hodet, men når det tar sin plass, får jeg det ikke bort. Da må jeg vente til de gode tingene kommer av seg selv. Jeg har mye i hverdagen jeg kan glede meg over. Og heldigvis har jeg også et lyst sinn, beskriver hun.
En ufattelig sorg
Når vi snakker med Torunn, sitter hun i morgensolen på en terrasse i en fjellandsby på Sicilia, og omgivelsene bringer frem gode minner. Hun og ektemannen Knut giftet seg der.
– Jeg har en mann som tar vare på meg, og som jeg har gode hverdager med. Og jeg har datteren min Elsebeth, som var grunnen til at jeg måtte gå videre da det forferdelige skjedde. Hun har gitt meg Natalie, barnebarnet mitt, som er halve livet mitt. Med andre ord har livet gitt meg store gleder og en stor, ufattelig sorg, oppsummerer hun.
Torunns håp er at innlegget som har gått viralt på Facebook skal bidra til at hun får et svar på hva som skjedde med hennes førstefødte. Avslutningsvis skriver hun:
«Vi, hennes familie, håper, selv om håpet er lite, at hun lever, et sted i verden. Hun er i dag 50 år! Vi ønsker å prøve denne måten å komme i kontakt med noen som kanskje kan vite noe om hva som skjedde den gangen og ønsker at alle vennene våre skal dele denne etterlysningen, og be deres venner dele og dele igjen og igjen. Noen MÅ sitte inne med noen opplysninger. Del gjerne i inn- og utland. Jeg tar gjerne imot tips, men seriøse tips, på messenger.»
– Jeg vil vite hva som skjedde med vår kjære Marianne, avslutter hun.
